Globalisering

Fra Aftenposten Kronikk

Globaliseringens utfordringer
Tor W. Andreassen og Jon Kr. Stephansen

Ved begynnelsen av det nye århundret virker det som om verden har blitt mindre og flatere. Mindre fordi avstander ikke er så viktig og flatere fordi vårt vestlige konkurransefortrinn stadig blir jevnet ut. Mens globaliseringen slik den fremstår i dag betyr nye muligheter for bedriftsledere betyr den nye utfordringer for politikere og fagforeningsledere. La oss utdype.

At verden virkelig har blitt mindre og flatere kan følgende eksempler illustrere. Kunder av McDonald’s Drive Through som bestiller sine hamburgere ved å snakke til en mikrofon i et stort menyskilt kan like godt bli behandlet av et call center i Bangalore, India som av den lokale restauranten. Tiden det tar å sende bilde av bestiller og bestilling til den aktuelle restauranten er minimal. Når lønnskostnadene i India er vesentlig lavere enn i Norge er beslutningen ofte enkel.
Et norsk nystartet firma som ville tilby tekstanalyse av samtaler i diskusjonsfora på internett sto overfor et kostnadsproblem da slike tolkninger måtte foretas manuelt av ansatte med høyere økonomisk utdannelse. Selskapet ble etablert ved at oppgavene ble gjort av mennesker med tilsvarende utdanning i de baltiske stater – til en brøkdel av kostnadene.

Selv om mye kan gjøres billigere – og i mange tilfeller også bedre – fra lavkostland i Øst-Europa eller Asia er ikke alltid problemstillingen like enkel for politikere og fagforeningsledere som den er for bedriftsledere. Mens politikere sloss for å holde arbeidsledigheten nede kjemper fagforeningsledere for å opprettholde sosiale goder og lønn. Så lenge en bedriftsleders primære oppgave er å sørge for at bedriften er lønnsom og så lenge de ikke kan pålegges å opprettholde (u)lønnsom drift, står politikere og fagforeningsledere overfor en uoverkommelig oppgave. To krefter virker imot dem.

For det første synes det å blåse liberale vinder over verden. Godene skal og må fordeles på en annen måte. I best-selger boken ”The travels of a T-shirt in the global economy” argumenterer forfatteren Pietra Rivoli for at en verdenshandel hvor de industrialiserte landene bygger ned handelshindringene vil være en mye mer effektiv omfordelingspolitikk enn all verdens overføringer til utviklingslandene. De pågående WTO-forhandlingene vitner om at bokens budskap begynner å komme ut. Det siste G10 møtet vitnet om handlekraft for å redusere eller slette fattige lands gjeld. For det andre er det stadig flere som innser at rike lands beskyttelse av sine hjemlige industrier gjennom toll, avgifter og importkvoter i tillegg til å skape unaturlige handelsvridninger aktivt holder fattige land nede. I sum synes stadig flere sentrale politikere å se at tilgang til verdens goder kanskje kan skje gjennom globalisering og en effektiv verdenshandel.

Det er naivt å tro at de landene som overtar vår produksjon ikke også har ambisjoner om å ta over våre kunnskapsbaserte tjenester. Den fremtidige kampen om arbeidsplasser går ikke nedover i næringskjeden, men oppover – det er et løp mot toppen. Dette stiller Norge overfor formidable utfordringer som dessverre i liten grad ble berørt i valgkampen. I en global verden kan ikke politikere eller fagforeningsledere bygge en mur rundt nasjonen eller bedriften og vedta konkurransefrie soner. Arbeidsmarkedene er de siste markedene som har utviklet seg fra lokale til regionale og nå globale markeder. Selv om arbeidsmarkedene er mer politisk styrte enn vare-, tjeneste- og kapitalmarkedene betyr ikke det at de økonomiske tyngdelovene kan settes ut av spill. Gjennom anbud skal stadig flere oppdrag vinnes i konkurranse med bedrifter og arbeidere i andre land. Den som kan levere best kvalitet til lavest pris vinner. Fagforeningslederne må forberede seg på å kunne ”selge” sine medlemmers tilgjengelighet og kunnskap til en konkurransedyktig pris. Fagforeningsledere og LO har tradisjonelt vært flinke til å ta ansvar, men globaliseringen vil kreve betydelig tilpasningsevne.

For oss reiser dette en grunnleggende problemstilling: Når slaget om de enkle oppgavene er tapt til andre land hvordan kan vi utvikle Norge til å kunne konkurrere stadig høyere oppe i næringskjeden og dermed forsvare velferdsstaten?

Å bevege seg oppover i næringskjeden ved å tilby mer kunnskapsbaserte tjenester, vil være den eneste måten å opprettholde store deler av velfredsstaten. En ting er sikkert, den næringspolitiske ”verktøykassa” må moderniseres. Vi ser for oss en helt annen samarbeidsform mellom politikere, fagforeninger og bedrifter – fordi vi er alle i samme båt. Mens politikerne må ta ansvaret for rammebetingelsene og kvaliteten i arbeidsstokken gjennom satsing på skole- og utdanningssystemet må næringslivet ta ansvaret for innovasjon og verdiskapning. Fagforeningslederne må ikke bare vise lønnsmoderasjon, men også vilje til å akseptere en del av den kommersielle risiko forbundet med å drive en bedrift. Lønn og incentiver må reflektere dette. Norge har en stor og moderne offentlig sektor. Denne må utvikles videre slik at samarbeidet mellom næringsliv og det offentlige blir effektivt i et kostnads- og verdiskapningsperspektiv. Dette krever en videre modernisering – et arbeid Jens Stoltenberg påbegynte i sin forrige regjering. Hans nåværende utspill for å skjerme kommunal sektor vitner om en tilbakebetaling til LO og Davidsen.

Det internasjonale kappløpet mot toppen har bare så vidt begynt. Hvordan det fremtidige arbeidsmarkedet vil se ut vites ikke, men det vil kreve mye av alle involverte. Det som med sikkerhet kan sies er at de ansatte må belage seg på å bli mer mobile, både geografisk og kunnskapsmessig. Thomas Friedman hevder i boken ”The World is Flat” at land uten naturressurser kun har mulighet til å konkurrere gjennom innbyggernes evne til å skape noe av ”intet”. Disse landene fokuserer på ”brainpower”, kunnskap og utdanning. India er et eksempel. På direkte spørsmål har Friedman svart at ”Norway is cursed with oil”. Vi har oljen og oljefondet å lene oss på – noe som kan gjøre at behovet for omstilling ikke oppleves som prekært. Dersom vi ikke vekkes av denne dvalen vil vi hevde at Norge virkelig er fastlåst i en oljeforbannelse – og at globaliseringen vil akselerere en negativ utvikling.