Exit Steve Balmer

For kort tid siden valgte Microsofts toppleder, Steve Balmer, å annonsere at han i løpet av de neste 12 månedene vil gå av. Finansmarkedet reagerte med å sende aksjen oppover.

Når man analyserer diskusjonene på sosiale medier om hvorfor Balmer annonserte sin avgang, synes den å konvergere mot hans mangelfulle innovasjoner. At han leverte en vekst fra USD 20 til USD 70 milliarder og en stabil aksjekurs gjennom alle år, var ikke tilstrekkelig. 

Men hvordan kan vi forklare Balmers exit? Ofte når man skal forklare hvorfor en bedrift sliter, forekommer “idiotisk ledelse” teorien ofte. Motsatsen, “smart ledelse” teorien, benyttes på samme måte når en bedrift har suksess. Problemet med denne teorien er at det som regel er de samme lederne som ledet oppgangen som leder nedgangen. Den “smarte” lederen må ha blitt forvandlet til "dum" ved vannskillet mellom oppgang og nedgang. Men dette er bare vås.

Den egentlige årsaken til at bedrifter snur fra suksess til fiasko skyldes enten at man har definert seg for snevert (tog kontra transport) eller at det har oppstått en dramatisk endring i spillereglene innen bransjen – disruption - som de ikke klarer å forholde seg til. Fellesnevneren er at gjennom de suksessfulle tidene har bedriftene funnet sin resept for suksess: forretningsmodell og måter å gjøre ting på, måter å angripe utfordringer på, måter å utvikle og trene ansatte på, etc. De har med andre gått fra utfordrer til forsvarer og blitt satt i prosessen. Med størrelse vil selvføglelig så mye mer stå på spill ved større endringer.

Microsoft hadde suksess ved at de i sin tid endret spillereglene innen datamaskinmarkedet da PCene overtok store oppgaver fra de store datamaskinene fra blant annet IBM. I overgangen fra store datamaskiner alene til at de samspilte med PCer i nettverk, slet IBM med å få beina under seg igjen. Redningen var at de redefinerte seg fra et hardware firma som solgte bokser til et serviceforetak som solgte rådgivning innen data.

Microsofts suksess var sikret gjennom PCenes suksess og en nettverkseffekt hvor alle måte ha Office pakken (PowerPoint, Word, og Excel) fordi alle andre hadde det. Dermed ble Microsoft en pengemaskin. 

Men så ble Microsoft selv utsatt for "disruption" ved at nettbrettene (feks iPad) og smarttelefonene (feks iPhone) har gjort PCene mer eller mindre overflødige og dermed Microsofts produkter.  Apples tidligere leder, Steven Jobs, kalte dette skiftet "the post PC aera". I sitt forsøk på å følge med i utviklingen mislyktes Microsoft både med sitt eget nettbrett og smarttelefon. Microsoft ble låst fast i PC-markedet som gikk sørover.

Det eneste Balmer kunne ha gjort for å unngå dette var å ødelegge sin egen forretningsmodell - sin egen seddelpresse. Men det var ikke hva aksjonærene ville. Balmer ble dermed et svært synlig bevis på innovasjonens dilemma: mens kundene krever forandring og investorene krever avkastning, vil ikke investorene ha den usikkerheten som følger med forandring.  "Don't rockt the boat" synes å være deres mantra.

Microsoft er, slik sett, som en kopi av Kodak som også ble værende ved eksisterende teknologi og forretningsmodell for lenge. Fellesnevneren er at lederne var livredde for å ødelegge nåværende gullhøne eller “cash cow”. Tilslutt døde Kodaks gullhøna og "cash cow" ble til en "dog". Er Microsoft på samme vei?

Dessverre viser erfaringen at for store etablerte selskaper belønner finansmarkedet de som primært renoverer sine eksisterende produkter og tjenester og på kort sikt straffer dem som gjennomfører radikale endringer.

Men hva kan vi lære av Balmers avgang? Mens strategi betyr å velge bort noe godt for noe enda bedre som i det ekstreme kan bety kannibalisering av egne produkter og forretningsmodell, synes finansmarkedene å være døve på det øret. Nettopp dette er toppledere lydhøre for og vegrere seg for å gjøre for store forandringer. "Never change a winning team" synes å være et rasjonale - med renovasjon fremfor innovasjon som resultat.

Paradokset er at kundene vil da gradvis se på dem som irrelevante – noe som gjør at bedriften går fra oppgang til nedgang og lederen fra smart til dum. Men den evige sannhet er at fornøyde kunder gir fornøyde aksjonærer. Det skjønner de virkelig smarte lederne. Balmer vil ikke bli husket for å ha etablert Microsoft, men mer for at han ikke kjørte dem konkurs.