onsdag 8. april 2020

Kommunal sektor kan ikke være en skjermet sektor


Mens omlag 300.000 ansatte (primo april 2020) i privat sektor er permittert i fbm Covid-19 krisen, er ansatte i offentlig sektor (med unntak av lærer og de som jobber i barnehager) tilnærmet uberørt. Er det rimelig at eiere og ansatte i privat sektor skal bære hovedtyngden av kostnadene mens kommuner skjermer sine ansatte til tross for betydelig fall i kommunale inntekter? 

Covid-19 krisen er en helsemessig og økonomisk dugnad som krever oppofrelser fra alle. Med direkte stenging av landegrenser og bedrifter har domino-effekten og usikkerheten spredt seg til de aller fleste bransjer. Permittering, oppsigelse, og konkurs følger i kjølvannet. Men ikke i kommunal sektor. 

Når vi vet at skatteinngangen fra personer og bedrifter vil bli vesentlig redusert for 2020 (som vil gi budsjettunderskudd) og det i tillegg vil bli et stort underskudd på statsbudsjettet (som vil redusere overføringene fra staten), ville man forvente en viss kommunal bemanningsmessig tilpasning til virkeligheten. Når effektene vil merkes også i 2021, blir dette enda mer relevant.

Mange kommunale tjenester er uberørt av krisen og mange administrative jobber må gjøres uansett. Men innen kunst og kultur er kommunenes tilbud redusert betydelig på grunn av sosial avstand argumentet. Man kunne da forvente permitteringer innen denne sektoren. Men nei! Ifølge lokalavisen Budstikka 3 april har sentrale ledere i Asker og Bærum ingen planer om å permittere ansatte. Jeg tror ikke dette er unikt for kommune-Norge eller unikt for situasjonen.

Det er generelt en svakhet at offentlige ledere har liten erfaring med å fristille ansatte. La meg gi to eksempler. I forbindelse med oppretting av Vestland fylkeskommune (sammenslåing av Sogn og Fjordane og Hordaland), reagerte Terje Søviknes (FrP) på at fylkeskommunene ikke har klart å kutte mer enn én av de 81 fylkeskommunale stillingene som eksisterer per i dag, i følge NRK.noNettavisen e24.no rapporterte at tidligere administrerende direktør i Vy, Geir Isaksen, som ba om å få gå av ved fylte 64 år, fikk en rådgiverstilling i selskapet til samme lønn. Dette var i tråd med hans ansettelsesavtale. Av dette kan man lære at man tar godt vare på offentlig ansatte.

Det er litt mer enn 800.000 offentlig ansatte (statlig, fylkeskommunalt, og kommunalt) i Norge. En rekke av de administrative arbeidsoppgavene er styrt av regler og forskrifter som definerer god saksbehandlingen. Slike jobber og arbeidsoppgaver er ideelle med hensyn til automatisering og det er naturlig å tro at en rekke ansatte vil bli berørt. En omstilling vil med andre ord presse seg frem i offentlig sektor. Spørsmålet er hvor lenge man skal vente før man begynner prosessen med å redefinere arbeidsoppgaver, jobbe, og bemanning i lys av den nye teknologien. 

Nød lærer noen å spinne! Hvorfor ikke bruke nåværende krise til å tenke nytt med hensyn til organisering av offentlig administrasjon og produksjon med færre ansatte. Som alltid vil noen arbeidstakere raskt finne seg en ny jobb. Andre vil trenge lengre tid og må, som sine kollegaer i privat sektor, kvalifisere seg til nye jobber og oppgaver gjennom kursing og opplæring. For alle ansatte handler det om å være relevant og attraktiv på arbeidsmarkedet.

De fleste innbyggere, husholdninger, og bedrifter lever etter loven om at når inntektene synker må man tilpasse kostnadene. Det kan ikke være slik at offentlig sektor er en skjermet sektor frikoblet fra lederskap og økonomiske tyngdelover. I moderniseringen av Norge trenger vi flere ledere og færre forvaltere.

Ingen kommentarer: