Spesialisering av utdanningssteder

Kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, leverte i sin Kommentar 8 september en spennende tanke: arbeidsdeling mellom høyskoler og universiteter. De første tar seg av bachelor utdanning og de siste master utdanningen. I likhets og distrikts-Norge er tanken like spennende som den er frekk!

Mens tanken om spesialisering er gammel (lansert av Adam Smith) og utprøvd (grunnlaget for økonomisk vekst i den første verden) er den ny innen akademia. Dette er mer enn paradoksalt. Etter Bologna prosessen har vi fått en standardisering og todeling i utdanningen: bachelor og master. Norge har tilpasset seg denne ordningen svært fort og på en effektiv måte.

Resultatet av dette ser vi nå – en to-trinns beslutningsprosess. Først velger studentene et sted for å ta sin bachelor utdanning. Deretter velger de hvor de vil ta sin master. Av dette ser vi nå at mens bachelor markedet i stor grad er lokalt (primært norske studenter) er master markedet tiltakende globalt.

Parallelt med dette har vi i Norge hatt en markant utbygging av utdanningskapasitet. På grunn av det svært begrensede arbeidsmarkedet for og mobilitet blant forskere i Norge, er det primært antall studenter som har økt. Med en økning i antall studenter per lærer må man stille spørsmål om veksten har gitt oss et utdanningskvalitets problem. Rektor ved Universitetet i Oslo gir stemme til dette i et innlegg i Dagens Næringsliv 8 sept 2010.

I lys av det ovenstående er Åmås kommentar provokativ spennende: del arbeidsoppgavene mellom høyskolene og universitetene. Jeg støtter denne tanken. Bakgrunnen min er at de to utdanningsnivåene fordrer to svært ulike forretningsmodeller. Mens bachelor er forankret på kvalitet, standardisering, effektivitet og volum er master forankret på rigorøs og relevant forskning, spesialisiering og individuell oppfølging. Sånn sett passer fabrikk metaforen for bachelor utdanningen og mester-lærling metaforen for master utdanningen.

En arbeidsdeling mellom disse to typer utdanningsinstitusjoner ville være med på å legge død diskusjonen om at alle høyskoler har som ambisjon å til by masterprogrammer i tillegg til doktorgradsprogrammer. Så mange ledende forskere er det ikke i Norge at man kan opprettholde verdenskvalitet på utdanningen. Begynner man å fuske med kvalitet på forskerutdanningen fordi man ikke har forskere av verdensklasse som foreleser og veileder, har man begynt på en sakte slutt.

Kvalitet vil aldri gå av mote og dyktige studenter vil alltid finne frem til fremragende læresteder. Spesialisering i arbeidsoppgaver har vist seg å være instrumentelt i å få til utvikling og innovasjon. Innen markedsføringsfaget er det en kjent tese som sier at man aldri være alt for alle, men man kan være alt for noen. Dette gjelder også innen undervisningsektoren i Norge. Mitt råd i fbm det kommede statsbudsjettet er å konsentrere forskningsressuser der man primært har forskningserfaring (universitet og vitenskapelige høyskoler og pedagogiske ressurser hvor man primært har undervisningserfaring (høyskolene).