Uavhengig av om SSBs omstillingsprognoser eller økonomene Espen R. Moen og Hilde C. Bjørnland bekymringer om forutsetningene (DN 6 januar) eller ringvirkningene ved omstilling (DN 18 januar), vil utfordringen være å fasilitere innovasjon og nyskaping som grunnlag for sysselsetting.
Et kunnskapsbasert næringsliv forutsetter høykompetente arbeidere – noe som ofte forbindes med høyere utdanning. Spørsmålet er hvor mange av arbeidsstokkens 2 millioner som vil besitte det på kort eller lang sikt. Mest sannsynlig vil den største andelen ha midlere og lavere utdanning også i fremtiden. Utfordringen blir da hvordan vi skal skape arbeid for disse. Industriøkonomiens fordel var at den sysselsatte mange. Det motsatte er tilfelle med kompetansebaserte tjenester som best er kjent som små, slagkraftige, og kreative organisasjoner. Men er kunnskapsbaserte virksomheter som sysselsetter svært mange mulig i Norge?
La oss ta et skråblikk til ”den nye økonomiens” Mekka – Silicon Valley. Svært få vet at arbeidsledigheten i Silicon Valley er høyere enn USAs landsgjennomsnittet på 9,4 prosent. Ledende bedrifter som for eksempel Apple, Google, Facebook, og HP ligger her. Men noe har skjedd. Før bygde de samme selskapene IT-fabrikker i ” the Valley” som skapte nye arbeidsplasser for mange. I dag er det 166.000 IT-fabrikkansatte i USA – et tall som er lavere enn da PC-industrien tok av i 1975.
Ettersom næringen har modnet og kostnadseffektivitet blitt viktigere, har det gradvis vokst frem en datafabrikk industri i Asia som i dag sysselsetter omlag 1,5 millioner mennesker. Den største IT-fabrikken er Foxconn med 800.000 ansatte og USD 62 milliarder i omsetning. Blant kundene finner man blant annet Apple, Dell, Microsoft, HP, Intel og Sony. Foxconn har flere ansatte enn disse bedriftene til sammen. Mens Apple i dag har 25.000 ansatte i USA, sysselsetter de om lag 250.000 hos Foxconn. Tilsvarende forholdstall (10til 1) gjelder også for Dell og en rekke andre. For hver IT-ansatt i USA er det 10 IT-fabrikkansatte i Kina. Problemet er at mens Kina blir fremragende i å produsere og skalere blir USA tilsvarende dårligere. Offshoring har også skjedd i stor skala i Norge, men det er ikke i Norges langsiktige interesse å ha arbeidskraft i produksjon på tappekran i andre land.
Nå vil mage økonomer hevde at de kunnskapsbaserte verdiøkende tjenestene og mye av overskuddet forblir i landet. Offshoring er dermed ikke noe problem. Jeg mener det er et for snevert perspektiv. Vår egen erfaring tilsier at når ledelsen i en bedrift flyttes til Oslo, skjer det noe med næringslivet lokalt. Jeg mener at på samme måte skjer det noe med Norge når vi mister produksjons- og skaleringskompetansen ref Elkem salget til Kina. Etablering og vekst må gjøres enklere i Norge.
Mens etablering kan gjøres enklere gjennom byråkratisk forenkling, er skalering ved vekst vanskelig og risikofylt. Investeringene er ofte mye høyere enn i innovasjonsfasen og beslutningene om produksjon må fattes lenge før noen vet noe om innovasjonens kommersielle suksess. Slike beslutninger krever en god porsjon klarsyn og sterke nerver. Bommer man i tid eller omfang kan det få fatale konsekvenser. Myndighetene kan bidra med å redusere denne kommersielle risikoen gjennom skaleringsstøtte og dermed gi grunnlag for økt sysselsetting.
Forskning viser at mens tjenesteytende virksomheter primært vokser gjennom oppkjøp av andre selskaper, vokser produksjonsenheter ved å investere i større kapasitet og ansette flere mennesker. Vi må få til begge deler.
For å opprettholde vår høye levestandard må vi produsere varer og tjenester som Kina ikke kan produsere og som verden er villig til å betale en høy pris for. Dette er Norges utfordring. Silicon Valley og USA har lært oss at etablering av høykompetente innovative arbeidsplasser ikke er tilstrekkelig for å sysselsette Norge. Løsningen vil ligge i etablering av en myriade av mindre kompetansebaserte virksomheter som hver sysselsetter om lag 100 mennesker. Da må vi gjøre det mulig for innovatører og entreprenører å lykkes i Norge.
2 kommentarer:
I tillegg til poenget ditt som jeg deler, ligger det vel en både en utfordring og mulighet til å bli en global tjenesteyter innenfor de tradisjonelle produksjonsnæringene.
Her kan det hende at vi sitter på mulighetene til å ta globale lederroller eks. skipsbygging hvor vi har kunnskap, kapasitet og kapital til å bekle stillinger som eksempelvis integrator (m.a.o en ”one stop shop” herunder global sourcing, prosjektledelse og integrasjon av produksjonskapasitet, kapital, assembly osv. med en ansvarlig aktør som integrerer det hele ovenfor kunden).
Lokal kapasitet innen denne og en del andre næringer vil vel i begrenset tidsrom være relevant mot de (her) ~2000 verftene i Kina. Globale tjenestemodeller forutsetter nødvendigvis ikke lokal produksjon, men kompetanse. Og ja; jeg ser jo at denne kompetansen må komme fra et sted, men i noen næringer har vi vel allerede en fot i startblokka - hvis vi tar sats.
Dette er et poeng som andre har brukt tidligere, men som jeg opplever blir borte i debatten. M.a.o en diskusjon om satsing på innovasjon ”born global” på eksisterende næringsgrunnlag versus ”Porter klyngetenkning” og nye næringer.
Takk for et spennende blogg-innlegg. Jeg synes vi generelt er altfor lite opptatt av dette, men skjønner at i alle fall DN har skrevet litt om det.
Andelen av vår økonomi som er oljerelatert har jo økt mye mer enn det politikerne forutsatte i starten av oljeeventyret. Jeg er redd for at vi kan får en overgang med Hollandsk syke.
Enda mer skummelt er det at vi ikke ser ut til å være med på neste energiløp. Det finnes veldig lite visjoner om å være verdensledende på fornybar energi. I stedet vil vi bruke de siste oljerestene på å tjene mest mulig penger. Disse bør i såfall investeres klokt...
Legg inn en kommentar