Bergen og by-reklame: en kontroversiell sak.

6 januar avholdt Bergens Tidende årets første Almenning – åpen debatt om sentrale temaer. På dagsordenen sto byreklame i Bergen. Bakgrunnen er at Bergen er den eneste av de store byene i Norge som ikke har reklame i det offentlige rommet og fylkeskommunens og kommunens ønske om å få ekstrainntekter til finansiering av flere og bedre offentlige tjenester.  Ca 10 millioner kroner pr år i 10 år ligger i potten.

I vår teknologiske tidsalder hvor kommunikasjon mellom mennesker er avspist med 140 tegn på Twitter, Likes på Facebook, eller bilder av seg selv (selfie) på Instagram, er det bra at den spontane debattformen dyrkes. Derfor all ære til Bergens Tidende som har skapt en offentlig debattarena som til overmål er godt besøkt av Bergensere.

Jeg var så heldig å bli invitert til å debattere temaet sammen med representanter fra SV, Høyre og lederen i Reklameforbundet i Bergen. Innleggene markerte fort hvem som var for eller i mot underbygget med støttende klapping fra salen. Etter å ha samlet inntrykkene fra diskusjonen i panelt og innspillene fra salen, slo det meg at det egentlig er tre debatter:

1)      For eller imot reklame

2)      Bruk av det offentlige rommet

3)      Finansiering av offentlige tjenester

Mens man kan mene hva man vil om reklame, er den kommet for å bli. Den er ikke noe man kan velge bort.  Den er som parafin i vann og trenger seg inn over alt. La det være klart: hensikten med reklame er å påvirke enten til handling (kjøpe noen) eller til holdning (like noe). Mer fruktbart er det kanskje å diskutere innholdet i reklamen enn å melde seg ut av reklamen.

Når det gjelder bruk av det offentlige rommet og finansiering av offentlige tjenester, er dette for meg to verdidebatter. Det offentlige rommet eies av alle og må som så dann fungere til berikelse for innbyggerne. Om rommet skal fylles med reklame eller for den saks skyld signaturbygg ala Bryggen eller Grieg Gruppens bygg, er noe vi velger å gjøre. Det eneste kravet ville være at løsningen ikke må virke støyende. I sum snakker vi om hvordan Bergen skal fremstå for innbyggerne og turistene.

Finansiering av offentlige tjenester utover skatter og avgifter er også et verdivalg. På den ene siden ønsker innbyggerne flere og bedre tjenester, men mange føler at skattenivået er høyt nok. Det offentlige føler etterspørselspresset, men har knappe midler – noe som ofte leder til varierende kvalitet på tilbudet og forfall av offentlige bygninger og uteområder. Det hele er en Gordisk knute. Penger fra en privat aktør kan derfor virke svært forlokkende – noe fylkeskommunen har stemt for.

Mens bruken av det offentlige rommet kan reguleres av politikerne med hensyn til hvordan dette skal ta seg ut, er privatfinansiering av offentlige tjenester et ja – nei spørsmål. Spørsmålet Bergen Kommune nå skal ta stilling til er om reklame og private penger kan kombineres med politiske og menneskelig verdier? Mens alle ønsker flere og bedre tjenester, kan penger fra private for noen være en vond kamel å svelge.

Jeg tror det er mulig å finne en løsning, men det vil kreve kløkt fra politikerne som må sette strenge krav til hvordan en privat aktør skal få bruke det offentlige rommet. Det er mulig å tilpasse reklame med hensyn til innhold og reklameflatene (for eksempel buss-skur og bysykler) med hensyn til utforming slik at de samspiller for å skape et estetisk pent offentlig rom. At vi får bedre og flere offentlige tjenester kan være en bonus.