fredag 30. august 2013

Fotballens økonomiske galskap

Om kort stenger fotballens overgangsvindu – vinduet i tid hvor klubber og agenter febrilsk kvitter seg med eller kjøper spillere.

Høstjakten er i gang for å sikre seier eller unngå nedrykk. Mye står på spill og fornuften har forlatt beslutningene. Panikken og grådigheten råder grunnen. Hver klubb og spiller er sin egen lykkes smed. Finnes det en bedre løsning?

Kanskje er fotballøkonomien en av de siste skansene hvor Adam Smiths logikk fremdeles råder grunnen: “Når alle gjør det som er best for seg vil man samlet nå det høyeste punkt av velferd eller nytte”. Resultatet er at Tottenham-spilleren Gareth Bale selges til Real Madrid for nesten 100 millioner Euro og får en seksårs kontrakt verd 3 millioner kroner i uken! Hvordan kan man rettferdiggjøre en slik pris?

Logikken bak denne horrible betalingsviljen finner man i a) hvor gode spillerne er på banen som grunnlag for sportslig suksess og b) hvor gode de er i reklameøyemed som grunnlag for kommersiell suksess. Ryktene sier at da Real Madrid kjøpte Beckham kunne de sette han på benken og finansiere kjøpet og lønnen hans utelukkende gjennom salget av trøyen med hans navn på. I tillegg var han svært markedsførbar som person. Da Ronaldino tapte i Real Madrids valg av Beckham, var utseende og markedsførbarhet ett argument.

Dette kjenner spillerne til og sørger for at agentene tyner den siste kronen ut av klubben ved reforhandling eller salg. Resultatet er en forretningsmodell som i det store og hele ikke er bærekraftig – noe som viser seg i gjeldsgrad og lønnsomhet i klubbene. I Norge er nesten samtlige klubber avhengig av en rik onkel somd ekker underskuddet. For eksempel er samlet fotballgjeld for Spanias ledende klubber på utrolige 35 milliarder kroner. Slik sett snakker vi om økonomisk doping ved at klubber kjøper og lønner spillere med penger de ikke har.

Sannheten er at spillere og klubber er gjensidig avhengig av hverandre i jakten på å bygge et sterkt merkenavn.  Jeg vil påstå at de kan oppnå helt andre merkeverdier ved å samarbeide fremfor å konkurrere slik de gjør i dag. Motivasjonen min finnes i spillteori (fangens dilemma) og økonomen John Nashs tese om at “når alle gjør det som er best for seg og den andre part samtidig, oppnår man en høyere velferd eller nytte enn når hver maksimerer sin egen nytte”.

Dersom en spiller tenker maksimering av livslønn, som en funksjon av merkeverdi, over to faser - oppbygging og høsting – fremfor bare over oppbyggingsfasen, vil lønnsforhandlingene med klubben bli vesentlig annerledes enn i dag. Tanken min er at en spillers merkeverdi, når den aktive idrettsperioden er over, er en funksjon av hva vedkommende har oppnådd av suksess i den aktive perioden. Merkeverdien brukes for å forhandle lønn og sponsoravtaler.

Mens den enkelte spiller gjør laget bedre, gjør de andre spillerne den enkelte bedre. Samspillet av spillere er det som gir kvaliteten i laget. Dersom en attraktiv spiller reduserer kjøpesum og lønnskrav og dermed gir klubben økonomisk rom til å investere i flere gode spillere, vil lagets kvalitet stige – noe som skulle borge for større sportslig suksess nasjonalt og internasjonalt. Med større sportslig suksess å vise til vil spillerens merkeverdi i sponsormarkedet stige.

Om dette virker utopisk, er det likevel dette som utspiller seg i Amerikansk NBA hvor verdens beste basketballspiller, Lebron James, tok ut lavere lønn enn hva han kunne for å gi Miami Heat anledning til å styrke laget med flere gode spillere. At de har vunnet NBA flere ganger følger av dette. Lebron ønsker neste gang å gå tilbake til sin gamle klubb Cleveland til en “gi-bort-pris-og-lønn” fordi han mener at deres lag med han om bord da kan vinne et mesterskap – noe som vil øke hans merkeverdi ytterligere på tampen av karrieren. På denne måten tenker han smart i oppbyggingsfasen for å få maksimalt ut av høstefasen - som trossalt er mye lengre enn den første fasen.
For å etablere en bærekraftig forretningsmodell må a) FIFA i større grad regulerer hvor stor lønnsandel klubbene kan ha i forhold til totale kostnader for å bedre deres økonomi og b) klubbene og spillerne må i større grad samarbeide for å bedre hverandres merkeverdi over en lengre livssyklus enn en sesong. På samme måte som et lag må ha spillere, må spillere ha et lag. På samme måte som en spiller er et merkenavn, er klubben et merkenavn. Sammen kan de gjøre hverandre bedre og mer verd. Det gjør de ikke i dag. I det ligger fotballens økonomiske galskap.

7 kommentarer:

Magne D. Antonsen sa...

Hei Tor!

Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

Hilsen Magne i VG

vargas12 sa...

Hei Tor

Uansett pris på et eventuelt kjøp og sag av Gareth Bale, er det markedskreftene som råder. Ønsker en klubb å betale tett opp mot en milliard. 1.000.000.000 kroner!

http://www.vargas12.com/2013/gareth-bale-fortsatt-hoyaktuell-for-real-madrid/

For en fotballspiller, så er det riktig pris. Galskap, og ingen er selvsagt verdt slike summer - uansett. Men Real Madrid betaler, med penger de ikke har. Ergo så er Bale verdt en slik sum.

En gal og absurd verden.


Vargas

Anonym sa...

Hallo!

Nå har det seg vel slik at det er som oftest ikke en spiller som avgjør hvor mye en annen klubb må betale sin nåværende klubb for å kunne innlede kontraktsforhandlinger..
Det er klubben som selger som avgjør hvor mye de må ha for en spiller for at de skal være villige til å la spilleren gå...
Hvilken selger vil selge noe for 5000 som han vet han kan få 10 000 for?

Når det kommer til lønn så har selvsagt spilleren også noe å si...
Om du fikk valget mellom jobben du har nå med lønnen du har nå... Eller jobben du har nå med tre ganger så høy lønn... Hva ville du valgt?

Fotballspillere er i bunn og i grunn bare arbeidstakere som alle andre.. og som alle andre foretrekker de å gå opp i lønn og gå til en større og mer kjent "bedrift" fremfor lavere lønn i en middels bedrift..

Det er ikke Bale sin oppgave å bekymre seg over økonomien til Barca. Det har de sikkert nok av folk som allerede gjør..

Så har du jo spillere som lar seg selge bort fra sin favorittklubb for så mye som mulig for å hjelpe klubben ved å bli solgt...

FIFA har jo forresten prøvd å gå inn og regulere økonomien til klubber via FFP (Financial Fair Play)...

Er ikke så rett fram som du skal ha det til i blogginlegget ditt :)

MvH
Alan

Anonym sa...

Du unnlater å snakke om elefantene i rommet, nemlig agentene og media. Det er de som skaper misfornøyde spillere. Bare se Bale-saken. Kontrakten til agenten til Bale går snart ut. Han må selge nå for få sin del av kaka. Med god hjelp av spansk presse, og deretter den engelske, får Bale vite at han er så godt som klar, hvilken lønn han får, og ikke minst hvor slemme Levy og Tottenham er når de ikke selger han for småpenger.

Anonym sa...

http://realmadrid.no/artikler/kommentarer/5221eab1bbc1b2697a000127

Jeg regner med at denne lenken kaster nytt lys på saken.

Ove Kristian Furelid sa...

Skjønner godt at Tottenham og andre klubber er interessert i mest mulig penger når storklubbene ute i Europa er villige til å åpen lommebøkene. Skal man ha det aller beste så koster det. Dumt for klubbene som betaler selvsagt men slik er nå fotballen.

Tor W. Andreassen sa...

Takk for alle gode innlegg. Selvfølgelig vil "markedet og grådigheten" råde i fravær av regulering. Fotballmarkedet viser nettopp hva som kan skje. Ingen, med unntak av spillerne, er tjent med nåværende system.

Jeg har foreslått at a) spillerne må optimalisere sin livslønn over en lengre periode enn den aktive, b) lønnskostnadene må ikke overstige en prosentandel av totale kostnader, og c) FIFA må regulere slik at alle klubber blir rammet av samme justering.

I dag er det kun et fåtall store klubber med sterke merkenavn som skrur opp prisene - priser som alle klubber må forholde seg til. Dette gjør at forretningsmodellen til klubbene ikke er bærekraftig - for mange klubber bruker penger de ikke har. Med rike onkler kan dette fortsette, men det er i praksis økonomisk doping.

Når bare de store klubbene kan by opp hverandre, blir de beste bare bedre og de mindre gode dårlige. Sluttresultatet er at fotball totalt sett blir et kjedeligere underholdningsprodukt.