Huslån-krisen i USA som ledet til finanskrisen og senere gjeldskrisen i Europa, smitter nå over på offentlig sektor. Sektoren som alltid vokste når den private sviktet, står overfor betydelige utfordringer i form av nedbygging.
Gjeldskrisen har vist at gamle grep ikke har samme effekt i den globale økonomien. G-20 møtet som nettopp ble avslutet i Mexico, viser at politikerne i de største økonomiene sliter med å finne gode løsninger - løsninger vi sårt trenger.
Med gjeldskrisen er det åpenbart at offentlig sektors forretningsmodell ikke er bærekraftig. Flere ledende politikere og partier innser at man ikke bare kan heve skattene eller innføre nye skatter for å finansiere en voksende offentlig sektor. Man må tenke utenfor boksen.
En løsning som vokser frem er reduksjon av offentlig sektor og tjenester i form av a) oppsigelse av offentlig ansatte og/eller b) overføring av oppgaver til privat sektor. I USA har man på grunn av krisen måtte redusert offentlig sektor i stort monn over flere år. Siden 2009 har sektoren blitt redusert med 657.000 ansatte. Reduksjonen er større på lokalt plan enn på nasjonalt plan - noe figuren viser.
Vi må forvente at denne problemstillingen vil presse seg frem i Europa. Men en permanent reduksjon i tilbudet av offentlige tjenester (for eksempel skoler, helse og omsorg), er utenkelig. Det er her jeg tror at man kan løse dette på samme måte som man løste barnehagedekningen i Norge.
Dersom det finnes vilje til å tilby tjenestene i privat sektor på en måte som tilfredsstiller kravene til slike tjenester, er det ikke naturgitt at offentlig sektor skal tilby dem. Offentlig tjenester blir tilbudt av det offentlige når ingen andre vil tilby dem – enten fordi de ikke har forutsetninger til å gjøre det (for eksempel Brann og Politi) eller ser lønnsomhet i det (for eksempel Barnevern).
En av de virkelig store innovasjonene i offentlig sektor kan dermed være at man istedenfor å selv tilby definerte tjenester, i større grad inngår avtaler (det vil si skrive kontrakt) med private aktører. Noen vil hevde at dette leder til dårligere tjenester. Ja, men kun dersom det offentlige gjør en dårlig jobb. jeg sier ikke at dette er lett, men det er de som får det til!
Byen Sandy Spring i Georgia, USA, har tatt denne logikk helt ut med interessante resultater: bedre kommunale regnskaper, høyere skatteinngang og mer fornøyde innbyggere. Deres erfaring er at nøkkelen ligger i hvor gode kontrakter (da tenker de ikke bare pris) de klarer å skrive med de private.
I tråd med teori fra prinsipal-agent litteraturen skal agenten opptre på prinsipalens vegner som om prinsipalen gjorde jobben selv. Mens dette høres greit ut i teorien, er det vanskelig i praksis. To av problemene er hvordan velge den rette agenten og hvordan unngå at agenten lurer prinsipalen.
Dersom man kan skrive gode kontrakter med private leverandører og finne effektive metoder for å kontrollere leverandørene, burde det være mulig å kunne opprettholde tilbudet av offentlige tjenester. Ett naturlig spørsmål kan være: Hvordan skal dette finansieres? Vi har tre alternativer: direkte betaling mellom tilbyder og bruker, indirekte via skatteseddelen, eller en kombinasjon.
Personlig vil jeg tro at det siste vil være å foretrekke for å få til et effektivt marked hvor tilbyderne anstrenger seg på å tilfredsstille brukerne siden en større del av betalingen kommer direkte fra deres valg av leverandør. Om finansieringen primært kommer fra det offentlige, sier prinsipal – agent litteraturen at da vil leverandørene (agenten) tilpasser seg det offentlige (de som betaler) fremfor brukerne – noe som minner om monopoltilstander.
Men hva med de offentlige ansatte som i dag gjør det private kan eller kommer til å gjøre? Det vil være naturlig at disse overføres til den private aktøren som skal tilby tjenesten med samme betingelser som de har i dag. Et tradisjonelt motargument fra fagforeningene har vært at dette vil skape et hardere arbeidsmiljø og –press for de ansatte.
Men dersom de private er mer effektive, har mer fornøyde brukere, mindre sykefravær, godt HMS(og mye tyder på at har dette), hvorfor skal skattebetalerne betale for en ineffektiv offentlig sektor?
Det gode med en vedvarende krise er at den tvinger alle parter til å tenke nytt. I det lange løp kan man ikke oppheve økonomiske tyngdelover. Jeg tror at ny-tenking trengs innen offentlig sektor med hensyn til bærekraftig forretningsmodell og arbeidsdeling mellom privat og offentlig sektor. Full barnehagedekning viste at det gikk an å skrive kontrakt med det private uten at noen tapte. La oss skalere opp denne løsningen til flere offentlige tjenester.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar