Robotene kommer! Bør vi være redd for jobbene våre?

I et Aftenposteninnlegg 20 juni diskuterer fagsjef Sigrun Aasland i Agenda hva roboter ikke kan og hva norske skoler i større grad må tilføre vår barn for å kunne konkurrere bedre mot robotene. Den underliggende frykten er at robotene tar over jobbene våre.

La meg begynne med det siste: det er ikke klart fra arbeidsstatistikken at arbeidsledigheten stiger med økt automatisering. Michales og Graetz ved London School of Economics undersøkte effekten av økt robotifisering i 17 utviklede land. Deres konklusjon er klar: det er ingen bevis for at roboter reduserer den totale sysselsettingen. Data fra USA viser at sysselsettingsgraden har økt siden 1984. Men to ting synes klart: rutinepregede jobber blir automatisert i stort omfang og at lønnen for en gjennomsnittsarbeider synes å stagnere og i mange tilfeller reduseres til tross økt produktivitet som følge av økt automatisering.

Mens en fallende kjøpekraft i middelklassen er et økonomisk kjøpekraftproblem og et politisk ulikhetsproblem, vil vi i en moderne økonomi måtte leve med at alt som kan bli digitalisert vil bli digitalisert. Klassiske eksempler er bøker og aviser. I kjølvannet av dette har vi sett at mens antall bokbindere og journalister har blitt redusert, har avisene ansatt en rekke programmerer og dataanalytikere. Det nye er at med kunstig intelligens har roboter og datamaskiner rykket opp i arbeidskjeden. I dag er det ingen som ikke vil bli påvirket av kunstig intelligens. Davenport og Kirby (2015) definerer tre perioder i hvordan maskiner har og kommer til å påvirke oss mennesker:

• Periode 1 (19-århundre): maskiner tar over de skitne og farlige jobbene innen industri
• Periode 2 (20-århundre): maskiner tar over de kjedelige jobbene innen administrasjon og service
• Periode 3 (21-århundre): maskiner tar over beslutninger innen feks prising av flybilletter og pasient-diagnoser

 La meg gi et eksempel. Det Amerikanske softwareselskapet IBM, inspirert av TV-showet Jeopardy, satte seg som mål å utvikle en datamaskin som kunne konkurrere mot de beste deltakerne og vinne. Med andre ord en konkurranse mennesker mot maskin. Når man kjenner til den muntlige spørsmålsformen, dobbeltbetydningen av ord og uttrykk og kravet til å kombinere historie, kultur, og kontekst for å finne frem til et riktig svar, vet man at dette er en formidabel oppgave. 

Ikke mindre slo IBMs maskin Watson med klar margin Ken Jennings og Brad Rutter - de to fremste Jeopardy vinnerne gjennom tidene. IBM har nå gått ett skritt vider og utviklet Dr Watson som skal assistere leger i diagnostisering av pasienter samt foreslå ulike behandlingsformer.

I diskusjonen om roboter finnes det to skoler: de som hyller utviklingen og de som frykter den. I den første leiren finner vi MIT-professorene Brynjolfsson og McAfee kjent gjennom boken ”The Second MachineAge”. I den andre leiren har vi Martin Ford kjent gjennom boken ”Rise of theRobots: Technology and the Threat of a Jobless Future”. Et mer balansert syn finner man i en artikkel i MIT Technology Review: ”Will Advances inTechnology Create a Jobless Future?” skrevet av David Rotman.

I juniutgaven av ledelsesmagasinet Harvard Business Review (HBR 2015) skriver Davenport og Kirby om ulike tilpasningsstrategier for arbeidstakere.

• Step up: få en høyere utdanning som gjør det mulig å få det store bilde over arbeidsoppgavene
• Step aside: utvikl en flerperspektiv tilnærming ved å kombinere ulike disipliner
• Step in: ta viderutdanning på universitet innen naturvitenskapelige fag
• Step narrowly: gå dypt innen et smalt område – bli ekspert
• Step forward: hold deg helt i fronten innen ulike datadisipliner

 Går vi tilbake til fagsjefen i tenketanken Agenda, Sigrun Aasland, får man inntrykk av hun primært ser overgivelse som alternativ. Hun befinner seg dermed i en leir som forfekter et syn om at roboter og automatisering leder til økt arbeidsledighet – et syn som det ikke finnes bevis for verken i hva som har skjedd eller vil skje. Dette er trist da Agenda på den måten er med på å spre frykt og et negativt syn på utviklingen.

I Norges reise fra særstilling til omstilling vil man for å kunne opprettholde vårt nåværende velferdsnivå, måtte øke automatiseringen og produktiviteten ved for eksempel å innføre flere roboter i privat og offentlig sektor. Dette er ikke negativt - tenk bare på de mange varme hender som kan fristilles til mer omsorg. Men det  som er negativt er at det virker som at Agenda inntar samme rolle som Luddittene som under den industrielle revolusjonen i England på 1800-tallet kjempet imot de nye spinnemaskiner i frykt for at arbeidsledigheten ville stige.