Facebook mister ansikt og børsverdi

Fra å være en idyllisk hage av aktive brukere i 2007 som villig delte med likesinnede om hvor de var, hva de gjorde, hvem de var sammen med og hva og hvem de likte, har Facebook utviklet seg til å bli ett av verdens mest verdifulle selskaper. 

Siden børsnotering 18 mai 2012 til i dag, har aksjen steget med neste 575 prosent fra 380 kroner til 2200 kr pr stykk. Selskapsverdien er på nesten 6150 milliarder kroner. Med aksjer for nesten 750 milliarder, var Mark Zuckerberg sin beslutning om å slutte på Harvard, en lønnsom beslutning. Selskapet eier også Instagram og Whatsapp.

 

I dag, 13 år etter oppstarten, er det totalt 3 milliarder aktive månedlige brukere som i gjennomsnitt tilbringer nesten en time pr dag på Facebook. 

 

Med en slik suksess er det et paradoks at brukernes tilfredshet med Facebook er lav. Ifølge The American Customer Satisfaction Index, har selskapet en tilfredshets-score på 63 på siste måling (skala 0 til 100) – en score som kan beskrives med likegyldighet. Med andre ord: selskapets suksess ligger ikke i tilfredse brukere, men i nettverkseffekten: når alle andre er på Facebook, må jeg også være der for ikke være utenfor. Men antall aktive bruker er bare halvparten av suksessen bak Facebook.

 

Fra en enorm mengde data om brukerne har selskapet ved hjelp av avanserte algoritmer og kunstig intelligens, laget en svært effektiv annonsemaskin hvor annonsørene med nesten millimeters presisjon kan treffe utvalgte grupper med sitt budskap. Denne detaljerte kunnskap om brukerne selger de til annonsørene - med stor suksess!

 

Men ingen trær vokser inn i himmelen. Ved å nekte å ta ansvar for publisering av hatefulle ytringer og usannheter, er selskapet truet. Nå begynner annonsørene å reagere også.

 

Mens Coca Cola, Diageo, og Starbucks har stoppet all annonsering på sosiale medier, har selskaper som Eddy Bauer, Patagonia, the North Face, REI, Honda America, Levi Strauss, Unilever, Procter & Gamble og omlag 100 andre virksomheter sluttet å reklamere på Facebook. 

 

Med USD17 milliarder i reklameinntekter i 1 kvartal 2020, står mye på spill. Allerede har selskapet tapt 10 prosent i børsverdi – noe som tilsvarer USD 80 milliarder. Hvor lenge kan Mark Zuckerberg unnlate å ta ansvar? Når vil han begynne å stå for noe annet enn maks fortjeneste?

 

Et godt eksempel på et selskap som har tatt et standpunkt og mener noe, er Twitter som i den siste tiden har tatt et standpunkt visa vis innholdet i noen av President Trumps Twitter-meldinger og merker dem som «ikke riktige». Motsatsen er Facebook og Mark Zuckerberg som ikke mener noe og ikke vil forholde seg til innholdet i den Amerikanske presidentens mange postinger. Mens Twitter opplever positiv omtale opplever Facebook at ansatte annonserer at de har sagt opp via sosiale medier (og får en rekke likes for det) eller enda verre, ytrer sin uenighet med sin arbeidsgiver og leder på Twitter. 

Dette er viktig fordi ansatte, kunder, og annonsører i større grad spør om hvilke verdier selskapene som står bak de mange varer og tjenester som preger deres hverdagsliv, står for. De ønsker å assosiere seg med selskaper, varer, og tjenester som gir utrykk for de samme verdiene som dem selv. Som står på riktig side av historien. 

 

I dag brukes emne-knaggen #BlackLivesMatter av bedrifter som for eksempel WarnerMedia, , Nordstrom, og iskremprodusenten Ben & Jerry sine egne ytringer på sosiale medier. Nike endret sin reklame tag-line myntet på politiet til «For once, don’t do it» - noe som ble reposted at Adidas og Converse. 

At emneknaggen #BoycotteFacebook brukes oftere av konsumenter og selskaper, burde få alarmen til å gå i Facebooks hovedkontor i Palo Alto.

Et næringsliv på stønad

En versjon av denne teksten er publisert i Finansavisen 29 juni 2020

Norsk næringsliv og fotball har to ting til felles:  de må forholde seg til ledig kapasitet og de er i ferd med å bli avhengig av en rik onkel. 

 

Regjeringens 400 milliarder kroner i tiltakspakker siden 12 mars, savner sidestykke i norsk historie. Med bred pensel gjorde man raske grep for å underlette frafallet av inntekter. Målet var å sikre levedyktige virksomheter og arbeidsplasser slik at det er noe å komme tilbake til. Regjeringens handlekraft har vært imponerende.

 

Nå, tre måneder etter, ser vi at faktisk eller opplevd smittefare og sosial distanse vil prege den delen av økonomien hvor mennesker er i interaksjon med hverandre. Oppvåkningen må tas saktere enn man håpte på - noe som gjør at vi vil befinne oss i Covid-situasjonen lenge. 

Det vi sitter igjen med er at tiltak for å begrense smitte kombinert med psykologiske sperrer hos konsumentene, vil påvirke tilbudet og etterspørselen etter en rekke varer og tjenester inntil vi har en vaksine – som er antatt å være tilgjengelig i slutten av 2021. Da er det en utfordring at dette berører for omlag 80 prosent av norsk økonomi. 

 

Fortsatt stønad til virksomheter og arbeidsplasser som var marginalt lønnsomme før pandemien eller tilhører fortiden, er ikke å foretrekke fremfor å støtte virksomheter og arbeidsplasser som svarer på de store utfordringen mht omstilling og bærekraft. Dette er bakgrunnen for at Stordalen i Choice og en rekke sentrale næringslivsledere har hevet stemmen for en forlengelse av krisetiltakene. De vil sikre fortsatt støtte. Mens dette er forståelig fra deres ståsted, er det problematisk for samfunnet å opprettholde en økonomisk unntakstilstand. 

På ett tidspunkt må krisepakkene stoppe og næringslivet ta grep og ansvar for å tilpasse seg den nye normalen. På et tidspunkt må man velge mht hvem som skal fortsette å få støtte. Kanskje er dette tidspunktet for å restarte norsk næringsliv. Stikkordene for restartingen vil være kapasitetstilpasning og innovasjon. 

 

Når tjenesteytere må forholde seg til sosial distanse, sier det seg selv at man ikke kan fortsette som om ingenting har skjedd. Med halvparten av kapasiteten og omsetningen borte, tvinges man til innovasjon i produksjonen og leveransen av tjenestene for å få en god økonomi under de rådende markedsforholdene. 

 

Jeg er ikke bekymret for kostnadsreduksjons delen av hestekuren. Derimot er jeg bekymret for lederes evne til å innovere for å skape verdier for kundene. Våre data viser at  ledere har forbedringspunkter. 

 

NHH og DIGs innovasjonsindeks, som er implementert i flere land, viser det samme bildet: kundene opplever de målte bedriftene som ikke særlig innovative. 

 

Moralen er: Jo lengre man blir værende på tiltak, jo lengre skyter man ut i tid kravet til innovasjon og omstilling som vil måtte komme.  De som tar hestekuren nå - blir uavhengig av statens tiltakspakker - vil være de virksomhetene og de arbeidsplassene som bygger den fremtidige økonomi. Det Norge trenger er flere bedrifter som tilfører statsbudsjettet midler fremfor bedrifter som lever av statsbudsjettet.

 

Innovasjonsmeldingen: Aftenposten bommer – kraftig!

I sin lederartikkel 24 juni  bommer Aftenposten i sin kommentering av Regjeringens innovasjonsmelding i offentlig sektor (Meld. St. 30 (2019–2020)). Referansen til Olav Dun for å latterliggjøre mer eller mindre originale innovasjons-tiltak, retter fokus i gal retning. Henrik Ibsens Per Gynt-sitat hadde vært mer passende. 

Innovasjonsmeldingen kommer på et riktig tidspunkt for omstilling. Astrup som Digitaliseringsminister ble møtt med stor entusiasme i privat og offentlig sektor. Først leverte Astrup en nasjonal strategi for kunstig intelligens (KI). Som Kommunalminister er han opphavet til innovasjonsmeldingen. Selv om Astrups hatter er forskjellig, må meldingene sees sammen. 

 

Ambisjonene i meldingen er som balsam for såre øyne for en innovasjonsforsker. Det gir entusiasme. Samtidig er erklæringen svært utfordrende da den bryter 90 grader på etablert praksis i offentlig sektor. Her er det opphav til mange friksjoner. Det er her Henrik Ibsen sitt Per Gynt-sitat - "Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!" - passer bedre enn Olav Duns.

 

Min bekymring er knyttet til tre spørsmål:

1. Vil politikere og offentlig ledere evne å implementere meldingen med de konsekvenser det vil ha på hvordan offentlig sektor skaper, leverer, kommuniserer, og henter verdier på?
2. Vil de evne å gjennomføre de omstillingstiltakene som teknologien åpner for mht effektivisering?
3. Vil politikerne evne å holde fingrene av fatet når det røyner på og det snart er valg?

 

Dette er innovasjonsmeldings største trussel. Ikke originaliteten i innovasjonstiltakene. Min spådom er at vil vi se at innovasjonstiltakene kommer i to bølger – begge med betydning for de ansatte: innovasjoner for å effektivisere produksjonsprosessene etterfulgt av innovasjoner for å skape mer-verdier for innbyggerne.

 

Med fremleggingen av Innovasjonsmelding er loddet kastet. Vi har ikke råd til å la denne sjansen gå fra oss. Norge trenger innovasjon – ikke bare i private sektor.

 

Innovasjonstalen 2020 - noen kommentarer.

Publisert i Dagens Perspektiv 18 juni 2020

Håkon Haugli, administrerende direktør i Innovasjon Norge, setter i årets innovasjonstale fingeren på en rekke viktige forhold for å restarte Norge. Han peker også på at fremtidig bærekraftig vekst må komme fra andre hold enn historien. 

Han oppsummerer talen med fem punkter som alle har et element av offentlige tiltak hva gjelder offentlige lån til etablerte og nye selskaper, fylkeskommunenes næringsstrategier, offentlige innkjøp som pådriver av innovasjoner, og et nytt nasjonalt eksportsenter. Under knytter jeg noen kommentarer til dette.

 

Offentlige låneordninger

Når Haugli foreslår at det offentlige skal supplere bankene, er det fordi vi i Norge har et svært begrenset marked av privat risikovillig kapital. Men hvorfor ikke bygge på og utvikle dagens banksystem som har betydelig kompetanse for risikovurdering? Jeg ser ikke for meg at en byråkrat kan konkurrere på denne arenaen til fordel for samfunnet.

 

Fylkeskommunenes rolle

Når det gjelder fylkeskommunenes rolle, tolker jeg Haugli til å mene at de enten skal utvikle næringsstrategier ala merkevarebygge for å tiltrekke seg ulike typer virksomheter og arbeidskraft til regionen eller at de skal definere ulike typer satsingsområder. Mens det første alltid er lurt, har historien vist at effektiv næringsutvikling skjer fra bunnen og opp og ikke omvendt. Bergensregionen har Norges største klyngetetthet ikke primært fordi kommunen eller fylkeskommunen har jobbet aktivt for å etablere dem. Motoren er private aktører som «nudges» av det offentlige.

 

Offentlige innkjøp

Når det gjelder det offentliges rolle i utvikling av nye avanserte løsninger - invensjoner - har Haugli helt rett. Invensjonenes og innovasjonenes Mekka - Silicon Valley - hadde ikke kommet i gang uten betydelige offentlige investerings- og innkjøpsprogrammer. Men innkjøpspenger er ikke nok. San Fransisco, Berkeley, Stanford, og San Jose er vertskap for fremragende universiteter og forskningsmiljøer som har gitt verden mange nye tekniske løsninger. I Norge har vi primært NTNU i Trondheim.

Norge er et lite land og vi må samarbeide for å utvikle sterkere og større forskningsmiljøer som kombinerer det beste av invensjons- og innovasjonsforskning – det tekniske og det kommersielle. Yin og Yang. Tanken er at invensjoner som bygger på for eksempel kunstig intelligens, Internet of Things eller 5G, har ingen økonomisk verdi før de kommersialiseres i et marked. Det vil si at de tas i bruk av mange. Uten kommersialisering ingen vekst. Her kan Norge løfte seg.

 

Nasjonalt eksportsenter

Når det gjelder satsing på økt eksport, er det en spennende og riktig tanke. Norge har lange og stolte tradisjoner i å eksportere alt fra fisk fra Hansa-byen Bergen til laks, olje, og gass fra kysten. Fellesnevneren er at vi har eksportert generiske varer. Det er ikke fremtiden. Fremtiden er eksport av kunnskap og tjenester. Slik eksport kan ta form av kompetanseintensive varer eller tjenester. Men eksport av kompetanse krever en annen kompetanse. Her føler jeg at Haugli er enten fraværende eller dempet i sin tale. Jeg unnlater aldri å minne om at omlag 80 prosent av Norges BNP er innen tjenesteytende sektor, at industri er knappe 10 prosent, og at olje og gass, som en viktig industri, skal bygges ned.

 

Avslutning

Innovasjonstalen har fått sterkere ben under seg med Haugli i Innovasjon Norge og tillegges dermed større vekt – noe den fortjener. Fremtiden er digital og bærekraftig. For et høykostland som Norge krever det at det vi utvikler og kommersialiserer kunnskapsintensive varer og tjenester som utløser etterspørsel og betalingsvilje. Det krever samarbeid mellom privat og offentlig sektor og mellom teknologiske og økonomisk-administrative forskningsmiljøer ala NTNU og NHH. Statsminister Solberg sa det treffende: Statsbudsjettet trenger langt flere virksomheter som bidrar til budsjettet enn som lever av budsjettet.

COVID-19 SKILLER GODE VIRKSOMHETER FRA DÅRLIGE

I gode tider er det plass for de fleste 

virksomheter - gode som middelmådige. Men når tidene blir vanskeligere ser man fort hvilke virksomheter som har et godt verdiforslag, et godt markedstilbud, en god forretningsmodell, og en god ledelse. Og de som ikke har det! De virkelige gode bruker pandemien til å innovere i markedstilbudet og forretningsmodellen. 

 

For eksempel har SATS kommet ut av krisen med de aller fleste kundene intakt blant annet ved å tilrettelegge for at kundene kunne trene hjemme. Når ikke kundene kunne komme til dem (de ble pålagt stengt 13 mars), måtte de komme til kundene i form av streaming av nettbaserte treningsklasser.

 

Corona pandemien som sendte innbyggerne hjem i to til tre måneder gjorde at konsumenter og husholdninger over natten måtte lære seg en rekke nye ferdigheter og adoptere en rekke nye tjenester for å kunne overleve hverdagen. De mest søke Google-ordene bar preg av dette: hvordan lage ansiktsmaske, hvordan lage antibach, hvordan koke egg, og hvordan ta en skjermdump, osv.

 

I prosessen skjøt den digitale kompetanse fart. Innen kategorien Høy vekst i nedlastinger og Høy andel aktive brukere, finner vi videoapper (for eksempel TEAMS), netthandel (for eksempel AMAZON), helseapper (for eksempel MyChart), og underholdningsapper (for eksempel Netflix). La meg gi et eksempel.

 

 Det er når tidevannet går ut at man ser hvem som svømmer naken.

Hvor mange hadde hørt om videokonferanse-appen Zoom før 12 mars? Fra februar til april har Zoom gått fra nesten 0 til 100 på Google Trends indeks som et av de mest søkte ordene på Google, på verdensbasis. I dag (midten av juni) er selskapet verd nesten USD50milliarder eller mer enn summen av flyselskapene Southwest, Delta, United, AIG (som eier British Airways), Lufthansa, og American Airlines. Kombinasjonen av god digital løsning og god timing har vært god.

 

Men ikke alle tech-firmaer som var brenn-heite før 12 mars, er like heite i dag. Faktisk har en rekke av de mest kjente merkenavnene problemer og har sagt opp mange ansatte. For eksempel har Uber - 6700 (som tilsvarer 25% av arbeidsstokken), Airbnb -1900 ansatte (25%), og rabatt-selskapet Groupon - 2800 ansatte (44%). Norske selskaper som har opplevd vekst, er nettselskaper som Komplett.no og Kolonial.no. COOP og Posten fant hverandre i en helt ny løsning for hjemlevering av matvarer. Løsningen ble utviklet på rekordtid med imponerende landsdekning. 

 

Med pandemien har nasjonen fremskyndet sin digitale modning med flere år. Samtidig har vi fått en medisinsk støkk og sosial distanse vil være med oss i en lang tid fremover. Digitalisering, sosial distanse, og bærekraft vil være det de mest innovative virksomhetene bygger på når de utvikler innovative digitale markedstilbud eller forretningsmodeller. 

 

PS! Norges Handelshøyskole, sammen med sentrale partnere i privat og offentlig sektor, tar ansvar for å sette digitale innovasjoner for bærekraftig vekst på forskningskartet. 1 september åpner vi det nye forskningssenteret Digital Innovation for Sustainable Growth (DIG) på NHH. 30 oktober åpner vi samme sted, sammen med Telenor, The Digital Transformation HUB@NHH som er en forsknings-formidlings-, nettverks-, og treningsarena for ledere som står midt i digitaliseringsdebatten.

Hvor er business aspektet i innovasjons-forskningen?

Publisert i Dagens Perspektiv 23 juni 2020

Norges forskningsråds (NFR) ypperste instrument for å sette forskningsdrevet invensjon og innovasjon på agendaen sammen med næringslivet, er Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI)-programmet. Gjennom fire utlysnings-runder siden 2007, har dette vært en attraktiv ordning og incentiv for gode forskere for å finne sammen med gode næringspartnere. Stor status og god finansiering (opp til 96M) over 5+3 år, er generøst og attraktivt. Pr juni 2020, er det 17 aktive SFI-sentre i Norge - alle fra runde 3 (bevilgningene til sentrene i runde 1 og 2 er avsluttet).

 

Foreløpig er NHHs Senter for tjenesteinnovasjon, 2011 til 2019, det eneste SFI-senteret som er lagt til en handelshøyskole. Videre er det i dag kun Center for Connected Care (3C) ved Universitetssykehuset i Oslo som har tjenesteperspektiv og konsumenter (pasienter) som fokus. Jeg unnlater aldri å minne om at omlag 80 prosent av Norges BNP er innen tjenesteytende sektor, at industri er knappe 10 prosent, og at olje og gass, som en viktig industri, skal bygges ned.

 

Fra første til tredje runde kan vi grovt definere alle SFI-sentrene innen medisin og naturvitenskapelig forskningsområdene - ofte i en industriell kontekst. Ved siste tildeling, som ble annonsert 12 juni, ble dette bildet ytterligere forsterket gjennom 22 nye sentre hvor alle tildelingene ble gitt til medisinske og naturvitenskapelige forskningsmiljøer. Mens det er svært prisverdig at NFR allokerer nesten 2 milliarder kroner inn i den fjerde SFI-runden, betyr det i praksis at business aspekter ved innovasjonsforskningen er fraværende innen SFI-ordningen. 

 

Dette er bekymringsfullt av to grunner. Tjenester er den dominante delen av BNP og ingen teknologisk nyvinning selger seg selv. Ingen virksomhet skaleres av seg selv. Ingen forretningsmodell innovasjon skjer av seg selv. Ingen omstilling til et mer bærekraftig samfunn skjer av seg selv. Enkelt kan man si at verdens beste teknologiske oppfinning har ingen verdi før noen tar den i bruk og dermed realiserer dens (økonomiske) gevinster. La meg gi ett eksempel.

 

Forskning på kunstig intelligens er svært viktig for å utvikle teknologien til glede for samfunnet, bedriftene, og innbyggerne. Men den må følges opp med forskning som sikrer at den blir tatt i bruk av flest mulig rasket mulig gjennom nye innovative markedstilbud eller forretningsmodeller. På makroplan er det viktig at kunstig intelligens implementeres bredt for å øke produktiviteten innen for eksempel tjenesteytende sektor hvor produktivitetsutviklingen er flat eller negativ. Uten at ledere, ansatte, kunder og innbyggere tar den i bruk, får vi ingen bedrifts- eller samfunnsøkonomiske gevinster. Dette krever sterke forskningsmiljøer innen det økonomisk-administrative forskningsfeltet. 

 

Man må skille mellom invensjon som betyr å utvikle noe nytt og innovasjon som betyr å kommersialisere noe som er nytt, nyttig, og kan nyttiggjøres.

 

Forsknings-spørsmål knyttet til innovasjoner i forretningsmodeller eller markedstilbud - hvordan skape verdier, levere verdier, kommunisere verdier, og fange verdier - adresseres mer i de økonomisk administrative forskningsmiljøene enn i de medisinske og naturvitenskapelige miljøene. Da er det underlig at de økonomisk administrative forskningsmiljøene har vært mer eller mindre fraværende i Norges forskningsråds SFI-program siden oppstart i 2007. Kanskje finner vi her noe av grunnen til at de aller fleste innovasjoner flopper i markedet, de fleste entreprenører går konkurs, og at de fleste virksomhetene ikke vokser tilstrekkelig?

 

Det kan være minst tre grunner til at de økonomisk administrative miljøene ikke er tilstede i SFI-programmet. For det første kan det være at ledende handelshøyskoler ikke har søkt. For det andre, de har søkt, men søknaden var ikke god nok. For det tredje, de søkte, men invensjonsforskning tillegges større betydning enn innovasjonsforskning 

 

Poenget er at NFR med sine tildelinger bevisst eller ubevisst signaliserer hvor de ønsker at tyngdepunktet innen ledende forskningsmiljøer skal ligge - hvor moderniseringen av Norge skal ligge.  Så langt er signalet tydelig. Men fordi invensjoner og innovasjoner går hånd i hånd som Yin & Yang, er det en fare for at vi underutvikler forskningskompetansen på ledelse, organisasjon, kommersialisering av innovasjoner, og omstillinger. Vi jobber alle i en organisasjon som skal ta teknologien i bruk eller har kunder som skal gjøre det samme. Da må vi tenke både og, og ikke enten eller. Yin&Yang!

Reimagining Capitalism - a book review

Reimagining Capitalism in a World on Fire

Rebecca Henderson. PublicAffairs, $28 (336p) ISBN 978-1-5417-3015-1 

When the book finally arrived, I was eager to sink my teeth into it. I did not wait in vain and I was not disappointed. The timing was perfect. Rebecca Henderson spoke to my heart and mind. Henderson is an American economist, currently the John and Natty McArthur University Professor at Harvard Business School. She teaches Reimagining Capitalism in the MBA Program.

Rebecca Henderson’s message is simple: Corporations and industries must shift the capitalist paradigm from maximizing shareholder value (as Milton Friedman argued in his 1970 NYT-article and super-charged by Jensen and Meckling 1976 article) to a stakeholder perspective, i.e., “build[ing] great products in the service of the social good,”. 

The stakeholder perspective, which even the US-based Business Roundtable support, is more in keeping with UN’s sustainability goals and the triple bottom line logic, i.e., in order to be profitable in the long run, firms must take care of the environment and people on the inside (i.e. employees) and people on the outside (i.e. customers).

To combat “massive environmental degradation, economic inequality, and institutional collapse,” Henderson identifies five key areas of reform:

1. creating shared value between businesses and consumers 
2. building “purpose-driven” organizations 
3. establishing financial metrics to measure the environmental and social impact of business practices
4. cooperating on sustainable, self-regulatory standards across whole industries
5. private sector support for democratic reforms. 

What makes Henderson’s arguments convincing is that she backs her claims that such changes are possible by citing numerous examples. The left impression is that it is possible.

In the last section of the book, she discusses what makes nations prosperous. She does this by borrowing some of the thinking from Daron Acemoglu and James A. Robinson excellent book «Why Nations Fail». In short, economic and political institutions need to be inclusive (not extractive). The logic rest on participatory Government and free markets. She summarizes this section elegantly: «Under effective inclusive institutions, effective governments are valued partners in sustaining both the free market and a free society.»

In closing, Henderson asks and answers the question: What will a reimagined capitalism look like? Without providing the answer, I encourage the reader to read the book.

For me, the book was a revelation. A book I have been looking for. A book that confirmed and advanced my thinking on the future role of the modern corporation. A role that contributes to uphold and advance the basics of a democratic society with an inclusive and cooperative government. In short, corporations must contribute to advancing the society and its institutions that have made corporations so successful in the past.

Man må tørre å ta et standpunkt!

”Nu gælder det at holde kæft” er et uttrykk som har blitt en del av Norges kultur arv. Det kunne ikke vært mer malplassert i forhold til det som nå utspiller seg i USA. Drapet på George Floyd har skapt sterke reaksjoner og demonstrasjoner i alle Amerikanske stater med spredning til andre land så langt borte som England, Australia, og Norge. 

Politiets handlinger den skjebnesvangre kvelden 25 mai i Minneapolis, fanget på mobilkamera og spredt via sosiale medier, var dråpen som fikk begeret til å renne over. Mens ti-tusener av unge og gamle tar til gatene for å vise sin misnøye, er store deler av næringslivet taust. En grunn kan være at ledere ikke har noen mening om rasediskriminering eller politibrutalitet. En annen kan være at de ikke vil mene noe av frykt for kundereaksjoner, negativ merkevareverdi, eller negativ børseffekt. De tar feil.

«Nu gjælder det at IKKE holde kæft!» Næringslivsledere må gi uttrykk for sitt syn på «Black Lives Matter» bevegelsen som engasjerer så mange over hele verden.

Heldigvis har en rekke Amerikanske ledere av store selskaper, for eksempel Apple, Netflix, Twitter, og Citi Group, kommet ut og tatt et standpunkt. De gjør det delvis fordi de vil og delvis fordi de føler at de må - fordi kundene forventer det av dem.  

Grunnen er at kunder i større grad spør om hvilke verdier selskapene som står bak de mange vare og tjenester som preger deres hverdagsliv, står for. De ønsker å assosiere seg med selskaper, varer, og tjenester som gir utrykk for de samme verdiene som dem selv. I dag brukes emne-knaggen #BlackLivesMatter av bedrifter som for eksempel WarnerMedia, , Nordstrom, og iskremprodusenten Ben & Jerry egen ytring på sosiale medier. Nike endret sin reklame tag-line myntet på politiet til «For once, don’t do it» - noe som ble reposted at Adidas og Converse. Man må tørre å ta et standpunkt.

Et godt eksempel på et selskap som har tatt et standpunkt og mener noe,  er Twitter som i løpet av den siste uken har tatt et standpunkt visa vis innholdet i noen av President Trumps Twitter-meldinger og merker dem som «ikke riktige». Motsatsen er Facebook og Mark Zuckerberg som ikke mener noe og ikke vil forholde seg til innholdet i presidentens mange postinger. Mens Twitter opplever positiv omtale opplever Facebook at ansatte annonserer at de har sagt opp via sosiale medier (og får en rekke likes for det) eller enda værre, ytrer sin uenighet med sin arbeidsgiver og leder på Twitter. I neste fase forventer jeg at annonsører tar avstand fra Facebook og flytte sine annonsekroner til Twitter. Hva Zuckerberg gjør da, blir spennende å se.

Men det er ikke uten problemer for selskapene å ta et standpunkt i den offentlige debatten. Spesielt de kontroversielle. Gillette fikk merke det i forbindelse med sitt standpunkt om menn som bedre rollefigurer for yngre menn. I Norge fikk Stormberg merke det samme da de tok et standpunkt i ulve-debatten. Begge selskapene fikk høre det fra kunder og ikke-kunder som var uenig i deres standpunkt. 

At Stormberg inngikk på topp-ti listen over bedrifter som er mest innovative og som oppfattes som dyktigst innen sosiale innovasjoner i følge Norsk Innovasjonsindek, sier litt om at det lønner seg på sikt. Ledere må i større grad ta innover seg at kundene og samfunnet forventer av dem at de i sine merkevare-assossiasjoner speiler verdier. Taushet er et standpunkt som kundene enkelt kan forholde seg til. Ofte blir slike tause bedrifter valgt bort av kunder. 

Å mene noe, ta et standpunkt er helt i tråd med den fremvoksende trippel bunnlinje logikken – lønnsomhet, mennesker, og miljø. Stadig flere ledere får opp øynene for at lønnsomhet kommer som en funksjon av at bedriftene gjør positive grep for miljøet, samfunnet, og menneskene på innsiden (ansatte) og utsiden (kundene). Å bare tenke på aksjonærene og avkastning på deres investeringer, er veldig forrige tirsdag.