Amelie-saken og sosiale medier

Skrevet sammen med Cecilie Staude, BI.

Maria Amelie-saken har engasjert store menneskemengder og fått betydelig mediedekning. Det voldsomme trykket kom overraskende på de fleste, inkludert politiske myndigheter. En sak som i følge UNE var en klar utvisnings sak, fikk et annerledes saksforløp etter betydelig press fra enkeltmennesker, grupper og media. Nå er det tid for refleksjon og ettertanke. Hvordan klarte så mange å bli så engasjert så fort og lenge? Mye tyder på at det lå en sosial medie regi bak.

13. januar om kvelden tikket følgende Twitter-melding ut fra Informasjonssjef Roar Hanssen i Politiets utlendingsenhet sendte:
«Arrestasjonen av Maria Amelie foregikk uten dramatikk. PU tar sikte på snarlig fengsling og uttransportering».

Etter dette har saken dominert nyhetsbildet i samtlige kanaler og folks engasjement har tatt nye veier og teknikker i bruk. En gjennomgang av bruken av sosiale nettsamfunn i denne saken, gir overraskende tall.

På Facebook har det vært mer enn 90.000 som har gitt sin støtte på gruppen ”Slipp Maria fri” den siste uken. Tilslutningen har økt minutt for minutt. Tusenvis har engasjert seg i daglige status-oppdateringer via hashtaggen #MariaAmelie på Twitter. Innen bloggsfæren har hundrevis av velformulerte blogginnlegg med tilhørende kommentarer funnet sted. I løpet av et snaut døgn hadde om lag 10.000 personer underskrevet på en kampanje overlevert Justisdepartementet. En sms-aksjon fra Amnesty samlet 1500 underskrifter på ti minutter. I tillegg fant det sted spontandemonstrasjon i fire byer straks etter at nyheten om Marias arrestasjon ble kjent. Det er lenge siden et blasert folk har latt seg rive med. Hvordan kan vi forklare det?

I tillegg til det emosjonelle ved saken, har Amelie-saken nytt godt av aktiv bruk av sosiale medier i aktivering av mennesker. For første gang har vi fått dokumentert hvilken påvirkningskraft sosiale medier har for å skape oppmerksomhet rundt en sak. Sånn sett er Amelie-saken unik i dobbelt forstand. Historien har vist at når store folkemengder engasjerer seg, kan til og med murer og regimer falle. Effekten av enkeltmenneskers og gruppers bruk av sosiale medier, har tvunget myndighetene på defensiven på en måte som vi sjelden opplever i sindige Norge.

Amelie-saken hadde alle ingrediensene i seg til å bevege mennesker over hele landet gjennom ulike nettverk og resultert i at den politiske prosessen rundt hennes skjebne ble mer gjennomsiktig. Måten den utviklet seg på er helt i henhold til hva som er beskrevet i boken ”The Dragonfly Effect” om hvordan få makismalt ut av en sosial media kampanje:

1) fokuser kampanjen rundt ett enkelt mål (Sett Maria Amelie fri),
2) få oppmerksomhet ved å gjør saken personlig og overraskende (Maria hadde kjendisstatus),
3) engasjer mennesker ved å spille på emosjoner, skap sympati og fortell en ekte historier (Maria er pen, hvit og har tatt høyere utdanning) og
4) få andre til å gripe til handling (skap Facebook gruppe, Blogger og demonstrasjoner).

Effekten av denne regien har gitt resultater.

Men Amelie-saken og den aktive bruken av sosiale medier gir grunnlag for et tankekors. Få har fått med seg at i perioden mens saken verserte i media ble om lag 60 mennesker uten oppholdstillatelse fløyet ut fra Gardermoen. Dette skjedde uten mediadekning eller at noen eksterne grupper engasjerte seg for . Deres handikap var at de ikke hadde et kjent ansikt eller ressurssterke mennesker rundt seg som kunne bruke sosiale medier for å fremme deres sak. Dette er det triste budskapet i Amelie-saken.

Har saken vist oss at vi ikke praktiserer likhet for loven og mellom mennesker bare presset på politikerne blir stort nok? Mens Maria Amelie kanskje har vunnet noe som var viktig for henne, kan vi andre stå i fare for å tape noe som var viktig for oss.

Etter den siste olje

Livet etter oljen opptar oss. Mens Statistisk Sentralbyrå (SSB) mener at overgangen vil gå glatt, ser andre økonomer større utfordringer ved omstillingen. Alle er ening i at overgangen ikke kommer av seg selv. Veien til det kunnskapsbaserte næringsliv vil måtte gå gjennom innovasjoner og entreprenørskap. Utfordringen vi alle må adressere er hvordan skape mange nok nye arbeidsplasser. La meg utdype.

Uavhengig av om SSBs omstillingsprognoser eller økonomene Espen R. Moen og Hilde C. Bjørnland bekymringer om forutsetningene (DN 6 januar) eller ringvirkningene ved omstilling (DN 18 januar), vil utfordringen være å fasilitere innovasjon og nyskaping som grunnlag for sysselsetting.

Et kunnskapsbasert næringsliv forutsetter høykompetente arbeidere – noe som ofte forbindes med høyere utdanning. Spørsmålet er hvor mange av arbeidsstokkens 2 millioner som vil besitte det på kort eller lang sikt. Mest sannsynlig vil den største andelen ha midlere og lavere utdanning også i fremtiden. Utfordringen blir da hvordan vi skal skape arbeid for disse.

Industriøkonomiens fordel var at den sysselsatte mange. Det motsatte er tilfelle med kompetansebaserte tjenester som best er kjent som små, slagkraftige, og kreative organisasjoner. Men er kunnskapsbaserte virksomheter som sysselsetter svært mange mulig i Norge?

La oss ta et skråblikk til ”den nye økonomiens” Mekka – Silicon Valley. Svært få vet at arbeidsledigheten i Silicon Valley er høyere enn USAs landsgjennomsnittet på 9,4 prosent. Ledende bedrifter som for eksempel Apple, Google, Facebook, og HP ligger her. Men noe har skjedd. Før bygde de samme selskapene IT-fabrikker i ” the Valley” som skapte nye arbeidsplasser for mange. I dag er det 166.000 IT-fabrikkansatte i USA – et tall som er lavere enn da PC-industrien tok av i 1975.

Ettersom næringen har modnet og kostnadseffektivitet blitt viktigere, har det gradvis vokst frem en datafabrikk industri i Asia som i dag sysselsetter omlag 1,5 millioner mennesker. Den største IT-fabrikken er Foxconn med 800.000 ansatte og USD 62 milliarder i omsetning. Blant kundene finner man blant annet Apple, Dell, Microsoft, HP, Intel og Sony. Foxconn har flere ansatte enn disse bedriftene til sammen.

Mens Apple i dag har 25.000 ansatte i USA, sysselsetter de om lag 250.000 hos Foxconn. Tilsvarende forholdstall (10til 1) gjelder også for Dell og en rekke andre. For hver IT-ansatt i USA er det 10 IT-fabrikkansatte i Kina. Problemet er at mens Kina blir fremragende i å produsere og skalere blir USA tilsvarende dårligere. Offshoring har også skjedd i stor skala i Norge, men det er ikke i Norges langsiktige interesse å ha arbeidskraft i produksjon på tappekran i andre land.

Nå vil mage økonomer hevde at de kunnskapsbaserte verdiøkende tjenestene og mye av overskuddet forblir i landet. Offshoring er dermed ikke noe problem. Jeg mener det er et for snevert perspektiv. Vår egen erfaring tilsier at når ledelsen i en bedrift flyttes til Oslo, skjer det noe med næringslivet lokalt. Jeg mener at på samme måte skjer det noe med Norge når vi mister produksjons- og skaleringskompetansen ref Elkem salget til Kina. Etablering og vekst må gjøres enklere i Norge.

Mens etablering kan gjøres enklere gjennom byråkratisk forenkling, er skalering ved vekst vanskelig og risikofylt. Investeringene er ofte mye høyere enn i innovasjonsfasen og beslutningene om produksjon må fattes lenge før noen vet noe om innovasjonens kommersielle suksess. Slike beslutninger krever en god porsjon klarsyn og sterke nerver. Bommer man i tid eller omfang kan det få fatale konsekvenser. Myndighetene kan bidra med å redusere denne kommersielle risikoen gjennom skaleringsstøtte og dermed gi grunnlag for økt sysselsetting.

Forskning viser at mens tjenesteytende virksomheter primært vokser gjennom oppkjøp av andre selskaper, vokser produksjonsenheter ved å investere i større kapasitet og ansette flere mennesker. Vi må få til begge deler.

For å opprettholde vår høye levestandard må vi produsere varer og tjenester som Kina ikke kan produsere og som verden er villig til å betale en høy pris for. Dette er Norges utfordring. Silicon Valley og USA har lært oss at etablering av høykompetente innovative arbeidsplasser ikke er tilstrekkelig for å sysselsette Norge. Løsningen vil ligge i etablering av en myriade av mindre kompetansebaserte virksomheter som hver sysselsetter om lag 100 mennesker. Da må vi gjøre det mulig for innovatører og entreprenører å lykkes i Norge.

Redaktøren som museumsbestyrer

I dag sliter de trykte mediene med å tilføre leserne tilstrekkelige verdier som utløser betalingsvilje. Samtidig flytter annonsørene seg over på mer effektive kanaler. Eiere og redaktører er under press for å finne nye forretningsmodeller som kan bringe dem ut av kvelertaket. Det store redaktørspørsmålet er: hvordan kan vi tilføre våre lesere økte verdier som grunnlag for tilfredshet, lojalitet og økt firmaverdi?

Når vi vet at en rekke aviser ville gå under om man fjernet statsstøtte og momsfritak, skjønner man redaktørenes bekymring og motivasjon for å opprettholde nåværende subsidie regime Men dødskrampen i form av leser og annonsørflukt, har begynt.

Diagnosen er enkel: leserne opplever ikke at hva de betaler i løssalg eller abonnement står i forhold til verdien av produktet. Kundetilførte verdier er med andre ord for lav og utløser liten eller ingen betalingsvilje. Med færre avislesere følger annonsørene leserne over på andre mer effektive medier – Internett. Resultatet er en kvelertaksituasjon hvor jakten på en ny bærekraftig forretningsmodell burde være på alle redaktørers agenda.



Redaktører som fremholder generasjonsskiftet som et spennings felt i lesermarkedet, er i nærheten av problemstillingen: de yngre leserne ser på papiravisen som like irrelevant som fasttelefon. Begge er museumsgjenstander som avbestilles. I stedet for å adressere dette problemet med full tyngde synes redaktørene å være mer opptatt av å opprettholde nåværende privilegier.

Når redaktørene møter motstand på dette, skjer det to ting. Først flyttes argumentasjonen om verdiskaping for leserne, annonsørene og aksjonærene til noe langt høyere: ytringsfrihet, samfunnsdebatt og uavhengig nyhetsjournalistikk. Deretter går man etter motdebattanten gjennom personbeskrivninger for å redusere dennes troverdighet.

Gjennom Internettet og andre raske medier stimuleres alt det redaktørene er så redd for å miste ved redusert støtte. Land som for eksempel Kina har innført sensur av Internett for å unngå at befolkningen blir for opplyst og kritisk til det bestående. I tillegg vet vi at de nye sammenstillings applikasjonene på IPad (for eksempel Flipboard) øker både antall lesere og lesemengde. I sum tilsier dette at ytringsfriheten, samfunnsdebatten med innbyggere som dyptpløyende nyhetsjournalister, vil leve i sitt beste velgående.

Riksdekkende aviser som for eksempel Aftenposten og Dagens Næringsliv opplever fremgang fordi de leverer verdier til sine lesere – og annonsørene følger leserne. Ikke overraskende er det Schibsted som leder an i fornyingen av media i Norge. Her har man en kombinasjon av profesjonelt lederskap og redaktørstand som har skjønt betydningen av innovasjon. De fleste andre redaksjoner befinner seg i en æra som ikke vil komme tilbake.

I best-selger boken ”Who moved my cheese” av Spencer Johnson, kan vi speile medie-Norge. De mest innovative redaksjonene vil bevege seg over på andre områder når det er tomt for ost hvor det før pleide å være ost (les lønnsomhet). Noen vil, etter noe tid, skjønne at det er tomt for ost og lete etter ost andre steder (les innovere). Atter andre vil aldri skjønne at det er tomt for ost og fortsette å lete etter ost samme sted. De to siste redaksjonene vil ha mest å tjene på økt mediestøtte og fortsatt momsfritak. For mange norske redaktører synes å drive en av de to siste redaksjonene.

Hva skjer med NRK?

Jeg har i det siste blitt kontaktet av ulike medier og journalister med spørsmål om hva jeg synes om NRK TVs nye programmer, for eksempel kjendisenes slektre, kjendis barnevakt, seksualopplysningprogrammet Trekant, og reality showet sjekking i mørket. Mens de to første er knyttet til NRK TV1 er de to siste knyttet til ungsdomskanalen NRK TV3.

Mitt utgangspunkt er at NRKs mandat er opplysning, underholding og utdanning. Ett fjerde mandat som ikke er så åpenbart er varslingstjenestes ved nasjonal krise. Gitt de tre første mandatene har jeg tre innvendinger til utviklingen i NRK TV. Jeg skal la det innholdsmessige ligge da det er en smakssak og sterkt segmentbestemt.

For det første synes jeg det er trist at NRK kopierer kjendisprofilen fra de andre kommersielle kanalene. Kopiering kalles ofte for karaoke og kan aldri bli bedre enn originalen. Det grunnleggende problemet er at kopiering vanner ut innovasjonsevnen og kan dermed bidra til NRK blir mindre relevant.

For det andre synes jeg vi at med NRKs kompetanse og erfaring burde kunne forvente noe mer originalt - noe mer innovativt. Med sine fantastiske ressurser bør NRK være den aktøren som driver fjernsynsindustrien i Norge. Det underlige er at dette er NRKs historie - den innovate banebrytende aktøren. Hvorfor falle ned på et lavere nivå ambisjonsmessig?

For det tredje synes jeg at med NRKs unike finansiering over Statsbudsjettet i form av lisenspenger, at de i større grad bør kunne frikoble seg fra den forretningsmodellen og logikken som de kommersielle kanalene har. Mens de andre kanalene er oppe til eksamen hver dag for å rettferdiggjøre bruk av annonsepenger hos dem, kan NRK lene seg tilbake og tenke langsiktig. Kvalitet vil aldri gå av mote, men er kvalitet hva de kommersielle definerer?

Åpenbart har resultatmålet "Antall seere" gjort sitt inntog også i NRK. Kringskastingsledelses reaksjon til dette er at man må ha et visst antall seere for å kunne være en relevant allmennkringkaster. Det har de rett i, men trenger det å være etter samme formula som de andre kommersielle kanalene? Jeg mener at NRK TV har miste noe av sitt særpreg ved at de opptrer på den kommersielle arena på de kommeriselle aktørenes premisser med fokus på underholdning. Hva skjedde med de to andre mandatene?

Jeg har ingenting i mot at NRK blir kommersiell, men da må vi spørre oss om hva vi skal med en satsfinansiert kanal? Tidligere kringkastingssjef Einar Førde sa at NRK skulle fremstå som kvalitetskanalen ala BBC i England. Det at NRK var reklamefri skulle man gjøre til sitt fortrinn. Jeg likte denne visjonen godt. Men noe har skjedd og NRK etterlever ikke lenger denne visjonen.

Tidligere Kultur og Vitenskapsminister Halvar Bakke (styreleder i NRK 2006-2010) gjennomførte dereguleringen av TV-industrien i Norge. Hovedmotivasjonen var at vi ønsket mangfold. Det er da et paradoks at han har vært med på å lede NRK og industrien mot enfold.

Innovasjon og velferdsfellen

Fra Dagens Næringsliv 7 januar 2011 med tittel "Gründerne kan berge økonomien"

I følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) rapport 46/2010 ”Nedbygging av petroleumsvirksomheten”, er det et liv etter oljen fordi vi næringsmessig aldri har vært avhengig av oljen. Utfordringen vil være å utvikle en tjenestesektor som er enda mer kunnskapsbasert og som kan bære velferdsstatens tunge kostnader. SSB-transformasjonen vil måtte skje gjennom innovasjoner, nedleggelser og nyetableringer. Mye tyder på at innovasjoner og entreprenører har dårlige vilkår i Norge – noe som utfordrer SSBs spådommer.

Selv om SSB er svært dyktig prognosemaker, bygger de på antakelser om fremtiden som ved små justeringer kan gi andre resultater – noe kollegaene Moen og Bjørnland påpeker i Dagens Næringsliv 6 januar 2011. Å spå om fremtiden er ikke lett. I 1943 ble IBMs styreformann, Tom Watson, påstått å ha uttalt at det på verdensbasis kun ville være behov for omlag fem datamaskiner. 20. august 1996 trykket Dagens Næringsliv en kronikk hvor forfatteren, Leif Osvold, hevdet at Internett var en flopp.

Harvard-professor Joseph Schumpeter, den moderne innovasjonsteoriens far, definerte entreprenøren som sentral for innovasjon gjennom en prosess av kreativ ødeleggelse. Darwin kalte det ”survival of the fittest”. Innovasjoner og entreprenører er kritiske for økonomisk utviking. Et relevant spørsmål er om entreprenørskap er noe man er født med – altså et personlighets trekk - eller om det er noe man kan stimulere til –noe man administrativt kan tilrettelegge for?

Spørsmålet er relevant da internasjonale studier viser at Norges innovasjonsevne er nedadgående og under EUs gjennomsnitt. Vi er faktisk bak for eksempel Chekia og Polen - land vi ikke umiddelbart ønsker å sammenligne oss med. Utviklingen og nivået fikk NHO til å hevde at Norge er en innovasjonssinke. Dette sammen med utviklingen i velferdsstatens kostnader fikk de samme til å spørre om vi er på vei inn i en velferdsklemme som ikke kan finansieres.

Dersom vi tror at innovasjoner er en viktig drivkraft for økonomisk utvikling, vil vi som nasjon trenge flere entreprenører. Spørsmålet blir da: hvordan får vi til det? Er støtteordninger nok eller må vi gjøre andre grep? Jeg vil foreslå to nye grep - det ene mer kontroversielt enn det andre. La meg begynne med det enkle: status.

Schumpeter så entreprenørens personlige gevinst og status som sterke drivkrefter for innovasjoner. Nå vil det alene ikke være nok, men at de er viktige ingredienser er hevet over tvil. Mange vil si at i USA er utsiktene til en stor økonomisk oppside med tilhørende status i samfunnet grunnlaget for ”the American dream”. Entreprenøren Mark Zuckerberg etablerte Facebook fra sin studenthybel 4 februar 2004. Syv år senere og i en alder av 27 år er Zuckerbergs selskap verdsatt til USD 50 mrd. Nå vil ikke alle entreprenører ha samme suksess, men drømmen er den samme.

Det er derfor trist når vi i Norge opplever at Lottomillionærer har større politisk respekt enn entreprenører som har lykkes. Arbeiderpartiets hetsing av for eksempel Stein Erik Hagen i det offentlige rommet for litt siden, var svært beskrivende for dette. Politikere må anerkjenne den risikoen entreprenører er villig til å ta ved å satse alt på å realisere sin innovasjon i håpet om å lykkes. Som samfunn må vi anerkjenne entreprenørene for de verdiene de tilfører oss direkte og indirekte gjennom sysselsetting og skatt.

Mitt andre grep ligger i en antakelse om at innovasjonsevnen synker etter et visst nivå på velferdsstaten. Å redusere omfanget av individuelle støtteordninger slik at den enkelte som kan, tar et større ansvar for sitt eget liv, er kontroversielt, men påkrevet. Nød lærer naken dame å spinne. Da kan det være et problem at vi verken har nød eller nakenhet i Norge– man blir tatt vare på.

Utfordringen for å klare omstillingen og unngå velferdsfellen ligger i en god balanse mellom omfanget og innholdet av velferdsstaten og entreprenørånden - vi trenger begge. De som innoverer og tar stor risiko for å vinne ved å skape noe nytt, må få økt status. For å klare omstillingen fra oljeæraen må vi bevege oss oppover i næringskjeden. Det vil måtte skje gjennom banebrytende innovasjoner som grunnlag for etablering av nye virksomheter som kan bære velferdsstatens kostnader. Da må vi dyrke frem en kultur for innovasjoner og entreprenører. Utfordringer er å få politikere til å akseptere at noen er viktigere enn andre.