Hvorfor batteriproduksjon i Norge er risikabelt

Publisert i Finansavisen 10 oktober 2022.

Begrenset tilgang på kompetent arbeidskraft og billig strøm, sen oppstart og lange avstander til markedene med etablerte aktører, gir Norge et dårlig utgangspunkt i et stort og voksende marked.

Vindmølle- og batteriproduksjon er av næringsminister Jan Christian Vestre definert som to vekstnæringer i Norge. Mens produksjon av vindmøller bygger på nesten 100 år med kunnskap og ferdigheter fra offshore sektoren, er batteriproduksjon helt nytt. En urealistisk optimisme gjør at jeg er skeptisk.

Dagens batterimarked betjenes i hovedsak av asiatiske selskaper. Kina har 56 prosent av markedet, Korea 26 prosent og Japan 10 prosent. De fire største aktørene er CATL og BYD (Kina), LG Energy Solution (Korea) og Panasonic (Japan). USA har nå tatt opp kampen. 

I Norge er det hittil lansert fire såkalte giga batterifabrikker. Innen 2025 skal hver produserer 30-40 gigawattimer med batterier årlig. Med dagens priser og dollarkurs, tilsvarer dette en omsetning på cirka 30 milliarder kroner årlig per fabrikk – totalt 120 milliarder dersom alt de produserer blir solgt, ifølge forskere i Universitetsavisa. 

Dette er over 40 milliarder mer enn hva som kommer frem i en nyere Menon Economics-rapport fra 2022 hvor de antar at eksporten i 2030 blir 78 milliarder norske kroner.  Men det er ikke dette som er problemet.

Rapporten «Eksportmeldingen 2022» peker på tre forhold som virker krevende for å lykkes med norsk batteriproduksjon. For det første må aktørene ha tilgang på arbeidskraft, om lag 8100, som i dag arbeider andre steder. For det andre har ikke arbeidskraften den kompetansen som kreves for effektiv produksjon av batterier. Til slutt er rikelig tilgang på billig strøm i beste fall usikker eller skutt ut i tid. 

Etterspørselen etter batterier øker i takt med utbredelsen av elektriske kjøretøy og utbygging av fornybarenergi, som må lagres for effektiv bruk. Fra 2019 til 2028 antar man at det globale markedet for batterier vil stige fra 17 milliarder dollar til 95 milliarder dollar.  

Vi må anta at de etablerte aktørene i et marked i vekst med økende konkurranse, vil forsvare sine markedsandeler og bygge ut kapasitet i takt med etterspørselen. Kostnads- og markedsmessig vil logistikken og markedsføringen av ukjente batterier fra Norge være krevende når veksten i produksjon og kjøp av elbiler forventes å være utenfor Europa. Faktum er at seks av verdens ti største elbilprodusenter er i Kina, hvor også Tesla har etablert seg.

Siden 2010 har gjennomsnittsprisen på en (Litium-ion batteri) EV-batteripakke falt fra 1,200 dollar per kilowatt-time til 101 dollar i 2021. I hver EV-batteripakke er det flere sammenkoblede moduler som består av et titalls til hundrevis av oppladbare Li-ion-celler. 

Samlet utgjør disse cellene omtrent 75 prosent av den totale kostnaden for en gjennomsnittlig batteripakke. Produksjonsprosessen, som innebærer å produsere elektrodene, montere de forskjellige komponentene og fullføre cellen, utgjør resten av den totale kostnaden. 

Det er på de siste 25 prosentene at Norge kan ha et kostnadsfortrinn dersom produsentene får rikelig tilgang til billig energi og kompetent arbeidskraft. Med vår kobling til Europa og ACER-avtalen er det naturlig å anta at europeiske priser på strøm også vil gjelde i overskuelig fremtid. 

Til slutt. De norske aktørene kommer sent til markedet. Mens de norske aktørene øver seg på å effektiv produksjon, har de etablerte gjort dette i flere år. Det tilsier at det blir vanskelig for de norske å ta dem igjen på effektivitet i produksjon.

Mye tyder på at den store norske satsingen på batteriproduksjon er en høyrisikosport og i verste fall «død ved ankomst». Nå skal det sies at det er viktig å tørre å satse. Til det vil jeg si at det kanskje finnes større potensial for bærekraftig og lønnsom vekst innen digital tjenesteeksport.