En sektor hvor flere ser at noe må gjøres annerledes, er offentlig sektor som ofte økte i størrelse og aktivitet når privat sektor sviktet. Dagens gjeldssituasjon krever at politiske ledere må tenke utenfor boksen: de må sette slanking og innovasjon av offnetlig sektor på dagsordenen siden de ikke kan låne seg ut av problemene!
Dessverre for mange land (for eksempel USA, Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania) er ikke den offentlige økonomien i en slik forfatning at politikerne verken kan eller bør øke gjeldsgraden for å stimulere økt etterspørsel for å komme ut av krisen. Faretruende høye renter forteller at långivere ser fare ved å låne penger til en rekke land - noen på randen av konkurs.
Stockton i California er den første byen i USA som har søkt beskyttelse under Chapter 9 for konkurs: de drev med andre ord på kreditors regning. Stockton er ikke den eneste byen som sliter. I en rekke Amerikanske stater og byer har lærere, politi og brannmenn mistet jobbene sine og pensjonister har fått sine pensjoner vesentlig redusert eller kanselert. Med andre ord drastiske tiltak.
Faktum er at offentlig sektor i mange land må på slankekur for å komme i form igjen. Man har rett og slett ikke råd til å opprettholde nåværende tjenestetilbud eller pensjonsforpliktelser.
En rekke tjenester tilbys av det offentlige fordi ingen private tilbydere vil eller kan tilby dem - enten fordi de ikke har kompetansen eller ikke ser noen lønnsomhet i det (for eksempel barnevern). Noen tjenester er det kun det offentlige som skal tilby (for eksempel forsvar, brann, politi). Til slutt er det tjenester som tilbys av det offentlige primært av ideologiske eller historiske grunner (for eksempel barnehage, renovasjon, skole, omsorg, helse).
For den siste gruppen tjenester bør man i vanskelige tider vurdere om de også kan tilbys like godt eller bedre av private aktører.
Den Amerikanske byen Sandy Spring i Georgia, har tatt dette ut til det ekstreme hvor nesten alle offentlige tjenester tilbys av private foretak med stor suksess. Byens regnskap er i god stand, skatteinngangen er god og innbyggerne er tilfredse. Hva mer kan man be om? Nå tror jeg ikke dette er hverken mulig eller ønskelig i Europa, men en middelvei må være innen rekkevidde.
Nøkkelen for et godt samarbeid med private aktører er gjennom kontrakter. Slike kontrakter må utformes med omhu for å sikre at det man ønsker levert av tjenester er det som faktisk blir levert. I prinsippet fines det fire typer kontrakter: spot kontrakter, atferds-kontrakter, sluttresultat-kontrakter, og åpne kontrakter basert på en felles forståelse av hva som skal gjøres. Dette er illustrert i figur 1.
Når en oppgave som skal utføres av andre er lett å beskrive med hensyn til hvilken atferd som leder til det ønskede resultat samtidig som det er lett å vurdere sluttresultatet av den utførte jobben, er en spottkontrakt det enkleste. For slike arbeidsoppgaver kan man i prinsippet engasjere hvem som helst i privat sektor til å gjøre siden hva man skal gjøre for å oppnå et gitt resultat kan beskrives i detalj. Man trenger med andre ord ingen kompetanse verken formell eller reell for å utføre oppgaven utover vanlig førbarhet.
Når sluttresultatet er lett å observere (for eksempel søppeltømming har skjedd), men atferden som leder til det er vanskelig å beskrive, vil man skrive en sluttresultatkontrakt med den private aktøren. Hva den private aktøren gjør er man ikke opptatt av, bare at det endelig definerte resultatet oppnås innen definerte standarder, innen en gitt tidsfrist og til et gitt beløp.
Når sluttresultatet er vanskelig å observere (for eksempel en medisinsk operasjon), men atferden som leder til sluttresultatet kan defineres og beskrives i detalj, vil man skrive en atferds-kontrakt med den private aktøren. Tanken er at den definerte atferden vil lede til det ønskede resultatet.
Når både atferd og sluttresultat er vanskelig å definere, er man tvunget til å skrive kontrakt med en aktør som er mest mulig lik en selv med hensyn til hvordan selv utfører eller ville utføre oppgaven, krav til utdanning (for eksempel barnehage pedagog) eller erfaringskrav til ansettelse, eller hvordan man driver sin virksomhet, etc. Slike kontrakter kalles åpne i den forstand at de gir mer rom for selvstendighet hos den private aktøren.
Det offentlige har erfaring med å skrive kontrakter med det private. Veivesenet har gjort dette over lengre tid med stor suksess. I utviklingen av verktøyet for all elektronisk dialog med det offentlige - Altinn - ble for eksempel konsulentfirmaet Accenture brukt til å utvikle koden for programmet og driftsselskapet Basefarm ble valgt til å drifte løsningen. Både Accenture og Basefarm opptrer basert på kontrakt med Brønnøysundregisteret som eier Altinn.
Erfaringen så langt er at det offentlige har få om noen problemer med å skrive kontrakter med private aktører som er spott, atferd-, eller sluttresultat basert. Problemene oppstår når man skal skrive åpnekontrakter hvor man må gi den andre part handlingsrom for å kunne ivareta det offentliges interesser best mulig.
Dette kom svært godt frem i Altinn saken hvor Accenture måtte utvikle kodene etter svært detaljerte spesifikasjoner (atferds-kontrakt). Nå er det ofte slik at man i prosessen ser at ting kan gjøre bedre - noe man vil foreslå for oppdragsgiver. For utviklingen av Altinn ble slike forbedringer håndtert ved at man måtte behandles som en ny sak og utlyses på anbud. Av slik praksis blir det som regel middelmådige løsninger.
En siste fordel med i større grad å skrive kontrakt med private aktører, er den innovasjons kraften som kommer gjennom dem. Som kjent har private aktører større incentiver til å innovere enn det offentlige - noe som ofte vises gjennom organisasjonskulturene. Offentlig sektor trenger sårt innovasjon for å bli a) mer effektiv og b) mer serviceorientert i sine løsninger.
Oppsummert har vi derfor at offentlig sektor kan oppnå betydelig slanking ved å skrive kontrakter med utvalgte private aktører og på den måten bringe sin egen økonomi i orden og ikke minst viktig innovasjonskraft gjennom de private aktørene. En mindre ressurskrevende og innovativ offentlig sektor må være i alles interesser - bortsett fra fagforeningene som ser sin maktbase erodere.
Hva er moralen i dette? Bob Dyland hadde rett: The times they are'a changing!" - noe som nå rammer offentlig sektor og utfordrer fagforeningens rolle i moderne tider. Jeg spår at slankekur og kontrakter vil bli de to nye moteordene i offentlig sektor.
*) Kilde: William G. Ouchi (1980): “Markets, Bureaucrats, and Clans”, Administrative Science Quarterly, March, Vol 25.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar