Ledelsesfaget er under angrep!

Samfunnsøkonom Eric Nævdal har åpenbart et horn i siden til ledelseslitteraturen ref hans DN innlegg 1 oktober. Hans svar i DN 10 oktober på replikker fra BI-professor Linda Lai og meg 3 oktober samme sted, lover ingen bedring eller innrømmelse.

Jeg skal gi Nævdal rett i at ingen fagdisiplin er perfekt fra fødselen av. Forskning og praksis bringer oss stadig nærmere en bedre forståelse og utøvelse av faget. La meg bruke samfunnsøkonomi som eksempel.

Med samfunnsøkonomen Thomas Malthus’ (1766 - 1834) snevre syn på mennesket og verden, ble faget lenge kalt «the dismal science». Med fagets utvikling mot ren matematikk og teoretiske modeller, vil mange hevde at faget ble enda mer marginalt.

Men gjennom forskning og anvendelse av faget har man for eksempel angrepet en grunnpilar i faget: mennesker er økonomisk rasjonelle. Noe de ikke er. I senere tid har psykologi blitt introdusert til faget og en ny retning og syn har vokst frem gjennom adferdsøkonomien (for eksempel Nobelprisvinnerne Daniel Kahneman i 2002 og Richard Thaler i 2017).

I 2018 vinner økonomene Paul Romer og William Nordhaus den samme prisen for å ha inkludert teknologi og miljø som viktige vekstfaktorer. Romer fikk prisen for betydningen av teknologi som en selvgående vekstfaktor for økonomisk vekst og Nordhaus for å inkludere klimaendringer som en begrensende faktor i de samme modellene1).  Gradvis kommer vi nærmer en bedre forståelse av samfunnsøkonomien.

Som samfunnsøkonomene, slutter heller ikke ledelsesforskere som for eksempel BI-professor Linda Lai å undervise faget mens hun og andre utvikler en bedre forståelse av ledelse. Derfor fortsetter politikere å lytte til samfunnsøkonomene og ledere til siviløkonomene. 

1) Se Dagens Næringsliv 10 oktober for en glimrende beskrivelse av de to økonomene av UiO-professor Kalle Moene.