Politikerne er forundret over at velgerne er forundret over deres oppførsel og at de har en svært avtagende tillit til dem. Man kan undres hva som skjer med politikerne straks de får makt. Det handler om integritet, anstendighet og tillit – noe de folkevalgte synes å forvalte på en særs dårlig måte. Gavesakene er bare ett eksempel på et mønster.
I moderne økonomier kan alt selges – så også politikk og politikere. På et hvert partikontor sitter det strateger som tenker som tradisjonelle markedsførere av såpe og vaskemidler. Målet er politisk makt for enhver pris. I dette landskapet kan det virke som om at geriljamarkedsføring best beskriver hva strategene og politikerne bedriver i ord og handling. Eksemplene er for mange til at det er tilfeldig. Bjarne Håkon Hansen saken er ett eksempel på verbal geriljakrigføring. Hvordan noen av de folkevalgte behandlet sin tidligere partikollega er kritikkverdig. Vulgære ord og mistenkeliggjøring ble benyttet for å beskrive han og ”barnehagebaronene” som han representerte. Alt handlet om å beskytte de RødGrønne i barnehagesaken. Da mobiliserer partistrategene troppene til krig. Men når de RødGrønne selv er "utbytte baroner" ovenfor for eksempel Statskraft, sitter man ikke da i glasshus? Er angrep og mistenkeliggjøring det beste forsvar?
Gaver og pengestøtte til politikere vitner ikke bare om personlig dårlig dømmekraft og integritet, men åpner opp for ideen om at politisk innflytelse kan kjøpes. Norske embetsmenn og kvinner blir oppsagt når de er knyttet til slike saker. Men er politikerne konsekvente? Vise-admiral Reksten ble oppsagt av daværende forsvarsminister Strøm Eriksen på grunn av uklarhet rundt en reiseregning på kr 6.400 mens hun selv mottok gaver av langt større verdier. Er det forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomon?
Politikk handler om tillit. Da må man som et minimums krav ha at de folkevalgte oppfører seg minst like anstendig som dem de representerer. Anstendig oppførsel tilsier i tillegg til respektfull omgang med og omtale av andre mennesker at man er ærlig og holder hva man har lovet. For ofte opplever vi at valgløfter blir løpt i fra. I prosessen ser vi unnvikelsesmanøvre og bortforklaringer som ikke tåler dagens lys. Statsråd Kristin Halvorsens bortforklaring av hennes direkte sendte TV-lovnad om fratredelse ved ikke full barnehagedekning innen 2007, vil stå som et grelt eksempel. Er det slik at målet helliger middelet?
Den siste tids avsløringer har fått oss til å undre om politikerne mister deler av sin verdighet og anstendighet i jakten på egne goder og i kampen om å beholde partiets makt. Tillit er som kjent noe man må gjøre seg fortjent til – ikke noe man kan be om. Hva politikerne glemmer er at tillit ikke deles ut en gang for alle i valg. Det er når de er valgt at jobben med å bygge tillit begynner. Hva de mest profilerte politikerne har prestert i det siste er alt annet enn hva vi forventer av de folkevalgte som nasjonale rollefigurer.
Paradoksalt nok er politikerne de første til å fremheve næringslivsledere og idrettpersoners ansvar som rollefigurer privat og offentlig. Økonomisk moderasjon blir ofte fremhevet. Den generelle holdningen er at vi må forvente mer av disse. Hvordan kan vi da ha politikere som rollefigurer når de har en atferd som er nokså kritikkverdig. I fremtiden vil vi kanskje si til våre barn ”du må ikke gjøre som Halvorsen, Navarsete, Stoltenberg, eller Kleppa”. Kanskje svarer barna at ”vi tok en Gahr-Støre”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar