Arbeiderpartiet - et merkenavn i krise

Arbeiderpartiets #Metoo-sak, Giskesaken, eller Giskegate, har i seg fasetter som vi kjenner fra næringslivet: 
- ledelsen er involvert i beslutninger eller har en atferd som skaper reaksjoner internt og eksternt på en måte som skader omdømmet til selskapet.

Moderne politikk på riksplan er som en kommersiell virksomhet uten profittmotiv. Kampen om velgerne og markedsandeler foregår på samme måte og hvor merkenavnet er et svært viktig element. 

Men i politikken er merkevarebyggingen også personfokusert. Giske, Tadjik, og Gahr Støre er egne merkenavn og symboler for Arbeiderpartiet. Slik sett stemmer man like mye på partiprogrammet som på persongalleriet. Nå er det kluss i de personlige merkenavnene.

I Giskegate er det ingenting galt med partiets kjernetjeneste: partiprogrammet. Problemet er atferdsmessig og i strid ikke bare med partiets egne retningslinjer, men også samfunnsnormen. 

Arbeiderpartiet vedtok i 2001 retningslinjer for det som skulle forhindre at Giskegate skulle inntreffe. Det paradoksale og alvorlige er 

• at partiets nestleder over tid har opptrådd i gråsonen til vedtakene og 
• at organisasjonskulturen ikke ga rom for tidlig varsling.

I saker hvor merkenavnet er truet på grunn av klandreverdig atferd i toppledelse er en signalsterk handling fra øverste leder viktig for å vise at dette ikke er akseptabelt overfor varslerne, organisasjonen, og velgerne/kundene. Her handler det om å hurtig gjenopprette tillit og merkenavnet til leder og organisasjonen - noe Gahr Støre viste på pressekonferansen etter Sentralstyremøtet 2 januar.

Giske, som person og merkenavn, er i dag en belastning for organisasjonen, varslerne og velgerne. Eneste riktige var å fristille han fra nestledervervet. Dessverre valgte han selv ikke å tre til siden og har gjennom sitt Facebook-innlegg signalisert at han vil kjempe. Det vil være ødeleggende for partiet. Hans rolle på Stortinget blir interessant å følge fremover.

Med Giske ute av ledelsen, har toppledelsen vist for alle at dette er et særtilfelle og ikke beskrivende for hva partiet står for. Slik sett kan man nå fokusere på politikk igjen. Men Giskegate har utløst en fase to.

I kjølvannet av #Metoo-saken har det blitt avdekket en usynkronisert partiledelse hvor Hadia Tajik har hatt utspill som gir inntrykk av at hun har egne ambisjoner på bekostning av Giske. Dette er ødeleggende for hennes og partiets merkenavn.

En ledelse preget av maktkamp vil ikke fungere optimalt i arbeidet med å opprette tilliten til merkenavnene. Jonas Gahr Støre blir igjen testet på sine lederegenskaper for å bringe ro i rekkene. Om han ikke lykkes, vil vi se en ytterligere velgerflukt vist gjennom nedgang på meningsmålingene for Arbeiderpartiet – noe som kan true Gahr Støres egen posisjon i partiet. 

Ved begynnelsen av 2018 er det mye som står på spill for Arbeiderpartiet og Henning Kvitnes sang «Evig eies kun et dårlig rykte» kan fort bli sunget på neste Sentralstyremøte i Arbeiderpartiet.