Vil de korte tanker ta over?

ADVARSEL!
Dette er et langt innlegg som ikke bør leses om du har hastverk: det krever sammenhengende konsentrasjon som grunnlag for refleksjon og tankeutvikling. Det er et manuskript utviklet for et 30 minutters foredrag uten PowerPoint hjelp.

Apple lanserte IPad i USA april 2010. Det tok 28 dager å selge en million eksemplarer, 31 dager for å nå den andre millionen og 21 dager for å nå den tredje millionen. På verdensbasis er det pt solgt ca 12 millioner eksemplarer. Til Norge kom IPad julen 2010. Da hadde allerede omlag 50.000 mennesker skaffet en.
Prognosene for 2011 er ca 60 millioner solgte Tablets og 170 millioner i 2014. På denne bakgrunn kan følgende spørsmål virke rart: "Kan denne fenomenale kommersielle suksessen være et onde?"

Jeg skal i det følgende prøve å trekke opp noen personlige tanker om problemstillingen. Jeg har bygget det opp rundt tre spørsmål:

1) Hva skjer med oss når informasjon er lett tilgjengelig?
2) Er det politisk korrekte å tenke?
3) Hva betyr den nye teknologien for mediebransjen?


TEMA # 1
Blir vi dummere?

I en Harvard Business Review blogg i juni 2010 fortalte Peter Bergman leserne om hvorfor han returnerte sin IPad etter tre ukers bruk. Den var rett og slett for god. Livet ble for enkelt. Med IPad fylte han all ledig tid og sluttet å kjede seg – noe som gikk utover hans tid til kreative tenking.

Internettet må sies å være en av de virkelig store innovasjonene i moderne tid – på høyde med hjulet og elektrisitet. For mange er tanken på ikke å ha tilgang på Internet like lamslående som utenkelig. Ungdommer som har prøvd å la sine telefoner eller PCer ligge igjen hjemme når de drar på hytta, rapporterer om isolasjon, abstinens og sorgreaksjoner.

Hva skyldes denne avhengigheten? En grunn kan ligge i ønsket om å være i konstant kontakt med venner på sosiale medier. Men kan det tenkes at Internet og dets måte å gjøre oss tilgjengelige på og distribuere informasjon på, skaper en form for avhengighet? Kan det være at vi forholder oss til flere ting og mer informasjon, men på en grunnere måte?

Det er dette Nicholas Carr argumenterer for i boken ”The Shallows”. Carr viser til at hjernen er dynamisk tilpasningsdyktig til nye stimuli. Slagrammede mennesker kan for eksempel trene opp nye deler av hjernen som erstatning for de delene som er ødelagt. På samme måte kan hjernen trenes til å ta imot og prosessere informasjon på nye måter.

Kort fortalt sier Carr at Internettets raske multimedia pregede presentasjonsform påvirker hjernens måte å behandle informasjon på og gjør at man beveger seg fra dypere former for lesing og konsentrasjon til grunnere former. Totalt sett lesere man mer, er eksponert for mer, men utbyttet blir redusert fordi den kognitive involveringen er mindre.

I tester hvor lesere av samme tekst – på papir og skjerm – med og uten html-linker- viser det seg at de som har lest pairteksten uten html-linker har fått mye mer med seg av hva de har lest - det vil si de klarer å gjenfortelle større deler med flere detaljer av teksten enn den andre gruppen. Årsaken ligger i konsentrasjonsavbruddene som oppstår når man følger html-linkene. Ofte har man ikke evnet å finne tilbake til den opprinnelige teksten. Man har rett og slett gått seg bort i alle linkene.

Den konstante foringen av hjernen med ny input og impulser utløser en form for rastløshet. Hjernen må hele tiden fores med nye ting - man surfer på nettet, sjekker emails, sjekke Twitter og Facebook konto og gjerne skrive noen kommentarer eller gjøre noen ”like it” klikk. Det MÅ skje noe hele tiden. Den gammeldagse stillheten og konsentrasjonen over tid blir uutholdelig.

I sommer fikk jeg selv oppleve dette. Jeg tilbrakte tre måneder ved Stanford University, CA. Det tok meg omlag tre uker med "avrusing" på biblioteket før jeg klarte å komme inn i det gode lesesporet hvor jeg kunne sitte konsentrert over lengre perioder uten å "junke" meg på emailer og Internett.

Videre hevder Carr at de nye måter å innhente og bearbeide informasjon på, gjør at vår hukommelse blir svekket. Vi evner ikke å huske like godt og presist som før da da informasjonen ikke var så lett tilgjengelig. Husker du feks nummeret på bilen din, på telefonen til din partner, hvilke avtaler du har i morgen? Pugging av salmevers og tyske regler var noe jeg måtte gjennom da jeg gikk på skolen. Mye sitter klistret ennå. Jeg forundres over hvor lite jeg husker i dag, men kanskje er dette like mye alders relatert!

Hukommelse er noe man må trene opp. Uten hukommelse vil man ha mindre glede av den enorme informasjonsmengden som er så lett tilgjengelig ved hjelp av IPad og Google. Når man ikke husker hva man skulle huske eller hvor man leste det man tror man husker, blir det vanskelig å akkumulere kunnskap og forståelse over tid. Man vil konstant finne opp hjulet. Forskning og innovasjon består i å knytte sammen en rekke ulike punkter av informasjon ved å evne å se sammenhenger mellom fenomener. Det forutsetter at man husker hva man tidligere har lest.

Med Internettbaserte hjelpemidler virker det på overflaten som om vi er svært oppdatert, men evnen til refleksjon og internalisering av stoffet synes å ha vanskelige tider. Spørsmålet er da om vi lærer mer bare ved å forholde oss til mer informasjon raskere? Bør vi søke tilbake til den gamle situasjonen og studenten som satt timevis over sine bøker dor å trenge i dybden av hva man leste og unngå den moderne studenten som hører på IPod, GOOGLER, sjekker emailer og Facebook mens han ser en YouTube video av forelesningen han gikk glipp av.

Personlig tror jeg det er snakk om pendelsvingninger. Nå er vi på vei mot det ene ekstrempunktet hvor vi konstant er koblet på. Allerede nå merkes en gryende skepsis til dette. Flere møter avholdes nå uten "crackberries". I Business Week-artikler leser vi om ansatte som føler at privattiden blir spist opp av jobbetiden. Parforhold opplever fritiden sammen som forringet når man hele tiden sjekker ulike elektroniske lytteposter. Avtaler gjøres om elektronisk frie helger. Er dette er motreaksjon og søken etter bedre balanse i livet? Jeg tror ja. Vi snakker om tid sammen eller tid til mer tenkevirksomhet. Det bringer meg over til tema 2.

TEMA #2
Er tenking politisk korrekt?

De av dere som har besøkt Stanford vet hvor nydelig campusen er. Her er det tiltalende uteareal, en rekke fontener og parker. I fritiden min besøkte jeg blant annet deres private museum med Rodin skulptur park hvor blant annet Tenkeren var utstilt. Når man studerer figuren i detalj legger man merke til at han sitter på en nokså ubekvem måte. Men til tross for dette er han fortapt i en indre tankeverden. I dag ser vi svært få mennesker bedrive tilsvarende.

Hvor ble det dypt konsentrerte mennesket av? Ble det borte med Internett, GOOGLE og IPad? Og om det ble borte, har i tapt noe? Er multitasking et problem? Undersøkelser fra Massachusetts Institute of Technology (MIT) viser at konsentrasjon rundt en oppgave av gangen gir bedre læring enn korte konsentrasjonsspenn over en rekke input kilder eller korte avbrudd. Hvordan kan vi da forstå at så mange gjør så mange ting samtidig?

Kan det være at vi benytter de nye hjelpemidlene for å sende signaler om travelhet eller opptatthet - at vi ikke kaster bort tiden. Når man er travelt opptatt med å lytte på IPod mens man surfer nettet eller sjekker mailer på IPad, viser man at man anvender tiden til noe fornuftig og dermed er produktiv. Er det å sitte med hendene i fanget uten å gjøre noe annet enn å tenke, politisk ukorrekt?

Jeg tror det er en allmenn oppfatning at en person som sitter og leser eller tenker, gjør svært lite produktivt. I jakten på å være synlig aktiv, har vi langt på vei klart å fjerne all ledig tid – også i det private. ”Return on time” er dagens mantra. En overfylt avtalebok er for mange synonymt med aktivitet og viktighet. Elektroniske duppe-datter er det synlige beviset på at man er på hugget. Travelheten som verdiorienteringen ser vi klart uttrykt i reklamer fra blant annet teleoperatører. Her blir vi fortalt at vi for enhver pris må unngå dødtid – mobilt kontor er løsningen. Jeg vil våge den påstand at det i dag er politisk ukorrekt å sitte i ro – og tenke.

Det er lett å forstå en forutinntatt holdning til tenking og tankeutvikling. Jeg ser to utfordringer eller problemer. Et problem er at for de aller fleste ser tenking ut som latskap. Man gjør ingenting annet enn å sitte der med hendene i fanget på trikken, på flyet, på kontoret eller hjemme - stirrende rett frem. Et menneske i dyp tankevirksomhet er ikke mye energigivende for andre. Slike personer ønsker vi skal gjøre noe– høre på musikk, sende tekstmeldinger, bevege seg, snakke i telefonen, eller delta i møter. Man må for enhver pris unngå passivitet! Men har vi i jakten på den aktive livsstil gitt avkall på svært verdifull tid til tenking?

Vår reservasjon mot en tilsynelatende inaktiv personen er forståelig. Passivitet signaliserer i verste fall latskap. Men tenking er alt annet enn latskap. Tenking er en av de mest produktive aktivitetene et menneske kan bedrive. Hver eneste vakre og nyttige ting vi har skapt – inkludert demokrati, ytringsfrihet og religionsfrihet – eksisterer fordi noen tok tiden og bryderiet med å tenke.

La det være sagt med en gang: tenking krever tid og innsats. Det er en vanlig misforståelse at dersom et menneske er klokt eller smart vil fantastiske ideer og tanker åpenbare seg lettere og oftere. Dessverre fungerer ikke intellektet slik. Selv geniet Albert Einstein måtte studere og tenke i månedsvis før han kunne formulere sin relativitetsteori. De av oss som er litt mindre begavet sliter med å unnfange selv en moderat god ide. Gjennomgående finner vi at banebrytende tanker og ideer er fruktene av intens tenking over lengre tid. Man må bevist tenke på å tenke.

En annen grunn til hvorfor vi er skeptisk til tenking er at det virker unaturlig. Mens mennesker er sosiale av natur krever tenking ofte isolasjon eller ensomhet. Av denne grunn liker vi ikke så godt mennesker som finner glede i å tenke. Vi blir urolig av en person som bevisst foretrekker å sitte alene og tenke fremfor å gjøre noe aktivt sammen med andre.

Vår bekymring er uten grunn. Intelligens er like mye en naturlig del av et menneske som det sosiale. På samme måte som det ville være unaturlig for et menneske å gå i isolasjon, ville det være unaturlig å ikke stimulere sitt intellekt. Tankeutvikling slutter ikke når man er ferdig utdannet – det skjer gjennom hele livet. I det øyeblikket man definerer seg som ferdig utdannet er man ikke bare utdannet, men ferdig.

De nye mediene gjør noe med oss mennesker som svært få tenker på. Hva betyr det for utdanning? Hva betyr de for arbeidsgivere? Hva betyr det for medieindustrien at lesere flokker vekk fra det trykte ord til nettbaserte ord? Hva betyr IPad for vår måte å tilegne oss informasjon og måten vi behandler denne på? Hvilke kår gir vi tenkeren som bare ”sitter der”? Hvordan kan Internettet og dets mange muligheter og hjelpemidler gi det norske folk en bedre evne eller forutsetning til læring og tenking som kan ha banebrytende implikasjoner? Så langt er vi dopet på opplevelsen av mobilitet og tilgjengelighet. Før eller siden må vi ha et edruelig forhold til det hele.

Det bringer meg over til tema 3.

TEMA # 3
Hva nå?

Lesebrett, Smarphones og apper har kommet for å bli. Vi har for lengst passert the tipping point og bruken vil bare øke. Vi står per dato overfor tre bruker grupper:
• de innfødte: de som aldri har opplevd en verden uten og ser på dette som en naturlig måte å leve og jobbe på (våre barn)
• innvandrere: de som har opplev en verden uten og som prøver å henge med, men henger etter (oss)
• de fortapte: innvandrere som ikke vil ta kostnaden med å henge med og gradvis finner det nye meningsløst - alt var bedre før. (oss eller våre foreldre).


Mens andelen ”innfødte” stiger med fødselskullene er det gledelig å se at ”innvandrerne” vokser og virkelig har glede av emails og de sosiale mediene (Facebook) – noe som gjør at de innfødte emigrerer til andre miljøer eller løsninger. ”De fortapte” er en døende rase. Mer er det ikke å si om det.

Ved inngangen til det nye året er det mange som spår om økonomisk utvikling, moter og trender. Jeg vil hevde at nyhetsformidlere, spesielt redaktører av de trykte mediene –aviser og magasiner- som legger til rette for at lesere i større grad kan opptre i rollen som redaktører, vil vinne. De som ikke innser det vil i enda større grad leve på statsstøtte.

I dag sliter de trykte mediene med å tilføre leserne tilstrekkelige verdier som utløser betalingsvilje. Samtidig flytter annonsørene seg over på mer effektive kanaler. Eiere og redaktører er under sterkt press for å finne nye forretningsmodeller som kan bringe dem ut av kvelertaket. Det store redaktørspørsmålet er: hvordan kan vi tilføre våre lesere økte verdier som grunnlag for tilfredshet, lojalitet og økt firmaverdi?


Fra vår tilfredshetsforskning rundt Norsk Kundebarometer ved Handelshøyskolen BI vet vi at skreddersydde løsninger alltid overgår standardiserte løsninger hva gjelder kundetilfredshet. For eksempel vil riksdekkende aviser alltid bli slått av regionale som alltid blir slått av lokale aviser. Skreddersøm og relevans går ofte hånd i hånd.

I den elektroniske verdenen finnes det i dag aktører og applikasjoner som sammenstiller nyheter, informasjon eller underholdning fra en rekke ulike kilder, automatisk. Kombinasjonen av skreddersøm, hurtig oppdatering av høykvalitets stoff på en moderne presentasjons form til en svært lav pris (gratis) er dynamitt for lesere og annonsører.

Til tross for dette har en rekke mediehus vært tilbakeholdne med å dele sitt nyhetsstoff da de er redd for å tape kunder og annonseinntekter. Mens dette er forståelig, er det uklokt lederskap. Man bør heller tenke på å skape et større marked av lesere og annonsører som alle kan konkurrere om i neste runde. Det er bedre med en andel av en voksende kake enn en del av en minkende kake. Det teoretiske grunnlaget for dette finner vi i spillteori og utmerket beskrevet i boken "Coopetition" (1996) av Adam Brandeburger og Barry Nalebuf. For redaktørene er dette en måte å komme seg fra ”red ocean” strategi til ”blue ocean” strategi gjennom produktutvikling og innovasjon.

Redaktørene må innse at alternativet er å miste leserne – spesielt de yngre. Ved å tilrettelegge for at leserne kan være redaktører, vil alle parter vinne. Mediehusene får eksponert sitt merkenavn samt beholde en større del av sine lesere. Den totale leserskaren blir større da nye blir trukket til formatet. Redaktørene kan differensiere innholdsmessig mellom papir og elektronisk utgave. Annonsørene får tilgang til flere prospektive kunder på en effektiv måte. Kundene får en skreddersydd løsning som representerer høyere verdi for dem – noe som skulle utløse større betalingsvilje.

Utfordringen ligger hos mediehusene som må tørre å tenke utenfor boksen. Av mediehusene vil det sannsynligvis finnes tre typer: de som bidrar til at det skjer, de som ser at det skjer og de som lurte på hva som skjedde. I Norge er det mye som tyder på at de to siste gruppene vil bli størst. Diskusjonene om den nye media finansieringsmodellen tyder på at redaktørene i for stor grad ser Staten som beste finansieringskilde - ikke markedet. At en rekke norske redaktører ser Staten som en enklere finansieringskilde enn markedet er mer enn bekymringsfullt og utfordrer deres innovasjonsevne.

Moralen og prediksjonen er at leserne fremover i større grad ønsker å bestemme hvilken informasjon de vil motta, fra hvilken kilde, på hvilken form og format, og til hvilken tid. I sum gir dette økt kundetilfredshet og betalingsvilje - noe som reduserer mediehusenes avhengighet til Staten og øker deres verdiskaping. Statsstøttet irrelevans på nyhetssiden er det siste vi trenger.

Avslutning
Kombinasjonen av IPad , Google og Internett har gitt oss noe svært verdifullt: rask tilgang til relevant informasjon. Sånn sett har tilgang til kunnskap blitt mer demokratisk, noe forfatteren og spaltisten i New York Times, Thomas L. Friedman, skriver om i sin bok ”The world is flat”. Avstand er ikke lenger den store hindringen den var før samt at det overtaket vi i den første verden hadde, er nå likestilt. Økonomen Paul Romer, Stanford, viste at kunnskap er en ressurs som kan anvendes av alle samtidig – i motsetning til produkter og tjenester som kan benyttes av en ad gangen. Det betyr at ny kunnskap kan anvendes av alle med en gang – samtidig.

Sånn sett er lett tilgang til kunnskap av flere et gode. Mitt lille innspill her i dag har vært rettet mot vår evne til å gjøre maksimalt bruk av denne enorme muligheten som ligger foran oss. Eller om det er slik at teknologien påvirker oss på en negativ måte med hensyn til evne til å internalisere hva vi leser og vår evne til å huske hva vi har blitt eksponert for. Om svaret er ja på dette, vil jeg si at IPad og Google har gjort oss dummere.

Det eneste sikre er at det som brakte oss hvor vi er i dag er ikke tilstrekkelig til å bringe oss videre. Vi drives fremover av konsentrasjon og tenking som leder til geniale ideer og banebrytende innovasjoner. Som samfunn må vi tilrettelegge for bedre tenking av flere oftere! Ingen tenking, ingen innovasjon – så enkelt er det. Kan det da tenkes at IPhone, IPad, GOOGLE og Internett gir oss en større multitasking, rastløshet og grunnere konsentrasjonsevne, mindre forståelse for kompliserte sammenhenger, dårligere hukommelse – noe som gir oss mindre tid til tenking, intellektuelt forfall og dårlige innovasjoner? Tiden vil vise. Jeg håper jeg tar feil.