Schibsted skal ha for at de ønsker å gjøre noe med returhandelen gjennom selskapet Turnr (DN 19 mars). Ideen er at returvarer skal transporteres direkte til en ny kunde. Jeg mener at det er som å kurrere lungekreft med hostesaft. Målet må være å eliminere det økende returvareproblemet gjennom bruk av teknologi.
Ifølge NHO Service og Handel har netthandelen økt med nesten 80% fra februar 2020 til februar 2021. Betalingstjenesten Klarna rapporterer at «en av to gjør minst halvparten av innkjøpene sin på nett». Ifølge SSB, er økningen størst innen tekstiler, husholdnings-elektronikk, apotek, og matvarer.
Men den kraftige veksten i netthandelen har en skyggeside: retur av varer. Financial Times forteller (25 januar 2022) at i 2021 ble det i USA returnert varer til en verdi av USD760 milliarder (opp 78%). I en annen artikkel (FT 1 januar 2021) synliggjør de omfanget som 6700 fullastede Boeing 747-fly av returvarer til søppeldynga. I kroner og øre tilsvarer dette omtrent 6700 million norske kroner. Dersom man vant et slikt beløp i Lotto, kunne man bruke mer enn en månedslønn hver dag i 100 år.
Jeg ser to alternativer til løsning. Enten vil bransjen - netthandel og logistikk - finne frem til en mer bærekraftig måte å skape og levere verdier til kundene på eller så vil storsamfunnet finne en løsning.
En bransjeløsning, som vil kreve samarbeide, er at alle priser returtjenestene høyere. Denne løsningen minner mye om Fangens dilemma fra spillteori hvor incentivene for å samarbeide overskygges av incentivene av å ikke samarbeide. Jeg har derfor ikke tro på en slik løsning. En annen bransje-løsning er å hjelpe kundene til å bestille det de trenger og dermed redusere behovet for retur. I dag er det en vel-etablert praksis at kundene bestiller flere størrelser for å sikre seg at en passer. Resten blir sendt tilbake.
En bransjeløsning som kan fungere er enten ved å standardisere på størrelse. Det vil si at S, M, L, og XL betyr det samme for alle. Passer M fra en leverandør, vil M passe fra alle andre leverandører. En annen løsning er basert på kunstig intelligens («visual computing»). Man kan for eksempel benytte kamerafunksjonen på smarttelefonen og scanne for riktig størrelse. Man kan også bygge en avatar av seg selv og i met-averse velge og prøve varer som om man gjorde det fysisk. Når kundene får det de skal ha, forsvinner behovet for å bestille og returnere flere.
Dersom næringene selv ikke finner frem til løsninger, vil storsamfunnet måtte dulte aktørene i riktig retning ved å beskatte returvarer og logistikk. I Milano gir man 20% rabatt på søppelavgiften dersom hoteller, restauranter, og varehandelen gir brukbare overskudds-/retur-/datovarer til trengende i kommunen via for eksempel suppekjøkken, Frelsesarmeen eller Røde Kors.
Mest sannsynlig må skatt og avgift komme da kundene eller aktørene åpenbart ikke betaler alle samfunnskostnadene forbundet med nettbutikkenes generøse retur og logistikkordninger – som kolliderer med bærekraftmål nr 12: Ansvarlig produksjon og konsum. Slik sett er Schibsted-selskapet Turnr symptomatisk for et dypere problem som må løses.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar