KI-ministerens «Catch 22»

 Kommer i Finansavisen

Norges nye KI-minister, Karianne Tung, kommer sent, men godt til sin nye stilling da kunstig intelligens (KI) vil kunne ha store implikasjoner for virksomheter og ansatte.

 Da er det på sin plass å ha en dedikert minister som har sin fulle oppmerksomhet rettet mot teknologien. Her skal jeg løfte frem en «Catch 22» situasjon som ministeren vil måtte bryne seg på. 

Uten tvil vil KI gi store fordeler for næringsliv og samfunn. Men samtidig kan KI også skape noen negative konsekvenser, spesielt for konkurranse og innovasjon. Hvordan skal den nye digitaliseringsministeren balansere disse hensynene? 

Et av de mest omtalte eksemplene på KI er generative systemer, som for eksempel ChatGPT, som kan lage tekst eller annet innhold basert på brukerens innspill. Goldman Sachs anslår at slike systemer kan øke verdens brutto nasjonalprodukt med syv prosent og produktiviteten med 1,5 prosentpoeng i året, noe som er gode nyheter for et land som Norge som sliter med lav produktivitetsvekst. 

Men ikke alle selskaper vil ha like stor nytte av KI. Dette er ikke fordi de ikke vil, men snarere fordi teknologien er rigget mot dem.  McKinsey viser i en studie at det er de store etablerte selskapene som øker sin inntekt ved å bruke KI i sine forretningsmodeller og markedstilbud. De store synes å bli større. Dette gir dem en skala- og algoritmefordel i forhold til mindre selskaper, som ikke har tilgang til like mye data, mennesker, eller penger til å investere i avanserte KI-systemer.  

Resultatet er at mindre og nyere virksomhetene har driftskostnader som er høyere og algoritmer som er dårligere enn de store selskapenes. Det mange frykter et at dette kan lede til en maktkonsentrasjon rundt noen få selskaper, som hemmer konkurranse og innovasjon i markedet. Ikke bare det. Den verdiskapingen som blir skapt blir forfordelt til noen få store selskaper og deres eiere. De rike blir rikere – noe som er i tråd med den franske økonomen Thomas Piketty sin prediksjon. 

World Economic Forum advarer om at en slik skeivfordeling av velstand kan skape en digital kløft, der KI-forsterket ulikhet blir normen. For å unngå dette, må vi sikre at KI ikke bare gagner de største selskapene, men også kommer underskogen av små og mellomstore bedrifter (SMB) og oppstartsbedrifter til gode. 

EU har tatt et viktig skritt i denne retningen ved å foreslå en AI-akt, som setter grenser for hvordan KI kan brukes, spesielt i høyrisikosektorer. Ved å kombinere regulering med insitamenter for innovasjon, kan denne typen tilnærming sikre at KI blir en kraft for det gode, snarere enn en kraft for markedskonsentrasjon. 

Norge står ved et veiskille med eller uten KI-minister Karianne Tung. Valgene som blir tatt nå vil forme landets økonomiske fremtid i tiårene som kommer. Mens utfordringen er stor, gir det også Norge en unik mulighet til å bli et foregangsland i etisk og bærekraftig bruk av KI. Kanskje kan dette være Tung sin visjon?