Finansielle spåkoner

Fra Aftenposten Økonomi Debatt 21 oktober 2008

Finansrådgivere og andre spåkoner


De siste uker har vært travle for politikere, sentralbanksjefer og aksjemeglere. I turbulente tider prøver alle å se fremover. Å spå om fremtiden er som kjent vanskelig. Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet Saera Kahn valgte å gi seg etter høye telefonregninger med sin spåkone. En rekke investorer har store telefonutgifter fra samtaler med sine finansielle spåkoner.

Det er en yrkesgruppe jeg sliter med mer enn andre – finansrådgivere. Et uttrykk for en meglers kompetanse er at hun i oppgangstider tjener mer for sine klienter enn markedet går opp. I nedgangstider taper hun mindre enn markedet går ned. Empirien fra investeringsfonds viser et ikke entydig bilde om meglernes dyktighet. Aksjer og selskaper prises ofte etter analyser foretatt av unge finansanalytikere med mer akademisk enn praktisk bakgrunn. Grunntesen deres er at all tilgjengelig informasjon i markedet er diskontert i aksjekursen – markedet er med andre ord effektivt. Når en aksje faller forklares dette med at det er snakk om tekniske justeringer. Men hvorfor er det behov for tekniske justeringer dersom markedet er effektivt? Det som ikke stemmer er antakelsen om at markedet er effektivt.

Er det noe som kjennetegner Oslo Børs så er det en aksjekursutviking som er drevet mer av flokkmentalitet, rykter og psykologi enn endringer i den underliggende verdiskapingen i bedriftene. For det andre har vi rastløse day traders som jager fortjeneste ved å gå hurtig inn og ut av volatile aksjer med store volumer. Dette skaper et kunstig marked rundt aksjer – noe som påvirker aksjekursen. For det tredje har vi at Oslo Børs er en oljebørs – noe som gjør at det er andre forhold enn lederskap som påvirker aksjekursene. På sidelinjen står finansrådgivere og meglere som en heiagjeng som hauser kjøperne til å låne mer og kjøpe flere kompliserte produkter som med minimal risiko skal gi høy avkastning. Praksis har vist at finansrådgivere selger til nesten hvem som helst som kan signere en kontrakt. I prosessen tar de ut eventyrlige provenyer. Jeg vil våge den påstand at høye lønninger og bonuser medvirker til at aktørene i finansnæringen blir grådige, ukritiske og mister gangsynet. I følge Business Week 20 oktober 2008 var det to Amerikanske statsadvokater som i april 2003 advarte politikerne i Washington DC mot en forestående bankkrise. Analysen deres var basert på en eventyrlig vekst i dårlig sikrede lån. I dag kalles dette subprimes. Hvorfor var det ingen innen finanssektoren som ropte varsko? I dag vet vi at de ikke hadde oversikt over hvilken risiko de hadde tatt og i hvilket omfang. At risikoen var priset for lavt gjorde det ikke bedre.

Tidligere sentralbanksjef Hermod Skånland forklarte bankkrisen i 1980-årene i Norge med ”bad banking” og ikke ”bad timing” eller ”bad luck”. Historien gjentar seg i dag. Hvorfor evner de ikke å lære? Det er for meg en skjebnens ironi at samfunnet ved å dusje banksektoren med statlige midler (USD700 milliarder i USA, NOK 350 milliarder i Norge, etc) må redde det som næringen selv har skapt av problemer. Hvorfor holdes ikke sektorens aktører i større grad ansvarlig? Problemet nå er at finanskrisen har skvulpet over i realøkonomien hvor en rekke sentrale land (for eksempel USA, Tyskland og Japan) forventer en reell nedgang i økonomien. Under siste rentemøte advarte Gjedrem mot en marginal vekst i økonomien i nær fremtid. Ikke overraskende forventer SSB en økning i arbeidsledigheten i løpet av de neste årene. Data fra Amerikansk kundetilfredshetsindeks som sammenholder aggregert tilfredshet forrige kvartal med faktisk konsum denne perioden, viser med all tydelighet at konsumet skal ytterligere ned. Gitt fossefallseffekten fra USA til Europa og Norge er dette svært dårlige nyheter. Sentralbanksjefene i G7-landene har svart med å senke renten. Alle kjemper for å unngå et globalt resesjonsproblem. Mye tyder derfor på at renten vil komme ytterligere ned i Norge.

Hva er moralen i dette? Jeg har satt meg i livbåten hvor jeg planlegger å drikke vannet sakte. Jeg kommer ikke til å ringe min finansielle spåkone om råd. Et godt ordtak sier: ”Lur meg en gang. Skam på deg. Lur meg to ganger. Skam på meg”. Finansrådgiver er mer opptatt av sin egen økonomi enn sine klienters økonomi - grådigheten forhindrer dem fra å tenke på klientens beste. Nå lider vi alle.