Hvorfor sosiale medier er usosiale

Publisert i Bergens Tidende 29 oktober 2022

Det Amerikanske Kongressvalget er bare en uke unna. Mye står på spill: abortsaken, immigrasjon, bekjempelse av sosiale ulikheter og inflasjon er bare noe av sakene. Debattklimaet er hardt og polarisert. Noen mener at selve demokratiet står på valg. Det sier mye om alvoret. 

Mange peker på de sosiale medienes rolle for det uforsonlige debattklimaet i USA. De får god støtte for dette i forfatter og New York Times-journalisten Max Fisher sin bok «The Chaos Machine: The Inside Story of How Social Media Rewired Our Minds and Our World». 

Aktiv bruk av sosiale medier i politikken skjøt fart med president Barak Obama og gikk steroider med Donald Trump. Begge ble valgt fordi de nådde frem til velgerne og evnet å engasjere dem til å stemme. Men med Trump økte den ekstreme ordbruken på sosiale medier merkbart fra 2016 og fremover. Hans ekstreme tweets inneholdt konspirasjonsteorier, kulturkriger, undergravde folkehelsen og truet med atomkrig. 

Økende sosial uro, polarisering av meninger, og destabiliserende av samfunn er ikke bare et Amerikansk fenomen. 

Max Fisher, som har rapportert om den forferdelige volden i Myanmar og Sri Lanka, dokumenterer i Chaos Machine hvilken rolle Facebook, WhatsApp og YouTube spilte for å oppildne innbyggere og brukerne til hatdrevet folkemord. En vesentlig faktor var den virale desinformasjonen som matet hatet, de oppkonstruerte anklagene, ofte mot minoriteter, om spionasje, drap, voldtekt og pedofili. 

En annen kjent sak var den såkalte Pizzagate-saken hvor Hillary Clinton på Twitter og 4chan urettmessig ble anklaget for å lede en ring av pedofile demokrater som holdt til i en pizzarestaurant i Boston. Det skapte engasjement. Overbevist om at dette foregikk, dro en mann med våpen til Boston og restauranten for å "frigi" barna.

I dag vet vi at moralsk forargelse gjennom ekstrem ytringer er en av de viktigste følelsene som blir utnyttet av Google (YouTube) og Meta (Facebook, Instagram og WhatsApp) sine algoritmer. Grunnen er like enkel som den er forkastelig. I jakten på vekst og lønnsomhet, oppdaget analytikerne tidlig at de kunne øke engasjementet og tiltrekke seg nye brukere ved å fremprovosere emosjonelle reaksjoner. 

Beskjeden til programmererne var klar: optimaliser algoritmene for å fremme hyperpartiskhet og fore brukerne med ekstreme nyheter for å få dem til å engasjere seg enda mer.

I dag ser vi at politikere spiller på algoritmenes logikk for å skape engasjement rundt seg og sine saker.

I en nylig New York Times artikkel analyserte journalistene innholdet i mer enn 3,7 millioner tweets, Facebook-annonser, nyhetsbrev og kongresstaler. 

De talte opp ord, som ifølge akademisk forskning, er knyttet til splittende politisk innhold, inkludert ord som av lingvister og informatikere er kjent for å brukes på polariserende måter - for eksempel "fascistisk" og "sosialistisk", "ekstremt høyre" og "radikal venstre." Omfanget av emosjonelt ladede og splittende ord og uttrykk var påtakelig og økende.

At flest mulig deltar i samfunnsdebatten styrker demokratiet. Men det er betinget av at vi debatterer og ikke roper til hverandre med megafon fra hvert vårt kaninhull. Det krever også at plattformeierne er bevisst sitt samfunnsansvar, at de aktivt modererer debattene, og at de utvikler algoritmene til å promovere gode, sannferdige og balanserte debatter.  Det gjør de ikke i dag.

Det paradoksale er at dette var utgangspunktet for Twitter, Meta (Facebook), og Alphabet (Google). «Don’t be evil!» var Googles mantra frem til 2018. Meta hevder at «Facebook er et sosialt verktøy som forbinder deg med menneskene rundt deg». 

Fordi vi alle er brukere av sosiale medier, har vi alle et ansvar. Men dagens algoritmer gjør det vanskelig. Derfor må disse selskapene i større grad reguleres slik at kan hjelpe oss til gode diskusjoner og meningsutvekslinger. Et samfunn uten dialog er ikke bare fattig, men også usosialt.