Norsk eksport sliter

Lovgiverne må ta innover seg at Norge anno 2022 er en liten åpen digital kunnskapsintensiv tjenesteøkonomi og at den blå kjeledressen er erstattet med hettegenser og joggebukser.

I tider hvor prisene på og etterspørselen etter maritim/offshore, sjømat, olje&gass, kraftintensiv industri, og reiseliv er «all time high», kan det være kjettersk å hevde at norsk eksport sliter.  MENON-rapporten «Eksportmeldingen 2022» skriver at 2022 «blir et nytt rekordår" og at for «2023 vil eksporten avta noe, men fremdeles være på sitt nesthøyeste nivå noensinne». 

Når norsk økonomi går så det suser viser det seg likevel at norsk eksport sliter når vi tar utgangspunkt i faste priser. Da er veksten bare 4,7 prosent – noe som er lavere enn samtlige av våre handelspartnere. Dette sier noe om Norges konkurransekraft og langsiktige vekst. Det sier samtidig at noe må gjøres. Vi kan ikke overlate til neste generasjon å fikse dette grunnleggende problemet. Så hva er problemet?

Problemet er at lovgivernes tankemodeller for verdiskaping henger igjen fra etter-krigens industrielle æra – en æra som ga oss arbeids- og kapitalintensive selskaper som Hydro, Elkem, Equinor, og Yara – ofte basert på billig vannbasert strøm. 

Næringsminister Vestres sin satsing på vindkraft og batteriproduksjon som to eksport vekst-næringer, speiler denne industri-logikken. Misforstå meg rett. Som næring er de interessante, men de er ikke fremtidens vekst- og eksportnæring. En bærekraftig eksportfremtid er digital, og den er tjenestebasert hvor vekst i langt større grad er frikoblet fra CO2, naturgitte råvarer, og billig strøm. 

Lovgiverne må ta innover seg at Norge anno 2022 er en liten åpen digital kunnskapsintensiv tjenesteøkonomi. Den blå kjeledressen i fabrikkhaller er erstattet med hettegenser og joggebukser på kontor.

Bilbransjen er et godt eksempel hvor konkurransefortrinnet ikke lenger er effektiv produksjon av mer energieffektive bensin eller dieselmotorer. I dag ligger konkurransefortrinnet i avansert programvare, kunstig intelligens og maskinlæring, sensorer og kamera som oppdaterer algoritmene som gir tryggere autonom kjøring. Fossilt brensel er erstattet med fornybar energi og satsing på digital kompetanse har gitt oss helt nye aktører, blant annet fra Kina. Dette utfordrer Detroit og Wolfsburg.

Faktum er at på ti år har verdens mest verdifulle virksomheter gått fra produksjon av olje og gass til produksjon av kunnskapsintensive digitale tjenester. Hva vil de neste ti årene by på for Norge? Følgende to prediksjoner virker trygge: 

1. Norske virksomheter vil med digitalisering, skyløsninger, KI, IoT, og 5G utvikle seg fra B2B til B2B2C for å nyttiggjøre seg av kunde og bruksdata i verdiskapingen. Vi vil få nye internasjonale konsument-merkenavn slik de har i Sverige og Danmark.

2. Med nevnte teknologi som fundament, vil fremtidens næringsliv i større grad være bygget på kunnskapsintensive digitale tjenester. De norske rakettene Gelato og Kahoot er to eksempler på fremtidens eksportvirksomheter.

I en digital æra ser vi at nye aktører etablerer seg i gamle bransjer med stor konkurranse. De har suksess med en ny forretningsmodell. Innovasjoner i bilbransjen kommer fra nye aktører som Tesla. Innen hotellbransjen og persontransport er det Airbnb og Uber. Innen bank og finans i Norge er det mobil-banken Bulder bank som redefinerer spillereglene. Innen eiendomsmegling er det et algoritmestyrt selskap, Solgt.no, som er det nye. 

I dette fremtidsbildet handler det om å utvikle humankapitalen slik at de nye bærekraftige vekstbedriftene kan fortsette å vokse basert på norsk arbeidskraft. Det er når vi beveger oss oppover i næringskjeden, fra produksjon og eksport av generiske varer til kunnskapsintensive tjenester, at vi kan sikre finansiering av velferdsstaten og sysselsette innbyggerne. Der er vi ikke i dag. Derfor sliter norsk eksport.