Å samarbeide eller ikke, det er spørsmålet!

Publisert som synspunkt i Dagensperspektiv 18 mars 2020.

Under Covid-19 krisen er beskjeden fra myndighetene til innbyggerne krystallklar: Vi må samarbeide for å komme oss gjennom den nasjonale medisinske og økonomiske krisen. Fordi alle nasjonale medier har gjentatt budskapet med megafon, er det vanskelig å ikke ha fått det med seg. 

Likevel. Butikkhyller tømmes for ulike varer. «Hjemmearbeidere» flykter til hyttene for å jobbe. Personer i karantene oppsøker utesteder for Dommedagsfest. Joggere sliter med å holde avstand til andre og kommuner som velger egne fremfor nasjonale karantene-løsninger.

Er virkelig dugnadsånd og samarbeide den beste strategien? Ville det være bedre om alle gjorde det som var best for dem? Eller hva om vi hadde en hybrid variant? Svaret er at samarbeide alltid trumfer egeninteresser, men hvorfor? Problemstillingen er godt diskutert i økonomifaget.

Økonomifagets far, Adam Smith, identifiserte allerede i 1776 egen-interesse som en sterk drivkraft for all menneskelig atferd. Hans tese var den høyeste samfunnsmessige velferd oppsto når enhver handler ut ifra hva man opplever som best for seg selv. La meg gi to eksempler. 

Egen-interessen tar overhånd når noen tror at det vil bli knapphet på enkelte goder (for eksempel toalettpapir), til tross for en oppfordring om å ikke hamstre. Tanken er enkel: Når de andre ikke hamstrer, kan jeg enkelt sikre meg og min familie. Eller, dersom samfunnet oppfordrer alle til å velge kollektive transport-løsninger for å bedre miljøet, vil noen falle for fristelsen til å kjøre bil for å komme raskere på jobb. Faren med begge eksemplene er at dersom alle tenker likt og hamstrer eller kjører bil, er vi alle tapere. Men hva kan man gjøre for å styrke samarbeidet?

Nobelprisvinner i økonomi, John F Nash, utviklet et alternativ til Smith sitt egen-interesse perspektiv ved å legge på en ekstra betingelse: «Når alle gjør det som er best for en selv, og den andre part, vil man oppnå den høyeste nytte.» Dersom jeg velger å parkere bilen ved siden av naboen slik at hun kommer lett inn i bilen, vil det være best for oss begge. I «bar-scenen» i filmen «A Beautiful Mind» (som er en biografi om John F. Nash) forklarer hovedfiguren Russel Crow, på en elegant måte, hvorfor Adam Smith trengte en oppdatering. 

Innen fagfeltet spillteori er Fangens dilemma veldig kjent og mye brukt til å forklare samspillet og valg mellom to parter. Enkelt sagt kan man si at dette er en illustrasjon mellom Adam Smith og John Nash strategi for å oppnå et gitt resultat. I dette en-periodespillet er den dominante strategien å ikke samarbeide. Når begge velger det som er best for seg, ender man opp med å konkurrere - ikke samarbeide.

Men det betyr ikke at å ikke samarbeide er den beste strategien. Bildet blir annerledes dersom vi introduserer sannsynligheten for å møtes igjen. I boken «The Evolution of Cooperation» viser økonomen Robert Axelrod at samarbeide (Tit-for-Tat) er den beste strategien med hensyn til oppnådd resultat dersom man spiller Fangens dilemma over flere perioder. Resultatet er at når vi omgås hverandre over tid, vil jeg tilpasse meg dine valg i dag av hensyn til vårt neste møte. Med andre ord: valgte du å samarbeide, svarer jeg med å samarbeide. 

Fra atferdsøkonomi og en rekke eksperimenter, vet vi at når en part kan velge å dele et gitt pengebeløp (alt, litt, eller ingenting) med den andre part, velger de aller fleste å dele beløpet ganske likt. Det underliggende i menneskelig atferd er derfor et ønske om likhet, samarbeide, og rettferdighet – grunnsteinen i tillit.

Når alle innbyggere har tillit til at de aller fleste følger oppfordringen fra Kongen, myndighetene, og media om å samarbeide for å få bukt med Covit-19, er det med bakgrunn i at det gir det beste resultatet for oss alle. Når noen velger å ikke samarbeide er dette ikke bare et tillitsbrudd, men også brudd på en samfunnsnorm om å samarbeide for å løse et samfunnsproblem. Problemet er at de som velger å bryte ut ved å velge selvinteresser fremfor felleskapet, høster store fordeler. Da blir det fristende for mange å bryte ut. Derfor er det sentralt at vi gjentar budskapet tillit og samarbeid som en «riktig» samfunnsnorm.

Håpet er at de som hamstrer, de som ikke utviser sosial distanse, de som jogger i folkemengder, de som kjører på hytta – de som velger å utnytte til egen vinning det faktum at vi andre samarbeider - opplever en kollektiv fordømmelse av sine medborgere. 

Moralen er at det er "Harry" å bryte ut og det er «Harry» å ikke velge den beste løsningen for alle. Harryenes mer-gevinst gjør dem til anti-helter. De virkelige heltene er de som tar en for laget og er med på dugnaden. Spesielt av hensyn til sårbare grupper!