PE-selskaper: Verdiskapere eller -tappere?

Publisert som debattinnlegg i Finansavisen 24 februar 2018

Private Equity selskaper (PE-selskaper) er private eller børsnoterte selskaper som hovedsakelig kjøper opp selskaper som har potensiale for økt verdistigning. I omstillingen av Norge kan de spille en viktig rolle. Nå blir de beskylt for å berike seg på en usunn måte.

Opprinnelig forretningsmodell

PE-selskapenes forretningsmodellen er basert på å identifisere selskaper hvor PE-selskapet, i tillegg til kapital, kan tilføre drifts- eller lederkompetanse slik at selskapsverdien stiger. Oppkjøpet finansieres dels med lånte penger og dels av egne penger. Målet er å kunne selge selskapet etter fem til seks år og gjøre en fortjeneste på handelen.

PE-selskapenes rolle
Det ligger i sakens natur at noen ganger lykkes de og andre ikke. Mens det Stockholm-baserte PE-selskapet EQTs inngang i det svenske Domestic Group i 2005 ledet til børsintroduksjon i 2015, var PE-selskapene Apax og T.P.G. inngang i Wind Hellas i 2005, alt annet enn en suksess. Men i det store og hele, har PE-selskapene en viktig rolle.

For familieeide selskaper som ønsker å realisere sine innelåste verdier, spiller PE-selskapene en viktig rolle. For små eller mellomstore selskaper som sliter med å skalere virksomheten, kan PE-selskapene tilføre nødvendig kapital og kompetanse. For Norge som må utvikle flere selskaper som kan vokse fort, er det rom for PE-selskapene.

Selskapenes image
Til tross for PE-selskapenes viktige roller, har aktørene et rykte på seg for å være grådige investorer som hurtig presser frem en økt lønnsomhet gjennom oppsigelser og kostnadskutt slik at de kan selge fortest mulig med fortjeneste. Kan dette være en bransje hvor uttrykket ingen røy uten ild, ikke gjelder? Kanskje!

Ved flere anledninger har PE-selskapene fått presseoppslag om lav avkastning og høye risikofrie management fees. For eksempel blir PE-selskapet Abraaj Group i New York Times 2 februar 2018 beskylt for å finansiere egen drift med klientenes (store investeringsfonds) penger. Men verst er det som fremkommer i en artikkel fra Bloomberg 10 november 2017 og som tyder på at bransjen har et tillits problem.

I Bloomberg-artikkelen trekkes PE-selskapet Lone Star Funds frem i forbindelse med deres inngang i den Amerikanske dagligvarekjeden BI-LO i 2005. BI-LO, som også eier Winn-Dixie, Harveys, Fresco y Mas, står nå i fare for å gå konkurs med USD 1 milliard i gjeld og 50.000 ansatte som kan miste jobbene sine. Det som gjør saken pikant, er at i samme periode har Lone Star Funds gjort det veldig bra for sine eiere som i sum har bevilget seg selv USD800 millioner fra BI-LO i tillegg til et enda større «management fee».

Ny forretningsmodell
I følge Bloomberg-artikkelen har Lone Star Funds fulgt det som nå er PE-selskapenes nye modus operandi eller forretningsmodell: 

"Lån penger for å kjøpe et firma og belast selskapet med gjelden. Bruk gjelden til å betale deg selv. Med de lave rentene – lån mer og betal deg selv enda mer." 

Til forsvar skal det nevnes at det finnes ett godt argument for å belaste selskapet med gjelden: den skjerper nåværende ledere. Men å øke gjelde, som øker konkursrisikoen, for å bevilge seg selv management fees, finnes det ingen gode grunner til. Praksisen er som å betale forbruksgjeld med kredittkort uten å måtte betale selv. Dessverre er ikke Lone Star Funds alene om denne praksisen. Utviklingen i PE-selskapenes lånefinansierte utbytte fra 2016 til slutten av 2017, er vist under.

I følge data fra LCD, som er en enhet i S&P Global Markett Intelligence, har PE-selskaper siden 2013 bevilget seg selv USD 100 milliarder i gjelds-finansierte utbetalinger. I samme periode misligholdt PE-eide selskaper USD 49 milliarder i gjeld. Det hele minner om et godt gammeldags Ponzi scheme.

Moralen er: 

Som alle pyramidespill, er nåværende forretningsmodell i Lone Star Funds alt annet enn bærekraftig. Det triste er at mens noen PE-selskaper er verdiskapere er andre verditappere.  Problemet er at de første kommer i skyggen av de siste. Slik sett er vi alle tapere.