tirsdag 17. oktober 2017

Til teknologien skiller oss ad!

Publisert som kronikk i Aftenposten 16 oktober 2017.

På samme måte som vinindustrien har eksepsjonelle år, har teknologiindustrien eksepsjonelle år. 2006 og 2007 har i etterkant vist seg å være to helt spesielle år - to år som har snudd opp ned på hvordan mennesker og selskaper kommuniserer, arbeider, tenker, eller skaper ting.  Men hva skjedde?

I januar 2007 annonserte Steve Jobs Apples første iPhone som var en sammensmelting av telefon, mediespiller og nettsurfing. På en studenthybel på Harvard så Facebook dagens lys  i september 2006 og revolusjonerte hvordan mennesker holder hverandre oppdatert. I 2007 ble mikroblogg-selskapet Twitter etablert og dannet grunnlaget for en ny måte å ytre seg på. På slutten av 2006 kjøpte Google video-selskapet Youtube og skapte en ny opplæring- underholdningsarena. Året etter lanserte de Android - et operativsystem som ga iPhone reell konkurranse. I 2007 introduserte Amazon lesebrettet Kindle hvor man kunne laste ned tusenvis av bøker. I 2007 fikk overnattings-industrien en helt ny konkurrent da Airbnb ble etablerte i en leilighet i San Francisco. 2007 var det året IBM begynte sine første arbeider med Watson som bante veien for kunstig intelligens. Ikke overraskende var 2007 det året hvor miljøvennlig teknologi - solenergi, LED lys, energieffektive bygninger, og el-biler -  skjøt fart.  


Men ingenting av dette hadde skjedd om ikke Internett ble gjort allment tilgjengelig på begynnelsen av 1990-talet. Billedlig kan vi tenke på Internett som en motorvei som smarttelefoner og appene benytter til kundenes store glede. I dag finnes det knapt et menneske på jorden som ikke er påvirket av globale selskaper som for eksempel Google, Apple, Facebook, Microsoft, eller Amazon.  

Teknologien har gjort geografiske avstander mindre viktig, tilgangen på kunnskap mer demokratisk, og samfunn mer transparente. For bedrifter betyr teknologien at konkurransen skjer på mer like vilkår. I dag konkurrerer Indiske bedrifter på like vilkår med Amerikanske og Europeiske. For politikere betyr teknologien at de ikke kontrollerer informasjonsflommen. Den Arabiske vår i 2010 ville ikke skjedd uten hjelp av smarttelefoner og sosiale medier. For kunder betyr teknologien at de lettere kan utgjøre en samlet makt overfor globale bedrifter. Det Amerikanske kaffe-selskapet Starbucks begynte å betale mer skatt til England da kundene organiserte seg og boikottet dem i en periode. 

Teknologien gjør det også mulig for private mennesker å engasjere seg i økonomisk aktivitet på en helt annen måte og skala enn før. Stikkordet er delingsøkonomien som gjør at private mennesker kan tilby sin ledige tid eller aktiva (for eksempel bil, hus, hytte eller gressklipper) som ikke er i bruk til andre, mot betaling. Det hele er muliggjort gjennom såkalte plattformselskaper som ved hjelp av teknologi enkelt og billigere knytter kontakt mellom de som tilbyr og de som etterspør. 


I dag er selskaper som Airbnb og Uber de to mest kjente aktørene innen delingsøkonomien. Mens mange elsker delingsøkonomien er det mange som er mer skeptiske. Norge har tatt dette på alvor og etablerte i 2016 et eget regjeringsutvalg som kom med en anbefaling (NOU 2017:4 Delingsøkonomien – muligheter og utfordringer) om hvordan man bør forholde seg til denne teknologidrevne økonomien.


Men teknologi er ikke bare rosenrødt. Det er også utfordringer vi som innbyggere, konsumenter, kunder, ledere og politikere må tenke på. Jeg tenker da spesielt på konsekvensene av digitalisering for ansatte. Delingsøkonomien utfordrer den norske tre-parts modellen ved at ansatte ikke lenger er ansatt i bedriftene, men i større grad er selvstendig næringsdrivende som arbeider for plattformselskapene. Et annet poeng er at med fremveksten av kunstig intelligens er det ingen yrkesgrupper som er trygge. 


Vi står med andre ord overfor en omfattende omstilling av norsk og internasjonalt næringsliv. To Oxford-forskere - Osborne og Frey - utviklet en beregningsmetode for å anslå hvor sannsynlig det er for at enkelte yrkesgrupper blir erstattet med teknologi. Basert på en vurdering om hvor enkelt eller vanskelig det ville være å utvikle programkode for enkeltoppgaver i jobben, kunne man identifisere mer eller mindre sårbare yrkesgrupper. For eksempel vil butikk selgere bli borte med 92 prosent sannsynlighet og ifølge Business Intelligence være erstattet av teknologi innen 2035. Det eneste sikre er at dette ikke skjer, men det tegner et fremtidsbilde vi må forholde oss til. 

Fremtidsbildet er at en rekke jobber og arbeidsoppgaver vil bli digitalisert og at ansatte vil bli fristilt for kortere eller lengre perioder. Denne arbeidsmarkedsfriksjonen skyldes tilpasning av arbeidsstyrkens kompetanse til næringslivets nye behov. Skiftet vil ikke skje over natten - noe som tilsier en tilpasningsperiode. Dette vil utfordre oss som samfunn på en rekke områder: utdanning og omskolering av voksen arbeidskraft, økt arbeidsmobilitet, og velferdsordninger for dem som ikke evner å tilpasse seg.  


Digitalisering, automatisering, og roboter har store muligheter samtidig som det utfordrer oss på en rekke områder. Men det er ingen vei tilbake. Vi må for eksempel unngå å beskatte teknologien for å beskytte arbeidskraften. Vi er nødt til å la næringslivet ta den nyeste teknologien i bruk for å være konkurransedyktige. En god vei videre er utstrakt satsing på innovasjon og entreprenørskap. Målet er en rekke nye virksomheter som overlever etableringsfasen og kan vokse og ansette flere. 


Forskningen må bidra slik at vi bedre forstår hvordan teknologi-drevet innovasjon i et samspill av store og mindre virksomheter kan skje på en effektiv måte. Vi er simpelthen tvunget til å anvende teknologi for å skape verdier for kundene for å skape vekst for å ansette flere medarbeidere.