Produktivitet og elefanten i rommet!

Utviklingen i produktiviteten er helt sentralt for et lands fremtidige velferdsnivå. Offentlige tall viser at norsk tjenesteytende sektor har en marginal om ikke en negativ utvikling. 

Når denne sektoren utgjør omlag 70% av norsk brutto nasjonalprodukt, vil våre barnebarns barn arve et stort problem – et problem deres besteforeldre og oldeforeldre (les: vi)  må prøve å løse i dag

Noe av produktivitets-problemet er et måleproblem og kan løses ved at vi blant annet 

1. bedre måler kundenes innsats i tjenesteproduksjonen
2. bedre fanger verdien av gratis nettbaserte løsninger ala Google
3. bedre forstår kundenes reaksjoner på å måtte gjøre mer av jobben, over tid. 

Men vi står igjen med et grunnleggende problem som er knyttet til selve lønnsdannelsen i samfunnet. Jeg tenker på det økonomene kaller Baumols kostnadssyndrom. Økonomen William Baumol studerte musikeres lønnsutvikling over tid – en yrkesgruppe som burde ha null-utvikling i produktivitet: verken nasjonalsangen eller en klaverkonsert kan spilles fortere. Til tross for ingen produktivitetsvekst så han at lønnen til musikerne, i tråd med resten av samfunnet, steg kraftig over tid. 

Årsaken fant han i lønnsveksten i vareproduserende sektor som var knyttet til en sterk positiv produktivitetsutvikling. I lønnsforhandlingene pekte andre yrkesgrupper som for eksempel lærere, musikere, helsearbeidere, og offentlig ansatte på lønnsveksten i vareproduserende sektor – en vekst som de også ville ta del i. For å beholde gode medarbeidere måtte arbeidsgiverne helt eller delvis komme dem i møte til tross for lav eller ingen vekst i produktiviteten innen disse arbeidsintensive næringene. Regningen ble sendt til kundene.

Med en stadig mer produktiv vareproduserende sektor, dels på grunn av økt automatisering, har fristilt arbeidskraft søkt seg over til tjenesteytende sektor – en sektor med en mye lavere produktivitets utvikling. Med økt kjøpekraft over tid, har etterspørselen etter tjenester økt – noe som har ledet til et rop om flere ansatte. På denne måten overføres arbeidskraft fra en høy-produktiv sektor til en lav-produktiv sektor. Resultatet er stigende priser til konsumentene – noe vi har sett i en rekke sektorer og land. 

Fremveksten av kunstig intelligens (AI) kan få stor betydning for produktiviteten i tjenesteytende sektor hvor en rekke oppgaver med letthet kan overtas av algoritmer i saksbehandlingen og stemmegjenkjenning i kundefronten. Betydningen av AI for innovasjon i forretningsmodeller, er et annet sentralt område hvor vi trenger å forstå mer.

I Norge har vi tre ansvarlige parter i arbeidslivet og vi har i stor grad knyttet lønnsutviklingen til frontfagene – de som er mest konkurranseutsatt. Tradisjonelt har dette vært verksteds- og eksportrettet industri. Modellen går tilbake til Odd Aukrust på 1960-tallet. Mens tanken er god, har mye skjedd siden 1960. Norge har blant annet gått fra å være en industrinasjon til å bli en kunnskapsbasert tjenesteøkonomi. Dette får meg til å stille et kjettersk spørsmål: 

Hva skjer dersom vi redefinerte frontfagene fra industrien til tjenesteytende sektor som tross alt er den dominerende sektor? Å basere lønnsutviklingen på produktivitetsutviklingen i en sektor som utgjør omlag 20% av Norges BNP, virker i beste fall underlig. 

Et problem ved å la tjenesteytende sektor bli frontfaget, er at tjenester er en svært heterogen gruppe. Mens noen yrker har høy lønnsevne som for eksempel advokater og konsulenter hvor en time fort kan koste kunden 3.000 kroner, har andre som for eksempel lærer og helsearbeider en atskillig lavere timepris. 

En annen løsningen kunne være å redusere betydningen av sentrale forhandlinger og i større grad basere oss på lokale forhandlinger som har bakgrunn i bedriftens lønnsomhet, lønnsevne og produktivitet – noe som ofte er koblet til ledelse og godt samarbeide på arbeidsplassen. Da ville vi ha at mens de bedriftene som er produktive vil evne å tiltrekke seg arbeidskraft, ville de andre bli kjøpt opp eller gå ut av markedet. Innovasjons-forskeren Joseph Schumpeter kalte denne prosessen kreativ ødeleggelse. Charles Darwin kalte det samme for «survival of the fittest». 

Jeg vil hevde at bedrifter som er godt egnet til å konkurrere nasjonalt og internasjonalt, har fire kjennetegn: 

1. de er produktive,
2. de leverer varer og tjenester av høy kvalitet,
3. de innoverer regelmessig, og
4. innovasjonene skaper positive emosjonelle reaksjoner hos kundene.

Spørsmålet er: hvordan kommer vi oss dit? Jeg vil selvfølgelig peke på mer forskning på de kommersielle sidene ved innovasjoner for tjenesteytende virksomheter som grunnlag for økt produktivitet – og spesielt hva kunstig intelligens kan bety for ansatte og kunder.