Kaste gode penger etter dårlige penger og innovasjoner

Regjeringen skal ha ros for sin handlekraft med å spare befolkningen for de helsemessige konsekvensene og bedriftene for de økonomiske effektene av pandemien. 

Mens målsetningen for det første var å spare liv, var målsetningen med de økonomiske tiltakene å hjelpe bedrifter som normalt var sunne og levedyktige, men som var hardt rammet av virusutbruddet og slet med å få endene til å møtes. 

Den samfunnsøkonomiske utfordringen har vært å sikre at midlene kom til bedrifter som var levedyktige og dermed unngå å fryse fast kapital og arbeidskraft i gårsdagens ulønnsomme virksomheter. En brennende plattform-opplevelse tvang regjeringen til å handle raskt på langt fra perfekt informasjon. Nå vet vi litt mer.

Ved å koble bedriftene som har fått støtte med tilgjengelige regnskapstall, viser NRK.no et skremmende bilde av norsk næringslivs lønnsomhet og soliditet:

·       Nesten én av tre bedrifter gikk med et samlet underskudd på årsresultatet i 2018. Til sammen gjelder dette 4918 bedrifter.

·       Nesten én av fem bedrifter hadde negativ egenkapital ved utgangen av 2018. Det gjelder 2661 bedrifter.

·       Nesten én av åtte bedrifter hadde både negativ egenkapital og underskudd ved utgangen av 2018.

Når store deler av norsk næringsliv har så svak lønnsomhet og egenkapital før C-19 traff oss, er det to spørsmål som presser seg frem. Hva er det med bedriftenes verdiskaping som gir så lite på bunnlinjen og dermed egenkapitaloppbygging? Hvilke incentiver foreligger som gjør at eiere kan ta ut eller velger å ta ut store andeler av verdiskapingen fra virksomheten?  Er det et ledelsesproblem eller et skatteproblem?

Problemstillingen blir enda mer prekær når vi tenker på hvilke investeringer som bedriftene, uavhengig av pandemien, må gjøre innen for eksempel bærekraft, omstilling, og digitalisering. Om vi ikke gjør noe med verdiskapingen og egenkapitaloppbyggingen, vil lederne ikke klare å modernisere norsk næringsliv uten offentlig støtte.

Svaret fikk vi 29 mai 2020. Regjeringen lanserer en ny grønn omstillingspakke på 3,6 milliarder kroner. Pengene er særlig rettet mot havvind, batteriteknologi, hydrogen og miljøvennlig skipsfart. 

Dette er veldig bra, men to ting slår meg. For det første er det innebygget en teknologioptimisme som tar for gitt at vi klarer å høste de økonomiske og de miljømessige gevinstene av de nye teknologiske løsningene. Man tar med andre ord for gitt at bedrifter og kunder vil ta dem i bruk. Forskning og erfaring tilsier det motsatte. For det andre er det urovekkende at tjenesteytende sektor, som utgjør omlag 80 prosent av norsk BNP og sysselsetter omtrent like stor andel av arbeidsstokken, ikke tilgodesees med en tilsvarende grønn omstillingspakke. En forklaring kan være at de ikke har like sterke lobbyorganisasjoner bak seg som industrien.

I jakten på det nye næringsliv, som vil være bærekraftig, digital og i stor grad tjeneste- og kunnskapsbasert, må teknologisk og kommersiell innovasjonstekning og forskning gå hånd i hånd. I dag bruker vi mye penger på teknologiske løsninger uten at vi i tilstrekkelig grad evner å høste deres økonomiske gevinst.

-->

Mitt utgangspunkt er at verdens beste løsning har ingen økonomisk verdi dersom den ikke blir tatt i bruk av ledere, ansatte, kunder, konsumenter, eller innbyggere. Frykten er at vi fortsetter å bruke penger på teknologiske løsninger uten at vi samtidig adresserer de kommersielle utfordringene ved innovasjoner for å høste de miljømessige og de økonomiske gevinstene av teknologien. NRK-tallene viser med all tydelighet at lønnsomheten og egenkapitalen i norske virksomheter må opp. Da har vi simpelthen ikke råd til å kaste gode penger etter innovasjoner som kundene ikke vil ta i bruk.