fredag 9. august 2019

Behovet for et dagligvaretilsyn

Aftenposten 27 april redegjør Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen for etableringen av et eget dagligvaretilsyn for å stimulere til økt konkurranse i markedet. 

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen vil etablere et eget dagligvaretilsyn for å stimulere til økt konkurranse i markedet. Ministeren begrunner behovet for tilsynet med at kundene ikke får det utvalget og de prisene de mener å ha krav på. 

Tiltaket er kontroversielt. Jeg mener at bransjen trenger et tilsyn, ikke primært for å reduser prisene, men for å skape mer innovative og differensierte butikk-konsepter.

Ikke overraskende mener bransjens tre hovedaktører Rema (23,4% markedsandel), Coop (29,1%), og Norgesgruppen (43,9%) at konkurransen oppleves som intens og at bransjen har bidratt stort til reduserte priser. De ser derfor ikke behovet for et eget tilsyn og føler kritikken uberettiget. 

De tre aktørene vil peke på at de har gjort vesentlige innovasjoner over tid. Det er riktig, men primært i logistikkdelen for å drive ut ineffektivitet i driften. Kundene har merket seg dette gjennom lavere priser og eierne gjennom bedre lønnsomhet. Nå tror jeg ikke kundenes største problem er prisnivået, men heller mangel på variasjon i butikk-konseptene som er problematisk. For eksempel mangler Norge det man kaller en «super discounter».

Dagligvaremarkedet er et oligopol som er dominert av tre tilnærmet like konsepter (REMA, KIWI, og COOP Extra) som klumper seg i midten av markedet. Pris og reklame er hovedverktøyene i jakten på nye kunder. Siden prisen på ulike produkter er definert i markedet, konkurrerer aktørene på lavest mulig kostnad. Dette er i tråd med økonomisk teori, men nødvendigvis ikke slik kundene vil ha det. 

Data fra Norsk innovasjonsindeks ved NHH viser at bransjen oppfattes som lite innovativ av sine kunder. De tre butikk-konseptene med lavest opplevd innovasjonsevne er Coop Prix, Bunnpris, og Joker med en score på henholdsvis 43, 42, og 40. Dette er svært lavt og kundene sier i prinsippet at «her skjer det ingen ting».

Data fra Norsk kundebarometer viser at det er 20 prosentpoengs forskjell i kundetilfredshet mellom Bunnpris (score 56) og Meny (score 76). At slike forskjeller forekommer i en bransje hvor store deler av sortimentet er den samme, er mer enn underlig. En bransje som kan beskrives som a) lite innovativ, b) med svært varierende kvalitet og c) med eiere som er på inntekststoppen, krever større oppmerksomhet fra samfunnet.

Historisk har det vist seg at det er vanskelig for nye aktører å etablere seg i Norge. Butikktetthet og geografi er to forklaringer. Da den Tyske super-discounteren Lidl prøvde å etablere seg  i 2004, ble de møtt med en kald skulder av både bransjen og lokalpolitikere som slet med å finne passende arealer for dem. Resultatet var at Lidl trakk seg ut av Norge i mars 2008 og Rema overtok 50 butikker og 600 ansatte. Roen var gjenopprettet.

Når konkurransen ikke kommer fra utsiden, må innovasjoner bransjen og i butikk-konseptene komme fra innsiden. De nye nettbaserte konseptene Godtlevert, Adamsmatkasse og Kolonial er prisverdige initiativ. Men de er ikke lønnsomme – ennå. Ugunstige innkjøpspriser er en forklaring. Den første saken dagligvaretilsynet kan gripe fatt i er hvordan gi disse oppstartsvirksomhetene bedre innkjøpsbetingelser. I dag fungerer volumbasert innkjøpspriser som en effektiv barriere mot nye aktører. 

Vi vil alle tjene på et dagligvaretilsyn dersom det gir oss mer differensierte konsepter. Økt konkurranse er ikke bare lavere priser, men også innovasjoner som gir kundene variasjon i markedstilbudet.