Fusjoners økonomiske logikk?

Innledning
De fleste land gjennomlever en konsolidering innen de aller fleste næringer. I ren Darwinistisk ånd handler det om "survival of the fittest" (eller var det "fattest?). Gjennomgående synes det å være stor enighet om at større enheter vil gjøre selskapene mer konkurransedyktige. Når en rekke studier har vist det motsatte, vil jeg hevde at bak en rekke fusjoner kan det ligge andre argumenter eller motiver enn å skape mer økonomisk slagkraftige enheter. La meg utdype.

Effekter av fusjoner
Gjennomgående finner vi at det dominerende argumentet ved store fusjoner har vært og er slagkrat og synnergieffekter. For folk flest betyr slagkraft og synnergieffekter at den nye enheten skal kunne tilby de samme tjenestene rimeligere eller bedre. Det synlige beviset på at dette er oppnådd skulle dermed kunne testes mot at 1) den overtakende enheten beholder den nye enheten over tid, 2) høyere avkastning på investert kapital eller 3) at kundetilfredsheten har steget. Den ikke ukjente Harvard-professor Michael Porter studerte over en 36-års periode overtakelser hvor store bedrifter var innvolvert. Han fant i mer enn 50% av tilfellene at overtakelser ledet til utskillelse og salg senere. McKinsey & Company påviste at 61% av 116 overtakelser ikke oppnådde en avkastning som oversteg renteutgiftene for den lånte kapital. For eksempel påpekte finansanalyse firmaet Baron's i april 1998 at Traveler bare fikk en avkastning på 5% på den kapital som var benyttet i forbindelse med overtakelsen av Citicorp. Tilslutt skal nevnes at data fra Norsk Kundebaroemter ved Handelshøyskolen BI gir klare bevis på at en rekke fusjons pregede næringer har hatt en markant nedgang i kundetilfredsheten. Rimi og ICA opplevde et markeant fall ved sammenslåing. I sum tyder dette på at fusjoner eller overtakelser ikke umiddelbart leder til synnergieffekter.

Når ledere ikke klarer å realisere synnergieffektene kan forklaringen knyttes til tre organisatoriske forhold. Først er det en titte-over-skulderen-effekt blant de ansatte. Hvem blir berørt av en eventuell sammenslåing? Deretter er det en vinner-taper effekt ved at det gjennomgående synes å være den aktive overtakende bedrifts ansatte som kommer best ut i den nye konstellasjonen. Til slutt er det en kulturell isolasjonseffekt blant de ansatte som oppdager at det selskapet som de nå arbeider for er vesentlig forskjellig fra det som de opprinnelig arbeidet for.

Personaltilfredsheten i slike perioder synes gjennomgående å synke. Et personale som ikke er motivert på grunn av interne usikkerheter, vil ikke “strutte av energi” i kontakten med kundene. Økt personalomsetning medfører ofte tap av kompetanse for selskapet. Med tapt kompetanse opplever kundene ofte at servicekvaliteten synker ved at feil forekommer oftere i tjenesteleveransene. Slike forhold er ikke med på å skape henrykte kunder.

Hvem tjener på fusjoner?
Gjennomgående synes det å være tre grupper interessenter som på kort sikt nyter godt av en fusjon - nemlig aksjonærene, lederne og aksjemeglerne.
Aksjonærene tjener på en kursoppgang. Gjennomgående ser vi at aksjekursene stiger rett forutfor lanseringen av fusjonsplanene samt når diskusjonene pågår. Som eksempel skal nevnes børsstigningen med Vital/Aegon, Kreditkassen/MeritaNordbanken, Selmer/NCC og DnB-Storebtrand/ DnB-GjensidigeNOR lanseringene. Hvordan var det Staoil og Hydro?? Kanskje ligger noe av fusjonenes økonomiske logikk her?

Ledere er ofte aksjonærer i egen selskaper. Gjennom ulike opsjonsprogrammer besitter de ikke-ubetydelige aksjeposter i selskapet de leder. Fusjonsdiskusjoner kan deved være godt for egen lommebok. Kværners tidligere toppsjef, Tønseth, opplevde et løft i sin aksjeportefølje ved overtakelsen av Trafalguar House. Kanskje ligger noe av fusjonenes økonomiske logikk her?

Konsekvensen av sammenslåing er at det blir en større enhet med flere ansatte som skal ledes. Med større enheter følger også større ansvar som må kompenseres økonomisk. Da Kværner tok over Trafalguar House steg daværende konserndirektørs årslønn dramatisk. Det samme gjorde Telenors lederlønninger ved fusjonen med Telia. Kanskje ligger noe av fusjonenes økonomiske logikk her?

Aksjemeglere tjener på fusjons/overtakelse diskusjoner siden slike sammenslåinger ofte skaper store nyhetsoverskrifter over flere dager med betydelig aksjeomsetning som følge. Kommisjonsdrevne meglerne tjener både på tilrettelegging av fusjoner samt kjøp og salg av aksjer i det berørte sekaper. Kanskje ligger noe av fusjonenes økonomiske logikk her?

Avslutning
Når fusjoner ikke alltid leder til økt konkurranseevne tror jeg dette kan forklares med manglende kunnskap eller forståelse av en serviceøkonomis logikk. Synnergifordelene som fremheves synes å ha sin sterkeste dokumentasjon og effekt for produksjonsbedrifter - ikke tjenesteytende virksomheter. Mennesker produserer og leverer tjenester - ikke maskiner. Mennesker er ikke så lette å tilpasse som maskiner som stort sett er upåvirket av fusjonsprosesser eller hvem som eier bedriften. Tjenesteytende virksomheter har ofte en intellektuell kapital som er mye mer mobil enn industribediftenes realkapital. For tjenesteytende virksomheter er kundetilfredshet viktigere for lønnsomheten enn produktivitet. Bedrifter som ønsker å oppnå synnergieffekter ved å kutte kostnader opplever ofte at kundenes tilfredshet synker. Serviceøkonomiens fusjonslogikk er baseret på investeringer som kan gi tilfredse og lojale kunder. Noe kortsiktig aksjonærer, ledere eller aksjemeglere fort kan glemme når man diskuterer fusjoner. Men hva gjør vel det - børsgevinsten er allerede hentet - på de ansattes og kundenes bekostning! Heri ligger fusjonenes økonomiske logikk!