Hva skal man redde og hvor bør man investere?

Å investere i humankapitalen, er sannsynligvis mer fremtidsrettet enn å bruke penger på å bevare nåværende bedrifter og jobber.

Leder av Høyres programkomite, Linda Hofstad Helleland, uttaler til Aftenposten at partiet i Stortingsperioden 2021 til 2025 bør prioritere jobber fremfor miljø. Dersom krisen er kortvarig og vi får en V-retur, er jeg ikke uenig. 

Fordi returen vil ta tid, heller jeg mer mot at det i denne perioden er viktigere å utvikle nye virksomheter, prioritere mennesker og miljø og i større grad bruker markedene til å rydde opp i hvilke bedrifter og jobber som er levedyktige. Da beholder vi de beste bedriftene, utvikler de nye som engasjerer en humankapital av høy verdi.

Uansett hvilken innretning på tiltakspakkene  vi velger (oppretholde eksisterende bedrifter og jobber eller investere i humankapital og miljø), vil returen til normalen være langsom og humpete. Det er tre grunner til dette. 

1. Den generelle nedstengingen av økonomien hvor en rekke husholdninger har fått redusert inntekten eller økt usikkerhet rundt fremtidig inntekter. Fallet i ulike «consumer confidence indekser» er en sterk indikasjon på fallende global etterspørsel. 
2. Norge er en liten åpne økonomi som i stor grad eksporterer olje, gass, og fisk til land som sliter på samme måte som Norge. Dette er næringer med en høy verdiskaping og produktivitet som er vanskelig å erstatte. 
3. Det er kaos i oljemarkedene med overproduksjon og fulle lagre med dramatisk fall i prisene som resultat. Den umiddelbare effekten er at oljerelaterte investeringer vil avta.

For Norge betyr dette at eksisterende bedrifter kommer til å være avhengig av tiltakspakker i lang tid fremover. Samtidig vil olje- og skatteinntektene blir vesentlig lavere enn hva som er forutsatt i Statsbudsjettet.  SSB har estimert et fall på 14 prosent i fastlands BNP fra inngangen til utgangen av mars måned – med virkninger for 2020 og 2021. Kobler vi dette til at en rekke "consumer confidence indekser" utvikler seg negativt, vil en tilbakegang i norsk økonomi være noe vi må regne med. 

Myndighetenes tiltakspakker inneholder en klar avtale: I bytte for offentlig støtte for bortfall av lån og inntekter, skal bedriftene i størst mulig grad holde hjulene i gang. Det virker på meg som om at myndighetene antar at perioden før bedriftene er «back on track», er kort. Jeg tror som sagt at veien tilbake blir lang og humpete. Dette reiser et delikat spørsmål: Skal vi konservere næringslivet ved å investere i nåværende bedrifter eller bruke krisen til å utvikle det fremtidige?

Dette får meg til å spørre om vi skal redde virksomhetene, kapitalen, og jobbene, eller om vi i større grad burde overlate til markedene å rydde opp i hvilke virksomheter som er liv laga. De svakeste bedriftene går ut av markedet og de sterkeste består. Da kunne man i større grad utvikle tiltakspakker som er rettet mot de ansatte - humankapitalen - som blir fristilt ved konkurs. For meg handler det om å gjøre denne kapitalen mer relevant og dermed attraktiv for dem som tilbyr jobber.

Humankapitalen - kunnskap, ferdigheter og andre forhold ved mennesker som er relevant for økonomisk aktivitet - kommer i to former: 

1. den spesifikke bedriftsrelaterte kapitalen som ikke er særlig overførbar til andre næringer. Eksempel kan være kunnskap og ferdigheter om bookingsystemet hos Berg Hansen Reisebyrå.
2. den generelle kapitalen som er overførbar til andre næringer. Eksempler kan være IT og programmeringskunnskap.

Begge er viktig. Men fra et omstillingsperspektiv er den generelle av større verdi enn den spesifikke. I tråd med Regjeringens nasjonale strategi for kunstig intelligens i Norge, ble det invitert til kunnskapsdugnad. Open AI Lab ved NTNU (NHHs forskningspartner om digitale innovasjoner) lanserte 29 april et gratis kurs om kunstig intelligens #kiløftet. Målet er at så mange som mulig av innbyggerne tar dette online kurset og dermed investerer i seg selv og sin generelle humankapital. 

Fremtiden er digital. Fremtiden er utstrakt bruk av kunstig intelligens i bedriftene. Myndighetenes tiltakspakker må ha dette for øye fremfor å konservere nåværende analoge bedrifter basert på spesifikk bedrift eller bransjekunnskap som i liten grad er overførbar til fremtidens bedrifter som i langt større grad er digitale og datadrevne.

I dynamiske og konkurranseutsatte markeder vil det oppstå nye virksomheter i kjølvannet av dem som blir borte og at de nye og de gamle som evner å omstille seg, vil etterspørre den fristilte arbeidskraften som etter tiltakspakkene i langt større grad kan tilby en relevant og interessant humankapital - en kapital bedriftene er villig til å betale godt for. 

Unngå ulikhet

Et annet argument for at vi i større grad bør rette virkemidlene inn mot utvikling av humankapitalen enn den tradisjonelle kapitalen, er ulikesamfunnet hvor lønnsmottakere i en rekke land, inkludert Norge, taper i forhold til de som har tradisjonell kapital. 

Den franske økonomen Thomas Piketty (Capital in the Twenty-first Century) og den engelske økonomen Daniel Susskind (A World without Work) viser i sine bøker til ulikheten i form av at de 90 prosent med lavest formue i verden eier like mye som de topp 0,1 prosentene rikeste i verden. Mens de topp fem prosent rikeste hadde en økning på 150 prosent fra 1970 til 2018, hadde topp 0,01 prosent gruppen en økning på 375 prosent i samme periode. Det kan være overraskende på mange at i Norge hvor vi har et likhets-samfunn, finner vi at den rikeste gruppen, det vil si topp 1 prosent, har hatt den kraftigste lønnsutviklingen i perioden 1980 til 2016.

Avslutning

Innovasjonsguru Joseph Schumpeter ga oss ordet kreativ ødeleggelse som beskrivende for den selvoppryddingen som økonomien gjennomgår over tid. Etablerte bedrifter blir innhentet av mer produktive, innovative, eller digitale bedrifter som dytter de gamle ut. Forskjellen er at nå er det myndighetene – ikke markedet - som har dyttet en rekke bedrifter utfor eller nærmere klippen. 

Faren med å gi generøse lån eller kontantbidrag for å redde virksomheter og jobbene er at bedrifter som i realiteten har gått ut på dato før krisen, nå gis kunstig åndedrett til glede for eierne og kreditorene. De samfunnsøkonomiske konsekvensene er at viktige ressurser – arbeidskraft og kapital – risikerer å bli innelåst i uproduktive bedrifter på bekostning av andre mer produktive og lønnsomme bedrifter. 

Resultatet er a) at den naturlige omstillingen – den kreative ødeleggelsen - av næringslivet som vi sårt trenger, vil ta lengre tid og b) vi misbruker krisens anledning til å investere tungt i humankapitalens generelle del. 

-->