Gjengitt som kronikk i Bergens Tidende 16 sept 2019
I Norge har vi en sterk tradisjon for fagforreningstilknytning.
Faktisk er hver annen ansatt (50 prosent) i norske virksomheter organisert. Interessant nok har den største arbeidsgiver-foreningen, NHO, laget en film som hyller samarbeidet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver organisasjonene.
Grunnfestet i vår arbeidslivs-tenking er at begge parter sitter i en båt sammen med regjeringen for å finne frem til avtaler som fremmer og ikke hemmer norsk arbeidsliv og verdiskaping.
Med norsk arbeidsliv som bakteppe, var det med stor undring at jeg 19 august leste et oppslag i den Amerikanske avisen New York Times. «Aksjonærene er ikke lengre de viktigste!» sto det i overskriften. Bakgrunnen var at lederne av selskaper som for eksempel Accenture, Apple, Amazon, General Motors, og Visa hadde kommet sammen og konkludert med at aksjonærene ikke var den eneste gruppen de måtte ta hensyn til. Ansatte og kunder var også viktig. Oppslaget fikk stor oppmerksomhet i andre medier. Min første tanke var: «Er det mulig?» Etterfulgt av «Velkommen etter – 20 år etter!»
Når Amerikansk næringsliv og store deler av den vestlige verden har levd etter «aksjonærene først doktrinen», knyttes dette til blant annet Nobelprisvinner i økonomi, Milton Friedman, som 13 september 1970 skrev i New York Times at et firmas eneste ansvar var overfor sine aksjonærer. I etterkant har vi sett hvordan kostnader ble kuttet, ansatte sagt opp, og generøse lederlønninger og bonusordninger som sikret at aksjonærenes interesser ble ivaretatt. I følge Economic Policy Institute har amerikanske lederlønninger for de 350 største børsnoterte selskapene steget med neste 950 prosent siden 1978 til et gjennomsnitt på omlag 15millioner dollar i 2018. I samme periode steg de ansattes lønninger med omlag 12 prosent.
På de fleste handelshøyskolene bruker vi mange lærebøker skrevet av nord-Amerikanske forskere innen for eksempel samfunnsøkonomi, finans, markedsføring, og strategi. Nå slår det meg at vi burde oversette norske bøker innen for eksempel innovasjon, ledelse og markedsføring til engelsk og på den måten lære Amerikanske «business school» studenter om moderne verdiskaping. Mantraet er klart: uten lykkelige kunder og ansatte blir det ikke lykkelige aksjonærer. Jeg kaller dette «Kundene først doktrinen». La meg utdype.
I de aller fleste moderne økonomier er tjenesteytende virksomheter dominerende for verdiskapingen. I Norge utgjør tjenestesektoren i dag omlag 80 prosent av brutto nasjonalproduktet, ifølge SSB. I 2060 er tjenestesektoren, ifølge Regjeringens Perspektivmelding 2017, side 119, forventet å stige til 90 prosent av BNP. Når omlag 80 prosent av arbeidsstokken henter sin lønn fra tjenesteytende virksomheter, sier det seg selv at man ikke kan skape verdier for kundene uten at ledere og ansatte er på samme lag.
Walt Disney, grunnleggeren av Disney konsernet, skjønte betydningen av dette da han sa: «Kunder på utsiden og kunder på innsiden. Mennesker på utsiden og mennesker på innsiden». Denne ledelses-logikken ble først fanget opp av tre Harvard-professorer sent på 1980-tallet og publisert i Harvard Business Review i 1997. For service-forskere slo den ned som en bombe og brukt i de aller fleste forelesninger om verdiskaping for tjenesteytende virksomheter – også i Norge. Endelig hadde vi et rammeverk som knyttet «innsiden til utsiden» av virksomhetene.
Så kan man spørre seg: har aksjonærene først doktrinen vært til glede for aksjonærene? I en Harvard Business Review artikkel sammenlignet forskerne perioden 1933 til 1976 (som var en periode som ble kalt den profesjonelle ledelses doktrine) med perioden 1976 til 2008 som var da aksjonærene først doktrinen var på topp, med hensyn til gjennomsnittlig avkastning på børsindeksen S&P500. Resultatet var at aksjonærene hadde en nedgang i avkastningen på sine investeringer på nesten 1,5 prosentpoeng. Neste test er om kundene først doktrinen har tjent aksjonærene bedre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar