Delingsøkonomiens drivkrefter

Kronikk i Bergens Tidende 1 des 2014: http://t.co/MOwjf9kTWv

Utleieformidler Aibnb og småannonseselskapet Finn.no har en ting felles: de er begge aktører i en voksende økonomi basert på deling og gjenbruk.

Nå vil de som har levd en stund si at deling og gjenbruk ikke er nytt. Det er selvfølgelig riktig, men det nye er at det skjer i global målestokk. Det hele er muliggjort av softwareselskaper som inntar meglerrollen mellom de som vil leie ut eller dele med seg og de som ønsker å benytte seg av slike muligheter. Verden er deres markedsplass. Fenomenet har vokst og fått et eget navn – Delingsøkonomien.

 

Delingsøkonomiens forretningsmodell og logikk er fasinerende enkel - tilgang fremfor eierskap av underutnyttede attraktive eiendeler- og den finnes innen alle deler av økonomien. Fra å lage mat og dele med andre, via spleiselagfinansiering av oppstartbedrifter og utleie av eiendeler, til bytte av profesjonelle tjenester. Et enkelt søk på GOOGLE Trends viser at antall mennesker som har søkt på ordet ”Sharing economy” har steget dramatisk siden 2013. Folk over hele verden er med andre ord svært opptatt av fenomenet.
 

Ikke overraskende har det i løpet av kort tid vokst frem en rekke nye selskaper som tar del i ulike aspekter ved delingsøkonomien. Parallelt med dette har det vokst frem en tilhørende underskog av mikroentreprenører – enkeltmanns foretak - som jobber for disse selskapene. Det finnes for eksempel Airbnb og -verter, Lyft og -sjåfører, TaskRabbit og -håndtverkere, Skillshare og -lærere, Park My Pooch og - hundepassere, Shyp og pakke-hentere, AnyRoad og -turistguider, RelayRides og -bileiere og mange flere. 

Omfanget av mennesker som starter egen virksomhet og ”henter sine oppdrag” fra de ulike selskapene, vokser i omfang. Arbeidsorganisasjonen the Freelancers Union og Intuit, som utvikler programvareløsninger for små oppstarts-bedrifter, har estimert at innen 2020, vil mer enn 40 prosent av den amerikanske arbeidsstokken være frilansere i den forstand at de ikke er fast ansatt i en bedrift. Det er ingen grunn til å tro at dette er isolert til Amerika. 

I følge bloggen web-strategist.com stimuleres delingsøkonomien av tre fenomener: sosiale, økonomiske, og teknologiske. Av sosiale fenomener kan nevnes befolkningstetthet som gjør deling mer effektivt. I dag bor størsteparten av verdens befolkning i byer hvor det ofte er upraktisk å eie en bil. Da er delingsbiler praktisk. For det andre har folks tanker om bærekraftig utvikling endret seg i favør av en grønnere livsstil – noe som stimulerer til gjenbruk og bevaring av ressurser. For det tredje har vi at i mange miljøer og kulturer er det en norm om å hjelpe de nyankomne med ting som de trenger for å etablere seg. Til slutt ser stadig flere husholdninger at ved å leie ut ting de eier kan de bedre sin livssituasjon eller leve uavhengig av økonomisk støtte fra det offentlige eller familien. 

Av økonomiske fenomener er veksten i verdens befolkning hvor bare Kina, India, og USA vokser med hhv 17 prosent, 30 prosent og 22 prosent bekymringsfull fra et ressursperspektiv. Jorden har en begrenset ressursbase og vi møter den med moderasjon, ny teknologi, og en rekke gjenvinnings- og gjenbrukstiltak. For det andre er det i den vestlige verden et stort overskudd av eiendeler med svært lav utnyttelsesgrad. En elektrisk bor er for eksempel i bruk 12 minutter pr år. I de resterende 525.588 minuttene kan andre disponere den. En bil er i aktiv bruk ca 30 prosent av levetiden. For det tredje er tilgangen på luksusgoder begrenset dersom man må eie dem. Med delingsøkonomien er slike goder demokratisert – noe drosjetjenesten Uber er et bevis for. Til slutt har vi i løpet av de siste ti årene hatt en sterk vekst i tilgangen på risikovillig kapital – noe som har gjort etablering av selskaper lettere.

 

 

Teknologi er en faktor som muliggjør de aller fleste nye tjenester. Fremveksten av sosiale medier (SoMe) er bare ett eksempel. I delingsøkonomien har SoMe gjort det mulig å 1) utvikle sosiale profiler og vise aktørenes renomme – noe som reduserer risikoen ved utleie, 2) la mennesker finne hverandre over store avstander – noe som skaper en stor markedsplass, og 3) overføre informasjon  om hva man kan tilby og hvem som vil leie – noe som skaper en effektiv markedsplass. For det andre kan vi med mobile løsninger nå og engasjere folk i alle deler av verden. Til slutt har moderne betalingsløsninger som for eksempel Apple Pay eller M-pesa i Kenya gjort at transaksjoner kan gjennomføres enkelt, fort, og sikkert.  På verdensbasis er omfanget av mobile transaksjoner estimert til USD 265 milliarder innen 2015 – nesten ti ganger mer enn i 2010.

I sum betyr dette at delingsøkonomien vokser med bakgrunn i teknologi, økonomi, og dypereliggende fenomener forankret hos enkeltindivider – noe som gjør den bærekraftig. 

På makroplan vil delingsøkonomien øke konkurranseintensiteten og presse de etablerte firmaene til å innovere eller avvikle – noe Regjeringen ønsker. På mikroplan vil de nye selskapene som kobler utleiere og leiere og deres tusener av mikroentreprenører som har sitt arbeid der, være drevet av utsiktene til å tjene penger – noe både bedrifter og mennesker ønsker.

Økt konkurranse, økt innovasjonstakt, og økt økonomisk aktivitet uten å trekke mer på jordens ressurser er som et Kinderegge – nesten for godt til å være sant. Derfor verken kan eller må vi neglisjere delingsøkonomien. Derfor må politikerne legge forholdene til rette for at den kan utvikle seg i regulerte former.