Amelie-saken og sosiale medier

Skrevet sammen med Cecilie Staude, BI.

Maria Amelie-saken har engasjert store menneskemengder og fått betydelig mediedekning. Det voldsomme trykket kom overraskende på de fleste, inkludert politiske myndigheter. En sak som i følge UNE var en klar utvisnings sak, fikk et annerledes saksforløp etter betydelig press fra enkeltmennesker, grupper og media. Nå er det tid for refleksjon og ettertanke. Hvordan klarte så mange å bli så engasjert så fort og lenge? Mye tyder på at det lå en sosial medie regi bak.

13. januar om kvelden tikket følgende Twitter-melding ut fra Informasjonssjef Roar Hanssen i Politiets utlendingsenhet sendte:
«Arrestasjonen av Maria Amelie foregikk uten dramatikk. PU tar sikte på snarlig fengsling og uttransportering».

Etter dette har saken dominert nyhetsbildet i samtlige kanaler og folks engasjement har tatt nye veier og teknikker i bruk. En gjennomgang av bruken av sosiale nettsamfunn i denne saken, gir overraskende tall.

På Facebook har det vært mer enn 90.000 som har gitt sin støtte på gruppen ”Slipp Maria fri” den siste uken. Tilslutningen har økt minutt for minutt. Tusenvis har engasjert seg i daglige status-oppdateringer via hashtaggen #MariaAmelie på Twitter. Innen bloggsfæren har hundrevis av velformulerte blogginnlegg med tilhørende kommentarer funnet sted. I løpet av et snaut døgn hadde om lag 10.000 personer underskrevet på en kampanje overlevert Justisdepartementet. En sms-aksjon fra Amnesty samlet 1500 underskrifter på ti minutter. I tillegg fant det sted spontandemonstrasjon i fire byer straks etter at nyheten om Marias arrestasjon ble kjent. Det er lenge siden et blasert folk har latt seg rive med. Hvordan kan vi forklare det?

I tillegg til det emosjonelle ved saken, har Amelie-saken nytt godt av aktiv bruk av sosiale medier i aktivering av mennesker. For første gang har vi fått dokumentert hvilken påvirkningskraft sosiale medier har for å skape oppmerksomhet rundt en sak. Sånn sett er Amelie-saken unik i dobbelt forstand. Historien har vist at når store folkemengder engasjerer seg, kan til og med murer og regimer falle. Effekten av enkeltmenneskers og gruppers bruk av sosiale medier, har tvunget myndighetene på defensiven på en måte som vi sjelden opplever i sindige Norge.

Amelie-saken hadde alle ingrediensene i seg til å bevege mennesker over hele landet gjennom ulike nettverk og resultert i at den politiske prosessen rundt hennes skjebne ble mer gjennomsiktig. Måten den utviklet seg på er helt i henhold til hva som er beskrevet i boken ”The Dragonfly Effect” om hvordan få makismalt ut av en sosial media kampanje:

1) fokuser kampanjen rundt ett enkelt mål (Sett Maria Amelie fri),
2) få oppmerksomhet ved å gjør saken personlig og overraskende (Maria hadde kjendisstatus),
3) engasjer mennesker ved å spille på emosjoner, skap sympati og fortell en ekte historier (Maria er pen, hvit og har tatt høyere utdanning) og
4) få andre til å gripe til handling (skap Facebook gruppe, Blogger og demonstrasjoner).

Effekten av denne regien har gitt resultater.

Men Amelie-saken og den aktive bruken av sosiale medier gir grunnlag for et tankekors. Få har fått med seg at i perioden mens saken verserte i media ble om lag 60 mennesker uten oppholdstillatelse fløyet ut fra Gardermoen. Dette skjedde uten mediadekning eller at noen eksterne grupper engasjerte seg for . Deres handikap var at de ikke hadde et kjent ansikt eller ressurssterke mennesker rundt seg som kunne bruke sosiale medier for å fremme deres sak. Dette er det triste budskapet i Amelie-saken.

Har saken vist oss at vi ikke praktiserer likhet for loven og mellom mennesker bare presset på politikerne blir stort nok? Mens Maria Amelie kanskje har vunnet noe som var viktig for henne, kan vi andre stå i fare for å tape noe som var viktig for oss.