Innovasjon og politikere

Innovasjon, prosessen med å bringe nye produkter og tjenester til markedet, er ikke bare et spørsmål om innovasjon i de interne prosessene eller arbeide for en vellykket lansering av nye tjenester. Det handler også om hvilke grunnleggende valg politikerne gjør for at personer og bedriftene skal lykkes. NHO går så langt at de kaller Norge for en innovasjonssinke.

Ved Conakry flyplassen i Guinea, sitter studenter på kveldstid og leser i lyset fra lyktestolpene. De gjør det fordi de ikke har tilgang på lys hjemme. I rekken av ivrige studenter er det mange som har mobiltelefon. Hvordan kan det ha seg at de har tilgang til helt ny teknologi, men ikke til en over 100 år gammel teknologi? Svaret er enkelt! Politikerne i Guinea har valgt å tilby sterkt subsidierte priser på elektrisk strøm til husholdningene. Resultatet er at leverandøren taper på hver leveranse og har få om noen incentiver til å bygge ut sine tjenester. Resultater er at store deler av Guinea ligger i mørke - noe de ikke er alene om.

Et NASA-bilde av verden om natten viser byer i Japan og Sør-Korea som bader i lys mens Nord- Korea ligger i komplett mørke. Det samme gjør Haiti i forhold til Den Dominikanske Republikk. Hvordan kan vi forklare dette? Svaret er enkelt! Politikerne i Nord-Korea, Haiti og Guinea har valgt bort frie markedsmekanismer og sterke økonomiske incentiver for bedrifter til å satse på radikale innovasjoner. Norske politiker synes å gjøre noe av det samme.

I en nylig rapport over Norges innovasjons prestasjoner (European Innovation Score Board 2010) ligger vi langt under EU27 gjennomsnittet og rykker ned fra 18 plass i 2009 til 19 plass i 2010. Dette får NHO til å kalle Norge en innovasjonssinke på sine hjemmesider. Slik kan det ikke være dersom bedriftene skal skape verdier for kundene over tid. Men har norske bedrifter behov for å innovere?

Forskning på kundetilfredshet ved Handelshøyskolen BI viser at omlag 20 prosent av de målte bedriftene faller i ”svært fornøyd” kategorien, 70 prosent i ”likegyldig” kategorien, og 10 prosent i ”vrede” kategorien. Det er med andre ord mange bedrifter som har et sterkt behov for å innovere for å komme seg ut av Likegyldighetens eller Vredens dal. Motivet er at bedrifter med svært fornøyde kunder synes gjennomgående å ha bedre aksjonærutvikling enn de andre.

Gitt dette, hvordan kan ledere styre sine knappe innovasjonsmidler til prosjekter med høy avkastning? Svaret er enkelt: Når kunden har det bra vil aksjonærene få det bra! Det som har stor verdi for aksjonærene er innovasjoner som leder til økt gjenkjøpsrate blant kundene. Forskning viser at en en- prosent poengs økning i gjenkjøpsraten øker firmaverdien med ca fem prosent. En slik innovasjonsstrategi er dokumentert til å ha en positiv effekt på aksjekurser.

Nyskaping og innovasjon er en høy-risiko sport som de fleste vil vegre seg for å utøve dersom utsikten til økonomisk belønning er liten. Politikernes oppgave er å skape rammevilkår som er slik at bedrifter er villig til å ta denne risikoen. Selv om dette kan virke åpenbart er det ikke det i. Det å lykkes industrielt i Norge er ikke like populært i alle lag. Det er for eksempel mye mer respektabelt å være idrettsmillionær enn grûnder millionær. Politikerne må spørre seg hvem av de to som bidrar mest til nyetablering og verdiskaping slik at Norge fortsatt kan lyse kraftig opp om natten?