Et Silicon Valley i Norge?

Kommer i Aftenposten Debatt
Fra Gründer/Økonomisk Rapport (utvidet format) nr 5/2010
Fra Ukeavisen Ledelse 10 sept 2010

Russlands president, Dimitry Medvedev, besøkte Silicon Valley i California for å se opprinnelsen til suksessen. Han ønsker å skape noe tilsvarende i en forstad til Moskva. Men kan politikerne skape et Silicon Valley? IT Fornebu var en flopp. Er det beviset på at vi ikke kan skape et Silicon Valley i Norge? Jeg mener nei. La meg utdype.

”The Valley” er et geografisk område som dekker det sørlige området av San Francisco Bay fra Palo Alto til San Jose-området i sør. Navnet er knyttet til de mange høy-teknologi bedriftene som benytter silicium i sine løsninger. I dag finner vi globale bedrifter med høyprofilerte navn som for eksempel Apple, Facebook, CISCO, IBM og Google her. Fra disse strømmer det ut innovative nyvinninger til glede for hele verden.

Det som skaper Silicon Valley-effekten er fire faktorer: et fremragende forsknings universitetsmiljø som tiltrekker seg noen av verdens smarteste forskere og studenter, venture kapitalister som er villig til å satse på innovative oppstartsbedrifter, og drømmen om å skape noe stort og tjene masse penger. Men det er en fjerde faktor som er vanskelig å kopiere: innovasjon og entreprenørskap.

Rundt Forskningsparken i Oslo, langs Gaustabekken og Akerselva ligger Universitetet i Oslo (Ui) og Handelshøyskolen BI og noen av de største og mest innovative Norske bedriftene. Innenfor dette området finner vi en rekke av Norges ledende forskere og tusener av studenter hvor mange leter etter måter å anvende sine kunnskaper på. Men er forskerne, utdanningsprogrammene og bedriftene av Silikon Valley-kvalitet? De fleste vil svare nei på det. Det er her vi må begynne!

Elite-tanken sitter langt inne i Norsk utdanning – noe UiO fikk merke da de benyttet ordet ”ledende” i sin markedsføring. Men det er mulig å skape fremragende forsknings og utdanningsinstitusjoner rundt Forskningsparken. I ”the Valley” har man Berkeley og Stanford. I Boston har man MIT og Harvard. I Trondheim har vi NTNU og i Oslo UiO og BI. Det er et faktum at rundt etablerte forskningsinstitusjoner skjer det knoppskyting basert på forskningen og kreative studenter. Dette kan forsterkes.

Ting vil ikke skje over natten, men over tid i en tre-trinns prosess: først en satsing på å tiltrekke seg talenter. Så en dreining i utdanningsmandatet fra å utdanne mennesker til å utdanne mennesker som ønsker å omsette sin kunnskap til å skape noe. Med andre ord: mer innovasjon og entreprenørskap i utdanningen. Til slutt må Staten definere høyere utdanning som et satsingsområde og tørre å satse spisset og ikke bredt over hele Norge.

Næringslivet må innse at kvaliteten på den forskningsbaserte utdanningen og studentene de mottar er så gode som forskerne universitetene og høyskolene evner å tiltrekke seg. Jeg har lenge undret meg over den baksete holdningen næringslivet har til finansiering av forskning. Penger inn i ledende forskningsmiljøer vil ha en multiplikator effekt i form av ringvirkninger. Som kjent følger talenten pengene.

Innovative ideer kommer fra samspillet mellom forskning, utdanning, dyktige studenter og aktører som vil satse penger på gode ideer. Rundt Oslo har vi Norges mest utbygde finans og venture-kapital miljø. Det vi ofte hører fra dem er at de savner de gode innovative prosjektene. Hva er vel et bedre prosjekt enn å bidra til finansiering av norsk utdanning og forskning for å skape ”the Valley” i Oslo?

Er IPad og GOOGLE fordummende?

Økonomisk Rapport nr. 6-2010.

I løpet av 80 dager har Apple solgt tre millioner IPads. Mens den ennå ikke har kommet til Norge er det i USA tre til fire ukers leveringstid.

I en Harvard Business Review blogg forteller Peter Bergman leserne om hvorfor han returnerte sin IPad. Den var rett og slett for god. Livet ble for enkelt. Med IPad fylte han all ledig tid og sluttet å kjede seg – noe som gikk utover hans tid til kreative tenking. Kan det være at det tenkes for lite og ”surfes” for mye? Spørsmålet er like utenkelig som at Google virker fordummende på oss. La meg utdype.

Internettet må sies å være en av de virkelig store innovasjonene i moderne tid – på høyde med hjulet og elektrisitet. At det dekker et behov er åpenbart når man ser på spredningen til ulike samfunnslag over store deler av verden. Tanken på ikke å ha tilgang på Internet er like lamslående som utenkelig. Ungdommer som har prøvd å la sine telefoner eller PCer ligge igjen hjemme når de drar på hytta, rapporterer om isolasjon, abstinens og sorgreaksjoner. Kan det tenkes at Internet og dets måte å gjøres oss tilgjengelige på og distribuere informasjon på, gjør noe med oss mennesker? Kan det være at vi forholder oss til mer informasjon, men på en grunnere måte?

Det er dette Nicholas Carr argumenterer for i boken ”The Shallows”. Carr viser til at hjernen er dynamisk tilpasningsdyktig. Slagrammede mennesker kan for eksempel trene opp nye deler av hjernen som erstatning for de delene som er ødelagt. På samme måte kan hjernen trenes til å ta imot og prosessere informasjon på nye måter enn gjennom stille studier av bøker og artikler. Kort fortalt sier Carr at Internettets raske multimedia pregede presentasjonsform gjør at man beveger seg fra dypere former for lesing og konsentrasjon til grunnere former. Rastløshet mens man leser, er resultatet. Hjernen må hele tiden fores med nye ting.

Med Internetbaserte hjelpemidler virker det på overflaten som om vi er svært opptatt med å være oppdatert. Men lærer vi mer bare ved å forholde oss til mer informasjon? Sammenlign den gamle studenten som satt timevis over sine bøker med den moderne studenten som hører på IPod, GOOGLER, sjekker emailer og Facebook mens han ser en YouTube video av forelesningen han gikk glipp av. Hvor ble det konsentrerte mennesket av? Ble det borte med Internett, GOOGLE og IPad?

Kan det være at de nye hjelpemidlene sender signaler om travelhet som det riktige. Når man er travelt opptatt med å lytte på IPod mens man surfer nettet eller sjekker mailer på IPad, viser man at man anvender tiden til noe fornuftig. Er det å sitte uten å gjøre noe politisk ukorrekt?

Jeg tror det er en allmenn oppfatning at en person som sitter og leser eller tenker, gjør svært lite produktivt. I jakten på å være synlig aktiv, har vi langt på vei klart å fjerne all ledig tid – også i det private. ”Return on time” er dagens mantra. En overfylt avtalebok er for mange synonymt med aktivitet og viktighet. Elektroniske duppe-datter er det synlige beviset på at man er oppdatert. Travelheten som verdiorienteringen ser vi klart uttrykt i reklamer fra blant annet teleoperatører. Her blir vi fortalt at vi for enhver pris må unngå dødtid – mobilt kontor er løsningen. Jeg vil våge den påstand at det i dag er politisk ukorrekt å sitte i ro – og tenke.

Det er lett å forstå en forutinntatt holdning til tenking og tankeutvikling. Jeg ser to utfordringer eller problemer. Et problem er at for de aller fleste ser tenking ut som latskap. Man gjør ingenting annet enn å sitte der med hendene i fanget på trikken, på flyet, på kontoret eller hjemme - stirrende rett frem. Et menneske i dyp tankevirksomhet er ikke mye energi-givende for andre. Slike personer ønsker vi skal gjøre noe– høre på musikk, sende tekstmeldinger, bevege seg, snakke i telefonen, eller delta i møter. Man må for enhver pris unngå passivitet! Men har vi i jakten på den aktive livsstil gitt avkall på svært verdifull tid til tenking?

Vår reservasjon mot en tilsynelatende inaktiv personen er forståelig. Passivitet signaliserer i verste fall latskap. Men tenking er alt annet enn latskap. Tenking er en av de mest produktive aktivitetene et menneske kan bedrive. Hver eneste vakre og nyttige ting vi har skapt – inkludert demokrati, ytringsfrihet og religionsfrihet – eksisterer fordi noen tok tiden og bryderiet med å tenke.

La det være sagt med en gang: tenking krever tid og innsats. Det er en vanlig misforståelse at dersom et menneske er klokt eller smart vil fantastiske ideer og tanker åpenbare seg lettere og oftere. Dessverre fungerer ikke intellektet slik. Selv geniet Albert Einstein måtte studere og tenke i månedsvis før han kunne formulere sin relativitetsteori. De av oss som er litt mindre begavet sliter med å unnfange selv en moderat god ide. Gjennomgående finner vi at banebrytende tanker og ideer er fruktene av intens tenking over lengre tid. Man må bevist tenke på å tenke.

En annen grunn til hvorfor vi er skeptisk til tenking er at det virker unaturlig. Mens mennesker er sosiale av natur krever tenking ofte isolasjon eller ensomhet. Av denne grunn liker vi ikke så godt mennesker som finner glede i å tenke. Vi blir urolig av en person som bevisst foretrekker å sitte alene og tenke fremfor å gjøre noe aktivt sammen med andre.

Vår bekymring er uten grunn. Intelligens er like mye en naturlig del av et menneske som det sosiale. På samme måte som det ville være unaturlig for et menneske å gå i isolasjon, ville det være unaturlig å ikke stimulere sitt intellekt. Tankeutvikling slutter ikke når man er ferdig utdannet – det skjer gjennom hele livet. I det øyeblikket man definerer seg som ferdig utdannet er man ikke bare utdannet, men ferdig.

De nye mediene gjør noe med oss mennesker som svært få tenker på. Hva betyr det for utdanning? Hva betyr de for arbeidsgivere? Hva betyr det for medieindustrien at lesere flokker vekk fra det trykte ord til nettbaserte ord? Hva betyr IPad for vår måte å tilegne oss informasjon og måten vi behandler denne på? Hvilke kår gir vi tenkeren som bare ”sitter der”? Hvordan kan Internettet og dets mange muligheter og hjelpemidler gi det norske folk en bedre evne eller forutsetning til læring og tenking som kan ha banebrytende implikasjoner? Så langt er vi dopet på opplevelsen av mobilitet og tilgjengelighet. Før eller siden må vi ha et edruelig forhold til det hele.

Det eneste sikre er at det som brakte oss hvor vi er i dag er ikke tilstrekkelig til å bringe oss videre. Vi drives fremover av konsentrasjon og tenking som leder til geniale ideer og banebrytende innovasjoner. Som samfunn må vi tilrettelegge for bedre tenking av flere oftere! Ingen tenking, ingen innovasjon – så enkelt er det. Kan det da tenkes at Iphone, Ipad, GOOGLE og Internett gir oss en grunnere konsentrasjonsevn – noe som gir intellektuelt forfall og dårlige innovasjoner? Tiden vil vise.

PS! Selv kjøpte jeg IPad i går for å teste ut om jeg fra nå av vil oppleve (ytterligere)åndelig forfall:-) Stay tuned!

Politikerne - ikke kapitalismen er død!

Artikkelen er publisert som hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 14. juni 2010.

Investor Øystein Spetalen erklærer i Dagens Næringsliv kapitalismen for død. Jeg tror han tar feil. Finanskrisen lærte oss at vi ikke kan stole på finansrådgivere. Gjeldskrisen i PIIGS-landene lærte oss at vi ikke kan stole på politikerne. Paradokset er at politikerne forsømte seg i reguleringen av finansnæringen også. Nå lider vi alle. Jeg tror politikernes rolle mer enn kapitalismen ligger på sotteseng. La meg utdype.

I etterdønningene av finanskrisen ser vi at en rekke sentrale aktører blir stilt til ansvar for sine handlinger. I New York er Bernard Madoff dømt til historiens lengste fengselsstraff. I Washington DC måtte lederne av Goldman Sachs gjøre rede for sine disposisjoner. I Reykjavik blir de ansvarlige for nedsmeltingen av økonomien arrestert. I Oslo er DnBNOR tiltalt og Fokus Bank dømt for uredelig salg av kompliserte finansprodukter. Sånn sett kan vi si at rettssystemet fungerer.

Men for de mange tusen privatpersoner som tapte sparepenger, hus eller jobb som en følge av finansakrobatenes kreativitet og grådighet, er dette en fattig trøst. Men når vi ikke kan stole på nære rådgivere, hvem kan vi da stole på? Politikerne? Tja! Dagens Næringsliv på lederplass 25 mai hevder at en av hovedgrunnene til finanskrisen var Amerikanske politikeres mangelfulle evne til å regulere finansnæringen. Men hvordan kan det ha seg at de som er satt til å ivareta innbyggernes interesser, ikke gjør det?

I et demokratisk samfunn benytter vi representasjonsprinsippet. Fordi vi ikke kan eller vil delta i samfunnsutviklingen lar vi andre gjøre det for oss. I dag er det politikere på valg som representerer oss i kommunale og nasjonale spørsmål. I litteraturen kaller vi dette et dobbelt prinsipal agent problem med tilbakemelding hvert fjerde år. Primærvalgene i California viste at velgerne ønsker nye agenter da de gamle ble forkastet.

Som innbygger (prinsipal) velger jeg en politiker (agent) til å tale mine interesser. Politikerne (nå i rollen som prinsipal) må deligere store deler av oppgaven til et profesjonelt byråkrati og et stort antall offentlige tjenesteleverandører (agenter som f.eks. Nav, sykehus, skoler, etc). Det underlige er at innbyggerne (prinsipalen) i prosessen blir den lidende part. Kan dette være noen av forklaringen på det Henrik Thune i Aftenposten 10 mai kaller demokratiets globale tilbakeslag? Innbyggerne stoler ikke på politikernes evne til å gi dem det offentlige tjenestetilbudet de forventer i et moderne samfunn.

Norsk Kundebarometer ved Handelshøyskolen BI viser at brukerne av utvalgte offentlige tjenester ikke er fornøyd med hva de mottar i innhold eller omfang. Tilfredshetsnivået er lavt, svært varierende og med horisontal utvikling over tid. På denne bakgrunn kan vi si at norske politikere (agentene) ikke har gjort jobben sin ved at velgeren (prinsipalen) ikke får den livskvaliteten de ville at politikerne skulle gi dem. Men politikerne svikter ikke bare på mikro nivå - også på makronivå.

Den Europeisk gjeldskrisen viser at de som er satt til å representere innbyggerne ikke har handlet i tråd med deres beste interesser på lang sikt slik prinsipal-agent forholdet tilsier. Portugal, Irland, Island, Grekenland og Spania (PIIGS-landene) har kommet i et politikerskapt uføre som vil prege innbyggernes livskvalitet i lang tid fremover. Svært få privathusholdninger kan neglisjere at nytelse må stå i forhold til ytelses. Hvorfor kan da politikerne leve etter andre regler?

Mens bedrifter har en egen agenda om å tjene penger, er det vanskelig å forstå at politikere også har en egen agenda - en agenda annerledes enn dem de er satt til å representere. Politikernes svært kritikkverdige disposisjoner og beslutninger (ref NSB og Nav krisen)kan kun forstås i et kortsiktig maktkamp perspektiv. Ønsket om å sitte i posisjon har gjort at de har abdisert i rollen som ansvarlige agenter som skal ivareta innbyggernes interesser.

Finanskrisen, den europeiske gjeldskrisen og vinterens erfaringer viser at politikerne sliter med å prioritere ressursene riktig på lang sikt. Deres fokus er dessverre mot neste valg. Brutte valgløfter er det beste beviset på dette. Sånn sette er politikernes rolle mer på sotteseng enn kapitalismen som tross alt har gitt oss en svært gunstig velferdsutvikling i store deler av verden. Det vil si, inntil politikerne forkludret det hele.

SAS - ut av asken?

Artikkelen er publisert som hovedinnlegg i Aftenpostens økonomidebatt 22. juni 2010 med tittelen "SAS - trygt gjennom asken".

Nettavisen E24.no forteller at mens SAS mottok 35000 refusjonssaker i forbindelse med askeutbruddet på Island, har Norwegian druknet i nesten fire ganger så mange henvendelser fra sine kunder. Servicesjelen i de to selskapene viser seg i vanskelig tider. Den ene har skjønt det den andre sliter med. Jeg vet hvor jeg ville plassert ledige midler.

Da asken fra vulkanen Eyjafjellajökull gjorde det for usikkert å fly, ble passasjerfly i Nord-Europa stående på bakken – mer eller mindre sammenhengende fra 15. til 23. april. Tusenvis av flyvninger ble kansellert og kaoset var komplett.

Det er i slike ekstreme situasjoner at fremragende serviceselskaper viser seg. Fordi deres servicekonsept og strategi er bygget opp rundt kundenes behov og ønsker. Fordi deres forretningmodell reflekterer dette i alle ledd. Fordi de rekrutterer, trener og utvikler ansatte som utgjør grunnfjellet i servicekulturen. Mantraet er kundeservice og tilfredse kunder.

Det er her SAS er annerledes enn Norwegian. Det er på dette området SAS vil fly forbi Norwegian. Data fra Norsk Kundebarometer ved Handelshøyskolen BI viser at de er i ferd med å lykkes. Fra en ”all time low” score på kundetilfredshet i 2006 på 49 (skala 0-100) har SAS løftet seg med om lag 20 prosent poeng i 2010. Slik blir lagt merke til av andre kunder og investorer.

I forberedelse til salg av SAS handler alt om børskursutvikling. Ikke uventet forfølger SAS en strategi hvor de ikke bare kutter kostnader, men i sine markedsinvesteringer gjør alt for å maksimere kundenes livstidsverdi. Den samlede økonomiske verdien av kundebasen kalles kundebasens økonomiske verdi. Intuitivt kan man se for seg at en bedrift med høy verdi i kundebasen bør ha en høyere markedsverdi enn en med lavere verdi i kundebasen. Linken mellom denne og firmaets verdi skulle være mulig å estimere og dokumentere empirisk.

I en nylig artikkel testet forfatterne denne logikken blant USAs 1000 største virksomheter på forbruker og bedriftsmarkedet. Resultatene deres er svært interessant. For det første fant de at kundens livstidsverdi som metode å estimere kundebasens økonomiske verdi på, predikerer markedskapitaliseringen av firmaet, det vil si aksjekursutviklingen. For det andre fant de at markedsstrategier som var rettet inn mot å øke kundebasens økonomiske verdi ikke bare øker aksjekursen, men den overgår også markedsforventningene. De fant også at forholdet mellom kundebasens økonomiske verdi og markedskapitaliseringen er moderert av risikofaktorer som volatilitet og sårbarhet av kontantstrømmer fra kundene. Funnene deres var like robuste i konsument og bedriftsmarkedet.

Når SAS sier opp telefonselgere er det for å kutte kostnader. Dette er noe enhver ansvarlig leder må gjøre. Når SAS håndterer askekrisen bedre enn de fleste – for eksempel gjennom refusjon av billetter der og da - er dette et uttrykk for deres servicekultur og kundestrategi. Resultatet er blant annet færre klagesaker enn Norwegian. Det er dette kundefokuset som vil gjøre SAS mer verdt ved et eventuelt salg. Det er dette som gjør at SAS alltid vil være annerledes enn Norwegian.

Fra finans har vi lært at ”cash is king”. Markedsførere vet at ”customer is king”. Leksen er svært enkel: uten kunder – no cash! Ledere som er opptatt av moderne verdiskaping vet fra SAS-caset at ingenting er så praktisk som en god teori.