REMA 1000 sin kamp for tilværelsen

REMA1000 taper markedsandeler i et tøft dagligvaremarked hvor også hjemleveringsselskapet Oda har meldt seg på i konkurransen. 

Ifølge data fra Nielsen (gjengitt i DN) 28 september taper REMA 0,7 % markedsandel fra august 2020 til august 2021. Fordi REMA-trenden er negativ siden 2014, er dette ikke bare bekymringsfullt. Det er problematisk.

I en kommentar til Dagens Næringsliv, avfeier leder for kommunikasjon i REMA, Hanne Knudsen, at «de ikke bruker tid på å svare opp synsing og spekulasjoner» fra kommentatorer som gir uttrykk for bekymring. Min tanke går til det arabiske ordtaket «Blindheten er størst hos dem som med vilje ikke ser.»

La oss begynne med hva vi vet (og kan se):

1. Dagligvarer er prisfølsomme. Det vil si at en liten prisendring slår ut i etterspørselen
2. Budsjettsegmentet er det største. Det er her de barnerike familiene befinner seg
3. Netthandel stiger mer enn butikkhandel. Selv om begge handleformer stiger, er veksten i netthandel to-sifret.

Innen dagligvaresektoren er alle enige om at kunden er konge. Så, hva vet vi om kundenes oppfatninger av de tre budsjettkameratene KIWI, Extra, og REMA og hvordan står REMA seg gi lys av dem?

I Norge har vi to offentlige datakilder som fanger kundestemmene: Norsk Kundebarometer (NKB) som måler kundenes tilfredshet med konseptene og Norsk Innovasjonsindeks (NII) som måler hvor innovative og attraktive kundene opplever de samme konseptene. Dette er vist i tabellen.

	Kundetilfredshet (NKB)	Innovasjonsevne	Relative attraktivitet	Kundelojalitet
Extra	73	52	57	74
Kiwi	73	60	61	76
Rema	74	55	57	71

Kilde: NKB/BI og NII/NHH

Kort oppsummert ser vi at de tre butikk-konseptene scorer like høyt på kundetilfredshet – et nivå som vi definerer som tilfreds likegyldig. På opplevd innovasjonsevne ser vi reelle forskjeller hvor KIWI troner over REMA som troner over Extra. Mens Kiwi oppleves som mer attraktive enn de to andre, er REMAs kundelojalitet lavest. Kundelojalitet er som kjent knyttet til kjøp og gjenkjøp.

Her er vi ved sakens kjerne. Årsaken til REMAs fall i markedsandel fra 2020 til 2021 (0,7%) er at de ikke tiltrekker seg mange nok nye kunder som kompensere for dem som faller fra. De lekker med andre ord kunder til KIWI og Extra. Dette vet REMAs ledelse, inkluder Hanne Knudsen.

I dagens situasjon ser jeg to utfordringer i REMAs kamp for tilværelsen.

For det første vet vi at når markedsandelen synker, synker volumet av antall varer solgt i butikkene. Da vil man gradvis få dårlige innkjøpsbetingelser fra produsentene – noe som gir dårligere marginer og inntjening. En naturlig reaksjon da er økt oppmerksomhet på kostnader for å opprettholde lønnsomhet. Inn kommer «Tøffe-Tom» - igjen.

For det andre vet vi at Oda har knekt netthandel og hjemkjøringskoden med sin siste annonsering (DN 21 september) om hjemlevering til samme pris som butikkprisene for KIWI, Extra, og REMA. I tillegg hevder de at de har et større varespekter. Når barnefamilier, som er det største kundesegmentet, er presset på tid, er det naturlig at å anta at Oda vil vinne andeler – mest sannsynlig fra den svakeste aktøren i markedet. Inn kommer (kanskje) Goldman Sachs - igjen.

Tapte markedsandeler over tid, økt konkurranse, dårligere inntjening kombinert med  nye handlevaner kan være begynnelsen på sluttspillet for REMA.

Flybransjens betalingsmodell er urettferdig

Publisert som debattinnlegg i Finansavisen

Kundene yter flyselskapene et gratis lån. En bedre tilpasning i tid mellom betaling og levering, er mer rettferdig for kundene som ellers kan risikere å tape pengene

I dag fikk jeg refundert kr 222,- av en SAS-billett på kr 3000. Foranledningen var at jeg på grunn av NHH-forelesning måtte ta et senere fly enn planlagt. Eneste løsning var å kansellere for å booke en senere avgang med et annet selskap. Det urettferdige oppgjøret fikk meg til å tenke på bransjens praksis med betaling (lenge) før levering.

Praksisen er ikke unik for flybransjen. Konserter, kinoer, teater følger samme praksis ved at forhåndsbetalte billetter refunderes kun dersom arrangøren avlyser.  Netthandel er basert på samme modell, men her får kundene pengene igjen dersom de av ulike grunner vil omgjøre kjøpet.

En forretningsmodell hvor inntektene kommer lenge før utgiftene, er attraktiv for selskapene blant annet fordi den redusere kommersiell risiko og styrker likviditeten.  

Men selskapenes fordel står ikke i forhold til den urettferdighet kundene føler når de av ulike grunner må avlyse – ofte uker og dager før avgang. Selskapene har med andre ord tid til å selge det kansellerte setet til andre. Det betyr i praksis at selskapene i mange tilfeller får betalt to ganger for samme sete. Men uretten er under angrep!

I Sverige har det blusset opp en diskusjon om bedre synkronisering av betaling og leveranse i reisebransjen. Betaling ved levering.

Diskusjonen minner litt om rente-flyt diskusjonen i bank for noen år tilbake. De som har levd en stund vil huske at bankene satt (unødvendig lenge) på penger som skulle overføres fra A til B. Bankene «satt på» pengene i tre til fire dager og fikk store inntekter. Spørsmålet da var: hvem beholder denne gevinsten? At praksisen opphørte tyder på at noe var feil

Samme spørsmål kan reises i dagens flybransje. Når kundene betaler for sydenturen, ofte mange måneder på forhånd, yter de i prinsippet selskapet et rentefritt lån. Vi må anta at selskapet plasserer disse gratis pengene i pengemarkedet for å tjene ekstra renter på dem.

Kapitalen som selskapene disponerer på vegne av kundene kan fort bli stort. I 1kv 2021 - midt under pandemien, ble det i Norge, ifølge SSB, foretatt 120.00 lange feriereiser med fly og totalt 4,3 millioner reiser. Under normale forhold kan man gange dette med tre. Når man summerer for alle kunder over året vil dette bli betydelige ekstra inntekter for flyselskapene. Ikke glem at selskapene, som i mitt tilfelle, ofte beholder pengene man betalte for billetten dersom kundene kansellerer. Dobbelt opp med andre ord.

Flyselskapene kan hevde at rente-inntektene fra kundenes gratis lån bidrar til at de kan holde lave priser. Alternativt kan man tenke at rentene føres som finansinntekter og at produksjon og levering er finansiert gjennom billettprisene. Da blir fortjenesten fra kundenes rentefrie lån en form for super-profitt til stor glede for eierne. Jeg mener at dette er en underlig og uheldig praksis.

En løsning for å bedre synkronisere betaling og levering i tid er å betale med kredittkort hvor selskapet reserverer - ikke belaster - beløpet på kortet. Belastning skjer først når reisen er gjennomført. Når kundene lettere kan avbestille uten å tape pengene sine, vil det gi en økt risiko for svingninger i omsetningen. På den annen side gir løsningen kundene en mer rettferdig avtale.

Når tilgangen på gratis penger fra kundene stopper, blir likviditeten strammere og flyselskapene må øke arbeidskapitalen. Men det er uproblematisk. Norwegian og Flyr har vist at tilgang på kapital er stor. Om selskapene må øke kassekreditten på kort sikt, vil ikke de lave rentene påføre selskapene merkbare kapitalkostnader. Lønnsomheten er med andre ord ikke truet og billettprisene kan forbli som i dag.

Dagens betalingsmodell er i favør av selskapene. At kundene skal yte gratis lån er uhørt. At flere kunder under pandemien, ikke fikk pengene igjen selv når selskapene kansellerte, viser hvordan selskapene har tatt seg til rette.

Oda har knekt nett-koden

Nettbutikken Oda annonserte 22 sept at de fra og med i dag puster REMA, KIWI, og Extra i nakken ved å tre inn på deres kamparena - lavpris - med samme priser som dem. 

 Dette er spennende og noe jeg har ventet på. Vi vet tre ting:

1. Dagligvarer er prisfølsomme. Det vil si at en liten prisendring slår ut i etterspørselen
2. Budsjettsegmentet er det største. Det er her de barnerike familiene befinner seg
3. Netthandel stiger mer enn butikkhandel. Selv om begge handleformer stiger, er veksten i netthandel to-sifret.

 

Vi kan tolke Oda sitt gjennombrudd enten som et markedsførings-stunt hvor de lave prisene er et resultat av en (kortvarig) PR-kampanje sammen med en rekke underleverandører som subsidierer eller at de har funnet frem til en forretningsmodell med lavere kostnadskurve. 

Ingen ting av det jeg har lest eller hørt i dag tyder på det første. Da står vi igjen med en forretningsmodell-innovasjon: hvordan de skaper og leverer verdier til kundene.

Oda har knekt innkjøps-, plukke-, brekkasje-, og varehåndteringskoden og i sum etablert en lavere kostnadskurve som gjør det mulig for dem å matche budsjettkameratene KIWI, REMA, og Extra på pris vare mot vare. Odas prisgaranti og prissammenligning tjeneste blir på en måte det som binder Oda til masten og at de mener alvor. Oda means business!

Utover lavere priser løfter Oda ambisjonene ved å tilby et større vareutvalg og levere hjem til folk uten prispåslag. Kundene får med andre ord et bedre varetilbud og en høyere servicegrad til samme lave pris som budsjettalternativene. 

Med dette blir REMA, KIWI, og Extra utfordret på sin verdikjede. Dette er en verdikjede som de har finpolert mht kostnadseffektivitet i løpet av de siste 100-årene – effektiv vareflyt fra produsent til butikken via alle mellomleddene hvor kundene til slutt oppsøker butikkene for plukking og hjemtransport selv. Endelig en kundeorientert innovasjon.

Nå gjør Oda de to siste oppgavene for dem - noe som vil bli høyt verdsatt av kunder som har liten tid. Barnefamilier er typisk innen dette segmentet. KIWI, REMA, og Extra har lenge kjempet hardt om andeler blant disse. Nå kommer Oda og øker tempoet. 

Dette er et gjennombrudd i netthandelen og utfordrer butikkenes rolle og vil presse budsjettkammeratene til å seriøst satse på netthandel. Nå går toget.

 

Butikkene vil ikke miste sin rolle over natten ved at folk går mann av huse på nettet. Det eneste vi kan si nå er at Oda har gitt et ytterlige boost i netthandlen etter C-19. 

Impuls eller supplerings-handel vil fortsatt skje i butikk eller for dem som bor i bykjernen - via Wolt eller Foodora (som har mye høyere priser).

En økonomisk ukultur på Stortinget??

Publisert som Synspunkt i Dagensperspektiv 20 september 2021.

Demokratiet er basert på representasjonsprinsippet. Det vil si at vi velger mennesker som skal ivareta våre interesser som om vi gjorde det selv i politiske diskusjoner og beslutninger i fora på kommunalt, fylkeskommunalt eller nasjonalt plan. 

Nå er det økonomiske høststormer rundt våre representanter på Stortinget. Det triste er at det skjer til tross for at alt er lagt til rette for at de skal kunne gjøre en så god jobb som mulig. De reiser gratis hjem i helgene. De sitter foran i kabinen på flyturer. De har gratis jobbtelefon. De bor på dyre hoteller. De har gratis bolig ved behov. De har en gullbelagt pensjon etter tre perioden på Stortinget. Ved retur til det sivile samfunnet får de ventelønn dersom de ikke får jobb med en gang. De mottar en anstendig lønn for sine lange arbeidsdager.

Likevel er de nåværende økonomiske godene ikke tilstrekkelig for mange. For mange begynner å tuske og fjuske med reiseregninger, kombinere private arrangementer med jobb, tilpasse bostedsadresse for å få støtte eller bo gratis, eller unnlate å fortelle at de har fått ny jobb.

Omfanget som rapportert av DN, Aftenposten, og NRK vitner om en ukultur som har utviklet seg fordi Stortingsadministrasjonen har basert sin kontroll på tillit til våre representanter. Det er nobelt like mye som naivt. Det er trist at mange av våre representanter missbruker tilliten og gjør grep for personlig gevinst. De gjør det dels fordi det er fristende når kontrollen er dårlig og sannsynligheten for å bli tatt er lav og dels av uvitenhet.

Slik sett mener jeg at Stortingets administrasjon har gjort en slett jobb i å informere nye delegater og friske opp for gamle delegater hva som gjelder. I NRK Debatten 21 sept fortalte lederen av Riksrevisjonen at Storitngets administrasjon hadde nektet dem å gjennomføre en tilsynskontroll av pendlerboligene av hensyn til Storitngets omdømme. I tillegg har de vært naive i sine kontrollfunksjoner - noe som har gitt grobunn for en opportunistiske atferd blant mange delegater. 

Når nesten 20 representanter har unnlatt å informere administrasjonen om ny jobb etter at Stortingsperiode er over. Når 10 til 15 representanter har utnyttet systemet om gratis bolig. Når en håndfull har jukset grovt med reiseregningene- ja da snakker vi ikke om engangstilfeller lengre. Da snakker vi om en ukultur på Stortinget.

Lørdag 18 september tok Krf-leder Ropstad konsekvensen av sin skatteplanlegging og privatøkonomiske skatteplanlegging og gikk av som leder og statsråd. Ikke fordi han hadde dårlig samvittighet, men fordi han ble kledd naken av media. Men det må ikke stoppe med dette. Hva skjer med de andre som har gjort privatøkonomiske tilpasninger på fellesskapets bekostning? Hva skjer med Stortingsdirektør Andreassen som er ansvarlig for de mangelfulle kontrollfunksjonene og opplæringene av representantene. 

Økokrim og Skatteetaten bør gå de angjeldende folkevalgte nærmere i sømmene. Skatt må betales og riktig reaksjon utmåles. De som har stemt på dem for å bli representert av dem forventer mer av dem. Vår tillit til dem og deres system er svekket. Nå er ikke «politiker» er honørord - det knyttes mer til forakt.