”Gig-økonomien” i tall: hvem, hvorfor og hvor mye

En forkortet versjon - Ryddige forhold - er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 26 juli 2017

Gig-økonomien er uløselig knyttet til delingsøkonomien ved at ordinære arbeidstakere kan stille ledig arbeidskapasitet og aktiva til disposisjon for et plattformselskap i et kortsiktig marked med mange oppdragsgivere.

Selskaper som Lyft (persontransport), Airbnb (overnatting), og Taskrabitt (nabohjelp) har gjennom flere år blitt markedsført som en effektiv måte hvor ordinære mennesker kan tjene penger når de selv vil. I en artikkel i Washington Post 4 juli 2017, fremkommer det hvor mye Gig-arbeidstakerne tjener i gjennomsnitt: omlag 4000 kroner pr måned eller 50.000 kroner pr år.

Det er store variasjoner mellom typer arbeid og plattformselskaper. De som tjener mest pr måned - NOK 3500 - er de som midlertidig leier ut sine hus, hytter eller leiligheter via Airbnb. Midt på tabellen finner vi Uber-sjåfører (1200 kroner). De som tjener mist – 550 kroner pr måned - er de som leier ut sin private bil gjennom plattformselskaper ala Nabobil.no. For mer detaljer pr selskap, se tabellen under.

Det synes å være et skille mellom arbeidsintensive plattformer (feks TaskRabitt og Lyft) og kapitalintensive plattformer (feks Airnbnb) hvor den siste typen tjener mest pr måned. I en studie av JPMorgan Chase fra 2016 avdekket de at arbeids-plattformene i gjennomsnitt genererte 4300 kroner pr måned - noe som utgjorde 35 prosent av husholdnings-inntekten. Men når man sammenlignet med perioder hvor man ikke var aktiv, var den totale husholdningsinntekten uendret. Ekstra-inntektene ble sannsynligvis benyttet til å få mer fleksibilitet i hverdagen. De som leide ut sine aktiva økte derimot sin månedlige inntekt med 2500 kroner.

Av dette kan vi lære at få lever utelukkende av Gig-økonomien og at mange mennesker bruker mulighetene til å tjene noe ekstra på siden av ordinært arbeid. Gig-økonomien er dermed en lavterskel supplements-økonomi som bringer ut ekstra arbeidskraft og aktiva – noe som bidrar til økonomisk vekst.

I følge analyseselskapet Pew Research Center, tjener 25 prosent av Amerikanske husholdninger penger gjennom de digitale plattformselskapene. Samtidig ser man to grupper arbeidstakere: de som frivillig jobber for å få en ekstra inntekt (42 prosent) og de som ser seg tvunget til å jobbe for å få endene til å møtes (58 prosent). 

For begge gruppene er det primært online oppgaver de er engasjert i, for eksempel fylle ut spørreskjemaer. For dem som frivillig jobber i Gig-økonomien er hovedmotivet variasjon og moro i fritiden. De som bruker Gig-økonomien for å få endene til å møtes, er hovedmotivet muligheten til å kontrollere egen tid.

Et annet bilde som Pew Research avdekker er at African-Americans og Latinos primært er engasjert i arbeidsintensive oppgaver som sjåfør eller leverer varer hjem til folk gjennom plattformselskaper som for eksempel Instacart. Hvite, mer velstående synes primært å leie ut sine ledige aktiva.

Ettersom antall plattformselskaper vokser og delingsøkonomien modnes for flere, må vi forvente at dette bildet vil forsterke seg. I tillegg har vi arbeidsutfordringer. Arbeidsmiljølovgivning, helseforsikring og pensjon, kantine, en forutsigbar arbeidsplan, betalt ferie og barselpermisjon er foreløpig forbeholdt dem som er i et fast monogamt ansettelsesforhold.

Med fremveksten av delingsøkonomien vil vi måtte tilpasse dette. Det er derfor tidsriktig at Regjeringen har satt ned et lovutvalg som skal avklare hva vi forbinder med arbeidsgiver og arbeidstaker begrepene i delingsøkonomien. En ting er sikkert: stadig flere arbeidstakere ønsker å være i et fler-arbeidsgiver forhold. Da må vi ha ryddige forhold rundt det.