Industriminister Jan Christian Vestre (Ap) har satt seg et dristig mål: en økning på 50 % i eksporten av ikke-tradisjonelle varer innen 2030. Norge anno 2022 er en liten åpen kompetansebasert digital tjenesteøkonomi. Da er det naturlig å satse på økt eksport av tjenester som i dette tilfellet er som et Kinderegg - tre fluer i en smekk.
For det første vil vi ved å bevege oss videre oppover i den industrielle verdikjeden, hvor betalingsviljen er større enn for generiske varer, kunne bedre finansiere velferdsstaten.
For det andre vil en satsing på økt eksport av tjenester forsterke ringvirkningene inn i arbeidslivet og utdanningsinstitusjonen for å utvikle den humankapitalen som slik eksport krever.
Til slutt vil økt eksport av tjenester bidra til å utvikle en mer bærekraftig vekstøkonomi som i større grad er frikoblet fra CO2. At digitale tjenester kan skaleres med marginale investeringer uten å trekke på jordens knappe ressurser, er en bonus.
Utfordringen er at eksport av tjenester er ukjent farvann for forskere, beslutningstakere og ledere i privat og offentlig sektor. Da kan ikke det som har tatt oss til hvor vi er idag tilstrekkelig for å ta oss dit vi trenger å være i fremtiden.
Derfor må vi skynde oss forsiktig. Vi må vite hva vi gjør. Ethvert initiativ for å fremme bærekraftig og lønnsom vekst i eksport av tjenester må være vitenskapelig forankret.
Vi har simpelthen ikke tid eller råd til å prøve-og-feile. «Happy-go-lucky» er ikke den eksportstrategien vi trenger når tiden er knapp og oppgavene formidable. Ingenting er så praktisk som en god teori.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar