Amedias fremtid: er det håp?

Administrerende direktør i Sparebankstiftelsen Andre Støylen og Direktør for utgiverspørsmål og samfunnskontakt i Amedia, Stig Finslo, mener at jeg tok for mye Møllers tran når jeg i et intervju med Dagens Næringsliv 24 februar hevder at ”en middelmåls Amedia-ledelse og eier vil styre konsernet til middelmådighetens dødsrike”. Jeg deler deres vurdering av det sjablong- og overskriftsmessige i uttalelsen, men ikke innholdet.
Saken er som følger:

Sparebankstiftelsen DNB har kjøpt Amedia og deres 78 aviser for netto 395 millioner kroner fra LO, Telenor og Fritt Ord. Den formelle overtakelsen vil skje i april. Har vi noe å glede oss til? Jeg mener nei!

Amedia har som alle andre innen mediebransjen slitt med å tilpasse produktet til en digital hverdag, endrede leservaner og kundepreferanser. Om fremtiden var lysere for Amedia enn for de andre aktørene, er det vanskelig å forstå hvorfor eierne selger. Det er i det hele vanskelig å finne en avis som ikke opplever vesentlig nedgang i abonnenter på papirutgaven med tilhørende annonseflukt og synkende økonomi. I USA ser vi at annonseinntektene har falt til 1950-nivået. Bildet er det samme i Norge.

Selv innen Schibsted konsernet, som kanskje er det mest avanserte mediehuset i Norge, finner vi at papiravisene har en symbolsk verdi i verdifastsettelsen av selskapet. Det som gjør Schibsted verdifullt er deres digitale satsing på blant annet småannonsemarkedet gjennom blant annet Finn.no. Bildet er derfor at avisledere sliter med å finne frem til en ny lønnsom forretningsmodell – noe som leder til kostnadskutt, nedskalering og innføring av robotjournalistikk. For en profesjonell investor er dette en uattraktiv bransje.

En grunn til den vanskelige situasjonen at avisledere generelt ikke har eller har hatt tilstrekkelig forståelse for den digitale hverdagen og teknologiens mulighetsområde som kan gjøre atskillig mer enn å bare sette strøm på en papirutgave. Det mest spennende som har skjedd mht aggressiv bruk av teknologi innen avis-bransjen er Amazon-leder Jeff Bezos inntreden i og oppkjøp av The Washington Post.

Med en dyp forståelse av teknologi og kundepsykologi, har han bidratt til å utvikle en avansert elektronisk avis med samme høykvalitetsjournalistikk man er vant til fra før. New York Times og Wall Street Journal følger rett etter i denne spennende utviklingen. Disse lederne er i ferd med å bryte ut av papiravisens forbannelse som begrensende på kreativ tenking i en digital hverdag. Det er ikke Amedia.

Det virker ikke på meg som at avisledere, inkludert Amedia, har fått med seg at behovet for informasjon, underholdning, og annonser ikke er borte. Det har bare funnet en annen digital form. Men fordi avisene har vært sene med å tilpasse seg har blant annet Facebook og Google tatt over nyhetsformidler rollen og støvsugd markedet for annonseinntekter – noe som gjør det vanskelig for dem å gjenvinne gamle høyder. Harvard-professor og innovasjons-guru Clayton Christensen viser i sin forskning til at bare seks prosent av bedrifter som har opplevd en sterk vekst og så fall, klarer å komme tilbake til vekst.

Amedia-ledelsen kan vise til nedadgående opplags- og annonsekurver. Sparebankstiftelsen DNB har ingen kompetanse eller resultater å vise til innen denne bransjen. Mens Amedia primært trenger kompetanse for å utvikle sitt produkt, har Sparebankstiftelsen DNB primært penger å tilføre. Kombinasjonen gjør meg pessimistisk mht utvikling. Med dype lommer har Sparebankstiftelsen DNB derfor gitt de ansatte og nåværende ledelse et vinnerlodd i form av et pusterom som jeg ikke tror de vil evne å utnytte. Det vil være Sparebankstiftelsen DNBs lærdom og Amedias fremtid. Min lærdom er at jeg skal be om sitatsjekk etter intervju.

Delingsøkonomien:vinn- vinn-vinn!

Gjengitt som kronikk i Dagens Næringsliv 26 februar 2016: "Deling er vinn-vinn"


Delingsøkonomi-debatten har i løpet av kort tid skutt fart. Av motforestillinger har vi opplevd arbeids-, regulerings-, og skatteproblematikk som de tre største utfordringene. På den positive siden har bedre ressursutnyttelse, økt konkurranse, og innovasjon vært fremhevet.

Først nå begynner vi å få data på effektene – primært fra USA og EU-28. Aktørene kan deles i to: 

• formidlingsselskaper som for eksempel Uber eller TaskRabbit hvor personer kan stille sin arbeidskraft til disposisjon for andre og 

• formidlingsselskaper som for eksempel Airbnb eller  Finn.no hvor personer kan stille sine uutnyttede eiendeler til disposisjon for andre.

Hvem jobber?

Formidlingsselskapene, som styrer pengestrømmene, tar en andel av transaksjonsbeløpet. Uber tar 20% og sjåføren beholder 80% og må dekke alle utgifter. Innen delingsøkonomien finnes det i dag 17 ”unicornes” – private selskaper som er er verdsatt til mer enn USD1 milliarder. De som stiller sin arbeidskraft til disposisjon er primært single (65%) menn (73%) i alderen 18 til 34 år (70%). Slik sett kan vi si at delingsøkonomien er et onde ved at den er demografisk skjevfordelt.

Hva tjener de?

Pengene privatpersoner tjener ved å arbeide eller leie ut eiendeler, varierer. I følge JP Morgans analyser av 260.000 bankkontoer over tre år og gjengitt i The Telegraph 20 februar, tjener de som tilbyr sin arbeidskraft i gjennomsnitt USD 533 pr måned og de som leier ut sine eiendeler USD 314 pr måned - noe som utgjør hhv 33% og 20% av den totale inntekten. Det er et gode når husholdningene tjener på delingsøkonomien. Men tjener de mer eller mindre i perioder når de ikke bruker formidlingsselskapene?

For dem som tilbyr sin arbeidskraft er det ingen forskjell i totalinntektene. For dem som leier ut sine eiendeler tjener de USD 314 mer sammenlignet med perioder hvor de ikke leier ut. Den første gruppen har samme inntekt fordi de arbeider mindre i sin faste jobb når de samtidig jobber for formidlingsselskapene. Større kontroll med arbeidstid og ekstrainntekter er et gode.

Samfunnsmessig effekt?

Men har delingsøkonomien en samfunnsmessig effekt på brutto nasjonalproduktet (BNP)? I følge en rapport fra European Parliamentary Research Service (PE 558.779 januar 2016), er effekten av delingsøkonomien for EU-28 at den kan løfte BNP med EUR572 milliarder pr år ved bedre utnyttelse av eiendeler. Med andre ord et gode.

Veien videre:

Delingsøkonomien er en ung del av økonomien, men stor kraft til å prege den totaløkonomien. Her skal jeg fremheve fire utviklingstrekke.

1. Delingsøkonomiens natur vil endre seg ettersom den modnes ved å dreie seg fra Peer to Peer (P2P: mellom konsumenter) til i større grad være Business to Consumer (B2C: mellom bedrifter og konsumenter)
2. Konsumentene vil nyte godt av lavere priser og økt servicekvalitet. Lavere priser gjennom bedre utnyttelse,  økt tilbud, og lavere kostander. Økt kvalitet vil komme av mer transparens i tilbudene gjennom bedre vurderingssystemer, økt konkurranse, og innovasjon
3. Konkurrerende aktører utenfor delingsøkonomien vil møte økt konkurranse i servicemarkedene ved at de blir utfordret på forretningsmodellene som er inneffektive.
4. Industribedrifter må tilpasse seg til et marked hvor færre, men mer verdifulle/kostbare varer konsumeres ved å nedskalere produksjonskapasitet.

Avslutning

Når Rattsø-utvalgets 2 rapport peker på delingsøkonomien som et bidrag til økt produktivitet, må vi se det i lys av bedre utnyttelse av historiske investeringer i eiendeler og en mer effektiv måte å organisere økonomisk virksomhet på. I sum mener jeg at delingsøkonomien gir oss en vinn- vinn-vinn for ansatte, utleiere, og samfunn.

Robert Gordon: "The Rise and Fall of American Growth" - En bokomtale

Robert Gordons bok ''The Rise and Fall of American Growth '' publisert av Princeton University Press, er etter min mening årets bok på høyde med Thomas Pikettys bok "Capital in the Twenti-First Century". 

Med andre ord: en viktig bok for alle økonomer, studenter, og ledere som er opptatt av innovasjoner. Han gir to advarsler: a) fallende marginale innovasjoner og b) fallende arbeidsproduktivitet etter 1970.

Gjennom en nøye studie av den amerikanske teknologiske utviklingen, konkluderer Gordon med at til tross for all den omveltning som har funnet sted i de siste 200 årene, har det egentlig bare vært en håndfull av grunnleggende innovasjoner: 

• strøm, 
• telefon, 
• forbrenningsmotoren, 
• masseproduksjon,
• innlagt vann, 
• bekjempelsen av smittsomme sykdommer og 
• datamaskinen. 

Han hevder at alt annet, inkludert internett og smarttelefonen, er en variant av disse temaene og at tempoet i ekte transformative innovasjoner er radikalt redusert i løpet av det siste halve -århundret. Dette er svært problematisk i følge Gordon.

Vi kan se effekten av fallende eller marginale innovasjoner, hevder han, i avtagende effekt på produktiviteten i den amerikanske arbeidsstyrken. 

Produktivitetsvekst, på sitt enkleste, betyr at folk kan oppnå mer i en gitt tidsperiode enn de pleide å være i stand til. Det er den eneste måten som mennesker, som en gruppe, kan bli bedre. Det var, i følge Gordon, en sterk oppgang i produktiviteten mellom 1920 og 1970, en vekst vi ikke tidligere har opplevd på noe annet tidspunkt i menneskehetens historie. Men etter 1970, bremset veksten. Dette er svært problematisk i følge Gordon.

Selv om boken er i sin helhet skrevet i en Amerikansk kontekst, gir den en grundig og levende beskrivelse av hverdagslivet i USA og hvordan dette endret seg gjennom historien med tilgang på vesentlige innovasjoner. Gordons grundighet er imponerende uten at leseren drukner i detaljer. For dem som er opptatt av USAs historie i et økonomisk lys, vil like boken svært godt. For dem som er opptatt av innovasjoner og effekt på samfunnet, vil like boken svært godt. Jeg likte boken av begge grunner.

Delingsselskapene gjør økonomien mer effektiv

En forkortet versjon er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 5 mars 2016: "Effektiv økonomi med deling".

I to innlegg i Dagens Næringsliv (16 februar og 1 mars 2016) utfordres vi på om tilbyderne, selskapene eller forbrukerne i delingsøkonomien er best egnet til å kapre verdiskapningen som formidlingsselskapene skaper. Innsigelsen er at disse selskapene kaprer det meste av verdiskapingen. Jeg vil hevde at det er viktigere at disse selskapene gjør økonomien mer effektiv.

Økt konkurranse

Essensen i delingsøkonomien er at uutnyttede eiendeler (for eksempel bil, båt, hus, etc) kan utnyttes bedre gjennom effektive måter å koble utleier og leietaker på. For utleierne er eiendelene som de har investert i å anse som historiske kostnader – en kostnad som er påløpt og som de ikke kan gjøre noe med. La meg gi et eksempel. Dersom man lurer på å kjøpe en kinobillett, er det en kostnad man kan unngå ved å la være å kjøpe. Men i det øyeblikk man har kjøpt, er det en kostnad man ikke kan gjøre noe med. Verdien av billetten er derfor lik null. Men dersom man på en enkel måte kan selge den til andre, har den en verdi. Slik er det også med eiendeler som privatpersoner stiller til disposisjon for andre via delingsapper ala Airbnb eller Uber.

I praksis vil privatpersoner i rollen som utleier akseptere en pris for et ledig rom som er lavere enn hva for eksempel et hotellrom koster. En grunn er at rommet og servicen ikke er av hotellkvalitet. En annen grunn er nettoinntekt etter fratrekk av en prosentandel til delingsselskapet ved å gjøre rommet klart for utleie, er ren fortjeneste for utleier. Hvor mye man kan tjene er avhengig av objektets attraktivitet. Effekten av at private stiller ledig kapasitet til disposisjon for markedet er økt konkurranse, innovasjon, og bedre ressursutnyttelse.

Laver kostnader

For utleiere er kostnadene ved det hele et reelt hinder for hvor attraktivt utleie til andre er. I følge Coase teorem (etter Nobelpris vinner Roland Coase) sier økonomisk teori at dersom kostnadene ved å gjennomføre en handel er tilstrekkelig lave nok, vil en handel finne sted uavhengig av hvordan eiendelene var fordelt i utgangspunktet. Private utleiere av for eksempel en bil kan bruke tid og penger for å oppsøke prospektive kunder selv eller bruke Nabobil.no for å komme raskt og effektivt i kontakt med prospektive leietakere i et større markedsområde.

Kostnadene privatpersonen pådrar seg i jakten på en leietaker er en del av kostnadene ved å drive utleie. Når disse søkekostnadene eller transaksjonskostnadene reduseres ved hjelp av brukervennlige mobilapper, endrer det spillereglene for hvordan økonomisk aktivitet er organisert for alle i bransjen. Samfunnseffekten er at etablerte bedrifter blir utfordret av delingsselskapene på hvordan de er organisert for å skape, levere og hente økonomiske verdier nå som det kan gjøres mer effektivt. For å overleve må de tenke nøye gjennom hvordan de er organisert. Vi kaller det innovasjon i forretningsmodeller.

Økt tillit

Noe som fremheves som utfordrende ved delingsselskapene er det man kaller "adverse selection" - et fenomen som oppstår når to parter har ulik informasjon. Konsekvensen av skjevfordelt informasjon er at den parten med mest informasjon kan lure den andres mangelfulle informasjon med hensyn til kvaliteten på tjenesten. I praksis kan dette skje ved at utleiere fremstiller huset eller leiligheten litt bedre enn hva den egentlig er. For leietaker som sitter på andre siden av kloden er det vanskelig å vurdere kvalitet forutfor kjøp. For å komme unna dette lureriet de aller fleste delingsselskapene partene om gjensidig å vurdere hverandre etter at handelen er gjennomført. Når vurderingene foreligger før man inngår i en handel, vil dette drive ut råtne epler fra markedet: de vil rett og slett ikke bli valgt. Valget deres er enten å endre atferd og oppnå bedre vurderinger eller gå ut av markedet. På denne måten blir tillit bygget og ivaretatt og de negative effektene av skjevfordelt informasjon redusert om ikke fjernes.

Avslutning

Når Rattsø-utvalgets andre rapport peker på delingsøkonomien som et bidrag til økt produktivitet, må vi se det i lys av bedre utnyttelse av privatpersoners historiske investeringer i eiendeler og en mer effektiv måte å organisere økonomisk virksomhet på. I sum gir delingsselskapene oss økt konkurranse, økt innovasjon i markedstilbud og forretningsmodellene, bedre ressursutnyttelse, og lavere kostnader. Formidlingsselskapene bidrar med andre ord til en mer effektiv økonomi. I lys av dette er det ikke sentralt for debatten om disse selskapene kaprer en større del av verdiskapingen enn utleierne.