Russ i fri dressur

Publisert som kronikk i Bergens Tidene 9 august 2018

Sensommerens mediesak nummer 1 har utvilsomt vært norsk russ i fri dressur på Greske øyer. 

Saken har skapt berettiget diskusjon hvor pekefingeren rettes mot ungdommen, foreldre, skole, og kommersielle aktører. 

Mitt spørsmål er: hva kan man gjøre for å få russen og russetiden inn i former som er mer samfunnstjenlig?

De som har levd en stund vil huske at man begynte på videregående skole (gymnas) for å forberede seg på videre studier ved universiteter og høyskoler. For dem var russetiden markeringen på skolemessig avslutning og begynnelse. Slik er det for mange ennå, men for en voksende gruppe er overgangen fra ungdomsskole til videregående skole (VGS) begynnelsen på russeplanleggingen hvor store deler av tiden på VGS går med til å planlegge og forberede russetiden. Forventningene er høye.

Resultatet er at det hvert år kommer en veldefinert kjøpekraftig og kjøpevillig gruppe på omlag 45.000 ungdommer ut på markedet som skal kjøpe seg den beste russetiden. Vi har med andre ord et voksende marked for russefeiring som har utviklet fra lokale arrangementer (for eksempel russekro) via regionale og nasjonale arrangementer (for eksempel russetreff i Kongeparken i Stavanger eller Tryvannstårnet i Oslo) og nå internasjonale russefester på Greske øyer ala Ios og Kos.

Det interessante er at dette er et marked hvor nye kunder kommer til hvert år og hvor gamle kunder aldri kommer tilbake. Det er med andre ord et marked uten hukommelse eller læring – noe de kommersielle aktørene vet å utnytte. For kommersielle aktører som kun er opptatt av å tjene penger på russekundene, er et slikt marked som å fiske i et akvarie. Aktørene vet når kundene kommer ut i markedet og begynner å påvirke dem tidlig for å få dem på kroken.

Russen har parallelt organisert seg med russebil eller russebussen i midten. På denne måten går de fra å være individuelt tenkende mennesker til i stor grad å bli påvirket av gruppetenking og gruppenorm for god og dårlig atferd. På denne måten kan vi forstå hva de gjør som gruppe med hensyn til kjøp av produkter og tjenester og atferd (for eksempel sloss) – noe de aldri ville gjort enkeltvis.

En gruppe krever uniformering for å markere at de er annerledes fra alle de andre samtidig som de er like internt i gruppen. Et enkelt Google-søk på «russeprodukter» viser mange aktører som tilbyr alt fra russebukser, T-skjorter, gensere, russelåt, leie av sjåfør, lydanlegg, DJ, og sydenturer. Kundene er mange, kjøpelysten er stor og lønnsomheten er høy. Et VG-oppslag fra 14 oktober 2016 viser at Sandefjordmannen Ole Jørgen Smedsrud, som har slått seg opp med å selge russeprodukter, hadde en inntekt i firmaet Smedsrud Drift, på nesten 99 millioner kroner i 2015.

Av dette er det to spørsmål som presser seg frem: Som samfunn, hva vil vi med russetiden? Kan vi dempe kjøpepresset mot russen? Spørsmålene er gjensidig avhengige. For samfunnet har russetiden økende kostnader i form av kriminelle handlinger (bruk av narkotika, voldtekt, slåssing) som i mange tilfeller belaster helsevesenet og tvinger mange til et ekstra år for å forbedre karakterer fordi man forsømte skolegangen i russetiden. Resultatet er økte samfunnskostnader og mindre inntekter ved at elevene kommer ett år senere i skatteposisjon. 

Hva kan vi gjøre?
Gitt at vi som samfunn ønsker en annen form og innhold i russetiden, er det minst tre grep vi kan gjøre. 

1. Vi kan arbeide med vårt kollektive syn på hvordan vi ser på russetiden og hva vi vil med den. På samme måten som vi klarte å snu folks syn på røyking fra å være kult til å være Harry, kan vi gjøre med russefeiringen.  
2. Vi kan beskytte russen mot det sterke kjøpepresset. I dag forbyr norsk lov selskaper å oppfordre barn direkte til å kjøpe produkter. Dette forbudet skal verne alle under 18 år mot direkte kjøpsoppfordring, men jo eldre barnet er, jo mer skal til for at det regnes som et lovbrudd. Jeg mener at politikerne bør vurdere om loven også bør skjerpes for markedsføring mot ungdommer som er 16–17 år, og som skal bli russ. 
3. Skolene kan endre skoleåret for avgangselevene og gjøre grep som gjør at elevene i større grad har fokus på skolen og ikke russetiden. 

I sum vil slike samfunnsgrep gjøre det enklere for foreldrene å stå imot det kraftige presset de utsettes for. Selv om det er masse godt å si om russetiden er det få om noen som kan stille seg bak nåværende form som leder til de mange medieoppslagene vi har hatt i det siste. Noe må gjøres og det er ting vi kan gjøre dersom vi vet hva vi som samfunn vil med russetid og feiring. Problemet er at vi ikke har noen oppfatning av dette. Da blir det som det blir.