JEG MÅ KJEDE MEG FOR Å TENKE!

Foredrag fremført under Norges Forskningsråds og Aftenpostens næringlivsdag 21 april 2015

Som nasjon står vi overfor store omstillingskrav: 

• tilpasning til en mindre oljeavhengig økonomi, 
• utvikling av en grønnere økonomi, og 
• tilpasning til omfattende demografiske endringer. 

Produktivitetskommisjonen peker på at for å kunne opprettholde vårt velferdsnivå, må vi være innovative og produktive – noe som krever evne til omstilling, nytenking, og nysgjerrighet. 

Jeg vil hevde at for å klare det må vi blant annet gjøre oss mindre avhengig av smarttelefonen, avsette mer tid til tenking, og skape eller oppsøke møteplasser for utvikling av tankene. La meg utdype.

I april 2010 lanserte Apple sin iPad. I juni samme år skrev Peter Bregman på Harvard Business Reviews blog at han etter tre ukers bruk, leverte sin iPad tilbake. Den var rett og slett for fantastisk og han var bekymret for at han hadde sluttet å kjede seg og dermed sluttet å tenke kreativt.  Pr dato har Apple solgt over 200M iPads.

I 2011 kom Nicolas Carr med best-selger boken The Shallows. Hans bekymring er at den lette tilgangen til informasjon via for eksempel Google, smarttelefoner, og iPads leder til en overstimulering, en mer rastløs hjerne, og grunnere læring: man vet litt om masse, men husker dårligere!

I 2014 kom boken The App Generation av Howard Gardner og Katie Davis. Deres bekymring var at det er en voksende andel unge som mener at det må finnes en app for et hvert problem – noe som reduserte deres kreativitet.

Tid til å kjede seg synes å være et stikkord.

Sommeren 2010 tilbrakte jeg på Stanford for å lese. Jeg merket i begynnelsen hvor vanskelig det var å konsentrere meg over lengre tid før jeg måtte ”junke meg” på emailer og sosiale medier. Ofte gikk jeg turer på campus og over til museumet hvor det var en rekke Rodin skulpturer. De av dere som har sett Rodins skulptur Tenkeren har kanskje lagt merke til at han sitter på en nokså ubekvem måte – høyre albue mot venstre kne. Prøv selv! Men til tross for dette er han fortapt i en indre tankeverden. Mens Rodin med Tenkeren fikk frem tenking som en viktig aktivitet, synes dagens mantra å være det motsatte.

”Return on time” – gjøre og oppleve mest mulig pr tilgjengelig tidsenhet - er dagens mantra. Fritid må fylles med noe, barn må engasjeres! En overfylt avtalebok er for mange synonymt med aktivitet, viktighet, og status. Multitasking har blitt et moteord for produktivitet. Men nå viser det seg at multitasking reduserer konsentrasjonen og produktiviteten ved at hjernen ikke prosesserer parallelt, men sekvensielt. Multitasking stykker opp konsentrasjonen. I tillegg bruker hjernen mye energi å forflytte seg mellom oppgaver – noe som gjør at man blir fortere trett.

Kan det være at det i dag er politisk ukorrekt å ha ledig tid til å sitte helt i ro – og tenke?

Jeg ser det som en utfordring eller problem at for de aller fleste ser tenking ut som latskap. Man gjør ingenting annet enn å sitte der med hendene i fanget på trikken, på flyet, på kontoret eller hjemme - stirrende rett frem. Et menneske i dyp tankevirksomhet er ikke mye energigivende for andre.

Men tenking er alt annet enn latskap. Tenking er en av de mest produktive aktivitetene et menneske kan bedrive. Hver eneste vakre og nyttige ting vi har skapt – inkludert demokrati, ytringsfrihet og religionsfrihet – eksisterer fordi noen var nysgjerrig og tok tiden og bryderiet med å tenke.

Det er en vanlig misforståelse at for kloke mennesker vil fantastiske ideer og tanker åpenbare seg lettere og oftere. Dessverre fungerer ikke intellektet slik. Selv geniet Albert Einstein brukte lang tid på å utvikle sin relativitetsteori. Gjennomgående finner vi at banebrytende tanker og ideer er fruktene av intens tenking over lengre tid. Man må bevist tenke på å tenke.

En annen grunn til hvorfor vi er skeptisk til tenking er at det virker unaturlig. Mens mennesker er sosiale av natur krever tenking ofte isolasjon eller ensomhet. Av denne grunn liker vi ikke så godt mennesker som finner glede i å tenke. Hva ville din reaksjon vært dersom ditt barn en kveld sa at det heller ville være hjemme og tenke fremfor å gå på kino med venner!

Men tenking og nysgjerrighet skjer ikke bare alene. En vesentlig forutsetning for begge er tankemøter med andre - som for eksempel møter mellom næringsliv og akademia. 

Gjennom ordningen Senter for Forskningsdrevet Innovasjon (SFI) legger Norges Forskningsråd til grunn et åtteårig fornuftsekteskap mellom akademia og næringslivet for å stimulere nysgjerrigheten. Som leder av en SFI – Center for Service Innovation – har jeg gjort meg noen tanker. 

Generelt mener jeg at SFI-ordningen er fremtidens samarbeidsform mellom næringslivet og akademia nettopp fordi det leder til tekning alene og sammen.

Utgangspunktet mitt er at jeg mener at det er mer å tjene enn å tape på å være sammen. I boken ”Where do great ideas come from” bygger Steven Johnson på ideen om at gode ideer ikke oppstår i isolasjon, men i et samspill med andre over tid. Han hevder at de engelske kaffe-husene hvor folk møttes for å prate, var svært viktig for den industrielle revolusjonen. SFI er det nye kaffehuset ved at man får gode vilkår for å tenke.

I boken ”Rational Optimist” hevder Matt Ridley at i en dialog med andre vil en tanke trigge en ny tanke hos en annen og dermed fremkommer en ny ide. Med andre ord: min output blir din input for ny output. Han kaller prosessen noe så syndefullt som: ”When ideas have sex”. En SFI skaper slike prosesser hvor tanker utvikles i dialog.

Min erfaring er at en SFI er et viktig grep for å sikre næringsrelevans i forskningen. Akademia har en tilnærming og rigoritet i problemløsningen som næringslivet savner. Næringslivet har en agilitet som akademia misunner. Rigoritet og relevans er de viktigste ingrediensene i kunnskapsutviklingen. Men for å få dette til å fungere må begge parter gi og ta. 

Næringslivet må ikke se på forskere og studenter som billig konsulenthjelp. Næringslivet må skille mellom korte og lange tanker. Akademia er best på det siste. Akademia må lære å designe studier slik at vi kan levere ny innsikt på kort sikt uten å kompromittere på rigoritet. Næringslivet må organisere seg annerledes i sin kontakt med akademia. De må ansette to-språklige som kan snakke akademisk og business. Det må akademia også gjøre. Men de som er ansatt i næringslivet må i tillegg ha KPIer som knytter deres akademiske kontakter til synlige ting i bedriften. I dag er for mange slike kontakter drevet av ansatte som har det som en tilleggsaktivitet i en form for liaison rolle. Dette blir feil.

Lærdommen er at vi må gi oss bedre tid til å tenke, bevisst tenkte på å tenke, og ikke minst skape møteplasser for utvikling av gode ideer – ideer som har betydning for den praktiske verden. Avdøde Professor Christopher Lovelock tidligere Harvard og MIT, kalte denne vekselvirkningen for ”Bungi-jumping from the Ivory tower”. Vi må være mer i hverandres verden som grunnlag for å utforske og forstå den virkelige verden bedre: nysgjerrig på nye sammenhenger.

Albert Einstein sa en gang: ”Om jeg hadde en time til å løse et problem, ville jeg brukt 55 minutter til å tenke på problemet og fem minutter til å tenke på løsninger”. Jeg skulle ønske næringslivet ville bruke mer tid til å tenke på problemer fremfor å stupe inn i for å løse det.

Takk for oppmerksomheten!

Er Regjeringen og Nordic Mining på kollisjon med folket?

Regjeringen har sagt ja til gruvedrift i Engebøfjellet. 

Vedtaket er mildt sagt  kontroversielt. NRK.no Sogn og Fjordane dekker begivenheten med to illustrerende overskrifter:

• "Norsk Bergindustri er over seg av glede etter at regjeringa i dag sa ja til Nordic Mining sine planer om gruvedrift i Engebøfjellet".
• "Tårene rann og innbyggarar flagga på halv stong etter at regjeringa sa ja til gruvedrift i Engebøfjellet i Naustdal."

Jeg ble spurt av NRK hva jeg tenkte om vedtaket. Min umiddelbare tanke var at dette av miljømessige grunner var på kollisjon med ikke bare folkeoppfatningen, men Regjeringens eget utsagn om omstilling. Som sådann, konkluderte jeg, måtte man se på dette som et kortsiktig tiltak eller politisk kompromiss for økt sysselsetting og økt skatteinngang i en presset kommune.

Miljøargumentet er svært nærliggende. Fyllmasse fra gruvedriften skal dumpes i fjorden, hver dag, i store mengder lenge. I tillegg vil man måtte sprenge bort deler av fjellet og grave dypt i terrenget for å komme til det attraktive mineralet - noe som vil påvirke landskapets utforming. Med andre ord to inngrep i naturen uansett hva Regjeringens Miljøverminister eller Nordic Mining måtte hevde. Ikke bare det: jeg vil hevde at Regjeringen er på kollisjon med flere andre interessenter:

1. For det første, i sine taler til folket fremhever Regjeringens ulike representanter at i overgangen fra særstilling til omstilling, er overgangen til en grønnere økonomi sentralt. Mange sliter med å se linken mellom dette og Engebø-vedtaket.
2. For det andre synes stadig flere ledere å ta innover seg samfunnsansvaret om å bidra til en grønnere verden. Man ønsker å bidra til en bærekraftig klode.
3. For det tredje, innen finans unngår man i større grad å  investere i selskaper som forurenser. Oljefondet opererer under slike restriksjoner pålagt dem av politikerne. Storebrand legger restriksjoner på sine investeringer.
4. For det fjerde opplever vi at ledere i større grad investerer i tiltak som ikke bare er lønnsomme i et kortsiktig perspektiv, men også i et bærekraftig perspektiv. Finans Norge er en stor pådriver av dette argumentet.
5. For det femte finner vi blant ledere som gruppe at stadig flere ser på andre ledere som politisk ukorrekte når de knyttes til forurensningssaker. 
6. Blant konsumenter finner vi at stadig flere ønsker å være kunder av samfunnsbevisste bedrifter og velger oftere bort produktet og leverandører som ikke er i takt med samfunnsansvaret. Starbucks betalte ikke skatt i England tiltross for stor omsetning. Etter kundeboikott, endret de atferd.

Inntrykket mitt er at det i samfunnet er i ferd med å bygge seg opp et vende-punkt (tipping point) blant ledere og kunder hvor man får et selvforsterkende effekt bak ønsket om et mer ansvarlig næringsliv og konsum.

I lys av dette virker Regjeringens Engebø-vedtak underlig og nokså fjernt fra hvor egne velgere og  samfunnet er i ferd med å bevege seg. Derfor kan jeg ikke forstå dette på en annen måte enn at det er snakk om lokal sysselsetting og skatteinngang.

Men det kan være et annet argument for gruvedrift i Engebøfjellet: at det er snakk om tilgang på svært store mengder av et mineral som på verdensmarkedet er svært lønnsomt. Med andre ord kan dette være vår neste sorte olje - noe Næringsminister Monica Mæland hintet til i en pressemelding.

Om dette er riktig, vil det eneste riktige være at vi ser på dette på samme måte som med utvinning av olje: vi beskatter det svært tungt slik at verdien av naturressursene tilfaller nåværende og fremtidige generasjoner. Ingen ting tyder på at dette er Regjeringens syn og at eventuell super-fortjeneste tilfaller selskapet, dets eiere, og deres investorer. De største investorene er:

• Nordnet Vekst: 7,9%
• Skagen Vekst: 6,0%
• MP Pensjon PK: 5,0%
• Nordea: 3,3%
• Dybvad Consulting: 2,7%
• Nordnet Pensjon: 2,6%
• Danske Bank: 2,1%
• VFP Nordea: 2,0%

I sum står vi igjen med at Regjeringens ja til gruvedrift i Engebøfjellet virker som nok et "Segway" og "snøscooter" vedtak - noe svært få skjønner nytten og verdien av. Neste valg er det stedet hvor ledere, velgere og innbyggere kan gi uttrykk for at Regjeringen er i uttakt med samfunnsnormen - dersom de mener det.

Mangelfull produktivitetsanalyse

Et nytt produktivitetsmål må fange bedriftens produktivitet, kundens produktivitet og kundenes innsats

 

Politikere og media vier med rette produktivitet stor oppmerksomhet. En negativ produktivitetsutvikling for Norge er problematisk, og krever handling for at vi skal kunne opprettholde vårt velferdsnivå. Men dagens produktivitetsmål har to feil: De utelater kundenes store arbeidsinnsats og er statiske - noe som kan skape problemer for bedriftene.

Mangel 1: Produktivitetskommisjonen hevder i sin første rapport at produktiviteten i tjenestesektoren generelt er lav og til dels svært varierende. Men hvordan kan vi være trygge på denne konklusjonen når vi ikke tar hensyn til kundenes innsats? La meg gi to eksempler.

Innen bank, fly eller varehandel gjør kundene det meste av jobben: betaling av regninger, innsjekking på flyplassen, eller plukking av og betaling for varer i butikken eller på nettet. Når vi ikke tar hensyn til omfanget og verdien av kundenes egeninnsats, hvordan kan vi være trygge på at de tre bransjene er produktivtetsvinnere - slik Produktivitetskommisjonen hevder?

Innen IT blir nye selskaper ofte verdsatt til skyhøye verdier. Innen sosiale medier er for eksempel SnapChat og Whatsapp verdsatt til henholdsvis 10 og 100 milliarder dollar. Felles for dem er at brukerne produserer innholdet.

I boken The Second Machine Age viser Brynjolfsson og McAfee til at brukerinnsatsen for Facebook er estimert til 200 millioner timer hver dag - noe som tilsvarer ti ganger så mye som det tok å bygge Panama-kanalen. Men hvor dukker denne innsatsen og verdiskapingen opp i produktivitetsanalysen?

Mangel 2: Et tradisjonelt mål på produktivitet er output (for eksempel omsetning) over input (for eksempel arbeidsinnsats i form av lønnskostnader).

La oss tenke oss følgende. En bedrift ønsker å bedre sin produktivitet ved å innføre en ny teknologi hvor kundene kan betjene seg selv, for eksempel online-booking av flybilletter eller automatisk innsjekking på flyplassen. Ved at kundene utfører en større del av jobben, trenger bedriften færre ansatte, og bedriftens produktivitet stiger.

Men kundene synes teknologien er vanskelig å bruke - noe som leder til misnøye, kundefrafall og redusert produktivitet. For å øke produktiviteten, reduserer de i neste runde bemanningen på kundesenteret - noe som gir økt produktivitet, men dårligere kundeservice og ytterligere kundefrafall. I jakten på bedre produktivitet har bedriften kommet inn i en dødsspiral.

I løpet av de siste 50 årene har verden hatt en økonomisk vekst på 3,5 prosent i snitt, hvorav halvparten har vært forklart med sysselsettingsvekst og halvparten produktivitetsvekst. Med en avtagende sysselsettingsvekst, må vi, ifølge McKinsey, øke produktivitetsveksten med formidable 80 prosent for å opprettholde samme vekst.

Dette er en utfordring av proporsjoner, og krever ikke bare hardt arbeid, men smart arbeid.

Jeg mener at et nytt produktivitetsmål må fange bedriftens produktivitet, kundens produktivitet og kundenes innsats. For hva hjelper det bedriftene at deres produktivitet stiger dersom kundenes produktivitet synker ved økt innsats?

Om vi ikke tar hensyn til omfanget og verdien av kundenes innsats i verdiskapingen, vil Norges vei fra særstilling til omstilling bli unødvendig vanskelig og lang.

Kronikken var på trykk i Finansavisen 14. april.