Lesebrettet: bokens siste olje?

Mange bedrifter sliter fordi de definerer seg i feil bransje. Siden 2002 har om lag 500 uavhengige bokhandlere i USA blitt nedlagt. I tillegg gikk hele 650 forhandlere med i dragsuget da Borders gikk konkurs. Barnes & Nobles med 703 butikker sliter med å omstille seg. Bransjen står overfor sin største utfordring noen sinne. Er e-bøker og lesebrettet deres siste olje?

Mens mange anser lesebrettene NOOK (Barnes & Noble), Kindle (Amazon) og iPad (Apple) som bøkenes verste fiende, kan man se på dem som bokens og bokhandlernes beste venn. Men hvordan kan teknologi som ødelegger omsetning av den trykte bok og forårsaker nedleggelse av bokhandlere i prosessen, være en venn?

Avdøde Harvard-professor Ted Levitts Marketing Myopia-artikkel i Harvard Business Review fra 1963, gir svar på dette. Her lærer man om bransjer som var store og voksende, men som ble enten utradert eller sterkt redusert. Levitt hevder at lederne av de forfalne bedriftene glemte hvilke behov de dekket hos sine kunder - de ble forelsket i egne produkter. Artikkelens hovedspørsmål til leserne er: «Hvilken bransje er du i?» Ingen er i jernbanebransjen, filmbransjen eller oljebransjen, men mange er i transportbransjen, underholdningsbransjen og energibransjen. Problemet er at man ofte definerer bransjen for snevert.

Det samme spørsmålet kan vi stille forlagene og bokhandlerne i dag: hvilken næring er de i? Er de i bokbransjen eller er de i underholdnings og utdanningsbransjen? En måte å finne ut av det er ved å stille følgende spørsmål: Når en kunde engasjerer en bok til å gjøre en jobb for seg, hvilken jobb er det egentlig de ønsker utført? Eller: Når en kunde engasjerer en bokhandler til å gjøre en jobb for seg, hvilken jobb er det hun egentlig ønsker utført? Oppsummert: Hva er det kundene egentlig kjøper? Ingen kjøper en drill og et bor, men mange kjøper det hullet drillen og boren kan lage.

La oss bryte det opp i to. En bok kan gjøre mange jobber for leseren. Den kan hjelpe leseren til dypere forståelse av et gitt tema, lære leseren noen triks for selv-hjelp, hjelpe leseren til å slå i hjel tid eller rett og slett underholde leseren. På samme måte kan en bokhandler gjøre mange jobber for kunden. Den kan være et sted for nye ideer og inspirasjon, et sted hvor man kjøper gaver, et sted for sosialt samvær, et sted hvor man kan leser bøker eller den kan være et midlertidig arbeids/studie sted. Kobler man boken og forhandleren kan de sammen være en innovativ løsning på det gamle biblioteket.

Det mange glemmer er at arket og papiret kun er en transportmekanisme for bokstaver og ord og at boken er en praktisk og effektiv måte å gjøre arkene tilgjengelig på. Lesebrett gjør den samme jobben på en mer brukervennlig, effektiv og billigere måte. I tillegg har lesebrettet en rekke andre funksjoner som boken ikke har: for eksempel videoer, lavere vekt, lagringskapasitet, tar mindre plass, effektiv oppslag av nye ord, søking på Internett, hyperlinker til annen tekst.

Barnes & Noble, den siste av de store bokhandlerkjedene i USAs med en markedsandel på i underkant av 30 prosent, befinner seg midt i en transformasjon. Bare i år har aksjen falt med ca 17 prosent mens Dow Jones har steget fem prosent i samme periode. Mens Barnes & Noble er verdsatt til USD720 millioner, er Amazon verdsatt til om lag USD90 milliarder. Etter at de store kjedene spiste opp de små uavhengige bokhandlerne, blir de nå spist opp av Internett og Amazon. På en måte er det David mot Goliat, hvor David kun kan vinne ved å være smartere enn Goliat.

Bokhandlere generelt kan kun overleve ved å tilføre kundene verdier som lesebrettet alene ikke kan. Mitt råd er at de umiddelbart redefinerer e-bøkene og lesebrett fra å være en trussel til å være en venn. La kundene velge hvilke av de to alternativene boken og lesebrettet som vil gjøre jobben de ønsker utført best for dem. Det vil alltid være noen som foretrekker boken fremfor lesebrettet og vise versa. Det vil alltid være konsumsituasjoner hvor boken er overlegen lesebrettet og vise versa. Den moderne bokhandler lever i dette skjæringspunktet hvor man naturlig må redefinere sine oppgaver. Fremtidens bokhandler er noe annet enn hva der er i dag.

Det som gjør omstillingen vanskelig eller sen, er at mange ledere ofte blir værende i den gamle løsningen for lenge og gradvis gjør virksomheten irrelevant. Ikke fordi behovet ble borte, men fordi de sov i timen når kundene oppdaget at de kunne engasjere andre aktører eller teknologier til å gjøre den jobben de egentlig ønsker gjort fortere, billigere, tryggere eller enklere.

Det er to ting ledere kan lære av dette. For det første: mens arket var en effektiv måte å transportere ord på, var boken en effektiv måte å distribuere arkene på. Lesebrett gjør alt dette og litt til - billigere. For det andre: mens de grunnleggende behovene er der ennå, har de bare funnet andre måter å bli dekket på. Tre dager etter at Apple lanserte iTunes U hadde de solgt 350.000 lærebøker (og en hel rekke nye iPads).

Hvilken jobb ønsker dine kunder gjort når de engasjerer ditt produkt eller tjeneste? Hvilken næring er du i? Om du ikke kan svare på disse to spørsmålene, vil det kunne være din siste olje.

Arbeidsplasser i en iPhone-økonomi

"Under en middag med fremtredende næringslivsledere fra Silicon Valley i februar i fjor, spurte President Obama Apples tidligere direktør, Steven Jobs, om hva som skulle til for at iPhone kunne bli produsert i USA? Jobs svar til Obama var like direkte som ærlig: «De jobbene kommer aldri tilbake til USA»."

Omtrent slik åpner en artikkel i New York Times 22 januar 2012. Når vi vet at nesten alle 70 millioner iPhones, 30 millioner iPads og ca 60 millioner andre Apple produkter som ble solgt i fjor, ble laget i et annet land enn USA, fikk det meg til å tenke på nye arbeidsplasser i en moderne iPhone-økonomi: arbeidsplasser som før ble skapt hjemme blir nå skapt i andre land – fortrinnsvis i Kina.

Når ledere velger å etablere arbeidsplasser andre steder enn hjemme er dette ikke utelukkende på grunn av lave kostnader for å være konkurransedyktig. Erfaringen mange har gjort seg er at tilgangen på relevant arbeidskraft (ofte ingeniører) er mye større i Asia enn hva som er mulig å oppdrive hjemme. I tillegg har det vist seg at kultur, lederstil og arbeidsmoral gir stor fleksibilitet i produksjon.

Fra den ovennevnte NYT-artikkel illustreres dette på en glimrende måte: Bare noen uker før laseringen av iPhone i 2007 bestemte Steve Jobs at man ikke skulle benytte plastskjerm som planlagt, men glasskjerm for å unngå at det ble riper. Kravet var perfekt tilpassede skjermer innen seks uker for å holde lanseringsplanen. Ingen i USA kunne imøtekomme Apples krav. Da de nye skjermene ankom den kinesiske produsenten i Shenzhen ved midnatt noen uker etterpå, vekket arbeidsformannen 8000 arbeidere som bodde på fabrikkområdet. I løpet av en knapp time begynte de et 12 timers skift med å sette skjermene inn i iPhone-rammen. Innen 96 timer produserte fabrikken 10.000 iPhone per dag.

I en iPhone kommer omlag 90 prosent av komponentene fra andre land. Men alt settes sammen i Kina - ofte hos Foxconn Technology! Foxconn er den største aktøren med 230.000 ansatte hvor mange arbeider seks dager i uken, ofte på 12 timers skift. Mange tjener omlag NOK 100 pr dag. Foxconn har fabrikker i en rekke land utenfor Kina og setter sammen ca 40 prosent av verdens elektroniske konsumentprodukter. Kundene er i tillegg til Apple: Amazon, Dell, Hewlett Packard, Motorola, Nintendo, Nokia, Samsung, og Sony. Med andre ord svært store og globale kunder. I Norge er Foxconn primært kjent gjennom mediaoppslag om harde arbeidsforhold og selvmord.

Når stadig mer av produksjonen flyttes ut fra hjemlandet, må de underliggende støtte-næringene flytte etter. Ved å være nærme sine kunder kan de spare transportkostnader og dermed forbli konkurransedyktige. På denne måten får man en selvforsterkende effekt og snart sitter hjemlandet igjen med design, logistikk og markedsføringsfunksjonene.

Nå vil mange økonomer hevde at de kunnskapsbaserte verdiøkende tjenestene og mye av overskuddet forblir i hjemlandet. Outsourcing er dermed ikke noe problem. Jeg mener det er et for snevert perspektiv. Vår egen historie viser at når ledelsen i en bedrift flyttes til Oslo, skjer det noe med næringslivet lokalt. På samme måte skjer det noe med Norge når vi mister produksjons- og skaleringskompetansen. Mens Kina blir fremragende i å produsere og skalere blir vi tilsvarende dårligere. Det kan ikke være i Norges langsiktige interesse å ha arbeidskraft og produksjonskapasitet på tappekran i Kina.

Myndighetenes utfordring ligger i å tilrettelegge for at alle entreprenører og innovative bedrifter kan skalere opp i Norge. Det er dette som vil gi betydelig økt sysselsetting. Men skalering er vanskelig. Investeringene er ofte mye høyere enn i innovasjonsfasen og beslutningene om produksjon må fattes lenge før noen vet noe om innovasjonens kommersielle suksess. Slike beslutninger krever en god porsjon klarsyn og sterke nerver. Bommer man i tid eller omfang kan det få fatale konsekvenser. Myndighetene og Innovasjon Norge kan bidra med å redusere denne kommersielle risikoen ved å yte gunstige langsiktig lån til skaleringskapasitet og dermed gi grunnlag for økt sysselsetting i Norge.

Forskning har lært oss at mens tjenesteytende virksomheter primært vokser gjennom oppkjøp av andre selskaper som gjøres mer effektive ved å eliminere dobbeltfunksjoner, vokser fabrikker ved å investere i større kapasitet og flere ansatte. Det Norge trenger er flere kunnskapsbaserte virksomheter som kan gi grunnlag for sysselsetting av mange – skalerbare fabrikkarbeidsplasser. Ofte hører vi at det ikke er mulig rent økonomisk å investere i arbeidsplasser hjemme. Til det kan man svare at iPhone-økonomien er lønnsom – noe NYT-artikkelen illustrerer:

Apple har på lønningslisten 43.000 i USA og 20.000 i andre land, men sysselsetter 700.000 ansatte hos internasjonale underleverandører. Deres nettofortjeneste i fjor var USD 400.000 pr Apple-ansatt. Noe av overskuddet delte de generøst med de ansatte som i tillegg til lønn totalt mottok for NOK 12 milliarder i aksjer og omlag NOK åtte milliarder i aksjeopsjoner. I tillegg fikk Apples nye leder, Tim Cook, aksjer verd omlag NOK 2.500 millioner over 10 år i tillegg til en årslønn på NOK 8 millioner.

Mens lave kostnader, stor kapasitet og høy fleksibilitet kan være en Vestlig leders våte drøm, er det en Europeisk fagforeningsleders mareritt. Bør ledere i tillegg til samfunnsansvar ha en sosial samvittighet for å skape nye arbeidsplasser hjemme? Jeg mener ja! Avveiingen er enkel: lønnsfest for noen få eller arbeidsplasser for de mange.

Twitter og kundeservice?

I tråd med fremveksten av hurtige sosiale medier hvor dialogen er kort og ofte i sanntid, synes telefon, emailer å være gammeldagse og brev forhistorisk. Mens måter kunder omgås selskapene på endres med tiden og teknologien, synes behovet for kundeservice aldri å gå av mote. Det er det området kunder simpelthen ikke kan få nok, men de ønsker god service fort.

I dette landskapet er det interessant å legge merker til hvordan kortheten og hurtigheten fra sosale medier nå viser seg i kunders omgang med sine leverandører, for eksempel flysselskaper og banker. Under Askekrisen ble mye av flyselskapenes kundedialog gjort via Facebook. Egne Facebook-sider ble etablert hvor selskapene kunne oppdatere mange samtidig - til alles glede.

I tillegg har vi sett at flypassasjerer som opplever forsinkelser og som ikke får gode svar på flyplassen, sender Twitter-meldinger til selskapet sentralt. Og ofte får de svar og løsning. Ofte ikke. Grunnen kan være at de bruker feil Twitter adresse eller at selskapet ikke er bemannet for å håndtere slike henvendelser. Men generelt sett har vi erfart at i avvikssituasjoner fungerer de raske sosiale mediene veldig bra som kundeserviceøkende tiltak.

Problemet eller utfordingen kan være at kunder er lærende vesener. En ting som fungere i en situasjon prøves overført til andre situasjoner. Med andre ord sosiale medier blir ofte benyttet for andre formål enn hva de var tiltenkt. Innen bank har vi sett noen interessant, men også urovekkende: Twitter benyttes som kanal i kundeservicen. At dette er noe de forventer er åpenbart.

En studie fra sosialmedia selskapet We are Social fremkommer det at 46 prosent kundene venter online support og at 47 prosentforventer svar innen 24 timer.

I et oppslag i New York Times 12 januar 2012 belyses bankers bruk av sosiale medier. Rapproten er gjort av analyseselskapet Javelin Strategy & Research. Mens kundene elsker å sende spørsmål og kritikk til bankene via Twitter, synes bankene å henge etter.

Studien dekket perioden 20 september til 19 november 2011 - en periode hvor det skjedde mye: Occupy Wall Street, Bank of Americas forsøk på innføring av USD5 månedlig avgift. Twitter-volumet steget dramatisk i denne peridoen - noe figuren viser.

Javelin Strategy & Research konkluderer med at bankene ikke gjorde en god jobb med å løse problemer via Twitter.

"Citigroup appeared to do the best, resolving 36 percent of its Twitter-based complaints; Wells Fargo, 11 percent; and Bank of America, 3 percent."

Er dette godt eller dårlig? Vel alt kan gjøres bedre. Høyst sannsynlig kom denne volumveksten overraskende på bankene som ikke var bemannet for å håndtere den. Men det kan også tenkes at bankene tenke seg godt om hvorvidt de skulle og burde svare. Det mange glemmer er at Twitter er et åpent dialogforum hvor personlige opplysninger ikke bare blir lagret, men gjøres tilgjengelig for alle som vil ta del.

Fra bankenes side blir avveiningen: hurtig og kundevennlig respons på den ene siden og sikkerhet og ivaretakelse av privatlivets fred for individet på den andre siden?

Åpenbart har kundene har et ønske om å få løst enkelte oppgaver raskt og på en service vennlig måte. Men det virker som om kundene i tillegg er naive i sin omgang med og bruk av sosiale medier. Det vi som forbrukere må våkne opp til er hvordan vi skal benytte de ulike medier for ulike formål. Det som er raskt og effektivt i en sammenheng er nødvendigvis ikke det i en annen sammenheng.

Det selskapene må våkne opp til er at kundene engasjerer sosiale raske medier for å gjøre en kundeservicejobb som de gamle metodene ikke gjør godt nok. Selskapene må spørre seg: når kundene engasjerer Twitter til å få kundeservice er dette den beste måte å gjøre jobben på, hvordan kan det gjøres bedre? Hva er det kundene egentlig ønsker utført?

Innen markedsføring er "kunden har rett" et mantra. Ja, men ikke alltid. I bruken av Twitter for kundeservice mener jeg at kundene ikke vet sitt eget beste og at selskapene må handle i kundenes beste interesser. Men hva skal bankene gjøre?

Det er noe de kan Twittre om sammen med sine kunder!

Er sosiale medier usosiale?

Vi lever i en elektronisk tilkoblet verden hvor vi forventer å kunne være tilgjengelige hele tiden. Og det er vi. For hvert sekund gjøres det globalt omlag 700 oppdateringer på Facebook og sendes 600 Twitter-meldinger. Hvert minutt lastes det opp 35 timer med videoer på YouTube. Sosiale medier og bruk av dem er blitt den store snakkis blant unge og gamle.

Innen restaurant næringen er det nesten blitt en forutsetning for å tiltrekke seg gjester å tilby gratis WIFI. Og flere næringer (bibliotek, bokhandel, flyplasser) henger seg på. Folk forventer tilgang på Internett og ser på det nesten som et offentlig gode. I Washington DC er hele byen underlagt WIFI – noe som betyr at man kan sitte ute og være tilkoblet Internett.

For de mindre heldige og som ikke vet hvor nærmeste åpne WIFI befinner seg, finnes det på iPhone en app (4sqwifi) som søker etter åpne gratis nettverk inkludert eventuelle passord. Alt er med andre ord lagt til rette for å være tilgjengelig sosialt døgnet rundt, året rundt.

Men oppe i alt dette, er det en gryende trend jeg legger merke til: stadig flere ser ulempen med å konstant være tilgjengelig, konstant dele sine opplevelser i sanntid, konstant sjekke andres status, etc. Mange føler at dette går utover deres sosiale relasjoner i sanntid.

Hvem har ikke opplevd å være i middagsselskaper hvor noen av deltakerne sitter og tekster mens man spiser og praten går. Stadig flere synes dette er upassende og på grensen av uhøflighet.

Eller hvem har ikke opplevd at samtaler blir avbrutt fordi mobilen signaliserer at man har fått en ny mail, tekstmelding eller varsel om Facebook oppdatering, som bare må sjekkes. Den andre part blir umiddelbart nedprioritert på bekostning av en email eller tekstmelding.

For noen har tanken om å hele tiden være tilkoblet blitt en tvangstanke. Mange kjenner folk som under middager eller andre sammenkomster unnskylder seg med å gå på toalettet bare for å sjekke mobilen. Likedan kjenner vi folk som tar med seg mobilen på nattbordet - uten å skru den av. Den er det siste de sjekker før de sovner og den første de sjekker når de våkner. I tillegg til å være en besettelse å være konstant koblet på, er det for noen blitt et avhengighetsproblem. Ikke uventet har mobilen Black Berry blitt omdøpt til Crack Berry.

I en Harvard Business School blogg, «Three Powerful Lessons I Learned When I Got Offline» skrevet at Tony Swartz, beskriver han svært illustrerende om sine tanker og opplevelser rundt det å gå «off line». Det er som når man begynner en ny diett, man må finne tilbake til en ny hverdag hvor tingene er bedre balansert. Slik sett fungerer blogginnlegget som en oppskrift for hva andre som tenker det samme, må ta hensyn til for å lykkes med sin avvenning.

Det siste jeg plukket opp som et mottiltak mot de sosiale mediers usosiale effekter eller retter sagt tiltak for ikke å være alene sammen, var fra avisen The Atlantic som beskrev et nytt spill, "Don't Be A Di*k During Meals With Friends." Reglene for spillet er som følger:

1) Spillet begynner etter at alle har bestilt mat og drikke.
2) Alle plasserer sine mobiltelefoner på bordet med skjermen ned.
3) Den første deltakeren som snur mobilen taper spillet og betaler for hele gildet.
4) Dersom regningen kommer før noen har snudd mobilen, erklæres alle som vinnere og betaler kun for seg.

La spillet begynne!!!

Men dette er ikke det eneste. I media leser man om parforhold som avtaler frihet fra elektronikk i minst en dag i løpet av helgen for heller å dyrke eget selskap og sosial nærhet. Kvaliteten i tiden man er sammen er delvis avhengig av hvor mye tid man bruker sammen. Enkelte ungdommer og voksne melder nå at de forlater Facebook eller bevisst trapper ned sin tilstedeværelse - livet bør inneholde annet. Enkelte studier viser i tillegg at den økte sosiale frekvensen ikke gir noe ekstra i mellom-menneskelige relasjoner - hvorfor da bruke så mye tid på sosiale medier?

Faktum er at man kan ikke samtidig være koblet til sitt digitale sosiale nettverk og være tilstede i sosiale nære relasjoner uten at en av dem lider. I boken «Alone Together: why we expect more from technology and less from each other" skriver MIT-professor Sherry Turkle om den sosiale isolasjonen som følger av teknologi og sosiale medier. For et oppdatert TED-foredrag av Professor Turkle om dette, sjekk her.

På flere arbeidsplasser opplever vi nå at møter gjennomføres fri for bruk av mobiltelefoner, iPads eller andre teknologiske duppe datter. Mens noen avtaler å skru dem av, legger andre dem igjen på kontoret. Motivet er å styrke dialogen, tilstedeværelsen og kvaliteten i møtet mellom mennesker.

Men hva skal man gjøre med jobb-mailer? Smartphones er ofte gitt til de ansatte av bedriften for å gjøre dem mer produktive. Ulempen er at de ansatte er tilgjengelig 24x7x365 - noe som ofte leder til en forventning om å svare på emailer også i familietiden. Problemet er at arbeidskontrakten som grunnlag for lønn, sier noe annet.

Bilprodusenten Volkswagen er den første bedriften som har gjort konkrete grep for å redusere mails utenfor kontortid. Hos VW er det nå innført forbud mot å sende ut emailer via Blackberry serveren til definerte ansatte en halv time før og etter arbeidstidsslutt. Når vil dette bli et poeng i lønnsdiskusjonene mellom LO og NHO?

Det er et paradoks at det som blir kalt sosiale medier er i ferd med å skape usosiale forhold mellom mennesker. Lenge leve dialogen mellom mennesker!

Innovasjon Norge i Silicon Valley?

I papirutgaven av Dagens Næringsliv 3 januar har journalist Stig Arild Pettersen en interessant artikkel "Blod, svette og tårer i Silicon Valley". Her omtales Innovasjon Norges satsing på å hjelpe norske innovatører i gang "in the Valley". Det hele fremstilles som et godt tiltak med dynamiske Anne Worsøe som krumtapp i nettverksbyggingen. Jeg er litt mer skeptisk til Innovasjon Norges satsing i Palo Alto.

Under min Stanford tid i fjor sommer gjorde jeg meg mange tanker om Silicon Valley fenomenet. Jeg mente og mener at man i stor grad kan skape et Silicon Valley i Norge . I og rundt UiO, de medisinske miljøene rundt Ring 3, Handelshøyskolen BI og Forskningsparken i Nydalen og de mange sterke bedriftene og investorer i samme område eller rundt NTNU og SINTEF i Trondheim. Problemet er at det ikke finnes en koordinert innovasjonssatsing i Norge. Fra politikken vet vi at en god utenrikspolitikk er betinget av en god innenrikspolitkk. Når man ikke har en god norsk innovasjonspolitikk, hvordan kan man da lykkes med innovasjon i Silicon Valley??

I den senere tid har det fremkommet kritiske røster til etablering i Silicon Valley: senest Mark Zuckerberg, grunnleggeren av Facebook som under et foredrag i Boston høsten 2011 ble spurt hva han ville gjort annerledes om han fikk sjangsen: han ville ikke etablert Facebook i Silicon Valley, men heller på øst-kysten rundt Boston. Grunnen var blant annet mangelfull tilgang på "venture capital", den illojale og økonomisk grådige arbeidskraften i "the Valley". I tillegg har man det knallharde miljøet rundt nyetablererne som ikke nødvendigivis vil de nye det beste, men heller deres penger. Det er ikke alltid norske etablerere vil få de beste rådene. Dette er ikke en dal for amatører.

I sum tror jeg at de aller fleste norske grunderne som vil benytte seg av Innovasjon Norges tilbud i Palo Alto vil bli skuffet: Silicon Valley-miljøet er mye tøffere enn hva de kan tenke seg eller øve på, kunnskapen om markeder og øko-systemer/nettverk er mangelfull og konkurransekraften blant de ansatte er ikke på samme blodsultne nivået som de amerikanske grunderne. Jeg tror mange vil returnere til Norge noen penger fattigere, men noen erfaringer rikere - noe som kan bidra til bedre innovasjonssatsing i Norge.

Det mange fort glemmer er at de fleste norske grundere kommer fra et sosial demokratisk statlig fordelingsssystem av støtteordninger i Norge - fjernere fra Silicon Valley-virkeligheten kan man ikke komme. Ibsen var forutseende da han i Per Gynt (1867)skrev: "Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest". Man kan ønske Innovasjon Norge velkommen etter.

NOKIA: er det håp?

Dette innlegget har skapt mange leserreaksjoner: mest fra dem som mener at jeg tar feil. Ingen har svaret om fremtiden. Jeg som alle andre, håper NOKIA klarer seg da de betyr mye for Finnland og Norden. Oppslaget i New York Times 26. januar 2012 viser dessverre at motbakken blir lengre og brattere for NOKIA.

Nokia Posts $1.38 Billion Loss in Fourth Quarter
By THE ASSOCIATED PRESS
Published: January 26, 2012 at 6:42 AM ET
HELSINKI (AP) — Mobile phone maker Nokia Corp. on Thursday posted a fourth-quarter net loss of euro1.07 billion ($1.38 billion) as sales slumped 21 percent even as the company's first Windows smartphones hit markets in Europe and Asia.
The loss compares with a profit of euro745 million in the same period a year earlier

.
Jeg har med interesse lest papirutgave av Dagens Næringsliv 3 januar 2012 - "Finnene skifter ham" - om NOKIAs spådde omsetningsøkning på 26 prosent ved lansering av en portefølje av nye produkter i løpet av januar i år. Jeg er av en annen oppfatning.

Da Nokia "slåss" mot Ericsson rundt årtusen skiftet var de fleste eksperter enig i at Nokia hadde en dårligere teknologi enn Ericsson, men et bedre design og merkenavn. Nokia vant nye og gamle kunder gjennom en sterkere emosjonell binding til merket. Ungdommer som kjøpte mobiltelefon for første gang eller skulle kjøpe ny, turde ikke av hensyn til sosial eksponering, velge noe annet enn Nokia. Men mye har skjedd siden da!

I dag er de fleste enig i at andre smartphone leverandører (for eksempel Samsung, HTC, Apple) har bedre teknologi og sterkere merkenavn enn Nokia. Nokia som nå for mange er assosiert med tapte sjangser (feks skjell-telefonen og smartphones), et isolert operativssystem, betydelige tap av markedsandeler og nesten halvering av aksjeverdien, har en negativ aura rundt seg. NOKIA er ikke relativt attraktive på det emosjonelle plan i trendsetter miljøene. Teknologiske egenskaper er ikke alene nok. Sånn sett har Nokia fulgt samme vei som Sony: "from hot to not". Som det vil fremgå av oversikten under, er ikke NOKIA på topp 10 bestselger listen av mobiler.

Black Berry og RIM er et godt eksempel på det samme, men da med bakgrunn i sviktende teknologi og lukket operativsystem. Merkenavnet er på grunn av dette ikke like attraktivt i tidligere dominante miljøer (politikk og finans)og fremtiden til selskapet er uviss. Både Black Berry og Nokia har mistet sitt jerngrep (høy adopsjonsrate, høy gjenkjøpsrate og stor markedsandel)i viktige segmenter. I tillegg har Nokia gjennom sin suksess med de enklere mobiltelefonenen fått et lavpris/lav teknologisk image i markedet - en del av markedet de fleste er på vei bort fra. I figuren under ser man hvordan vanlige mobiler - hvor NOKIA er sterke - et i ferd med å bli et marginalt marked.

I tillegg er Microsoft svake innen operativ systemer på telefoner - noe denne figuren viser hvor Android og iOS er i en annen divisjon mhv 47 årosent og 43 prosent markedsandel. I tillegg rapporterte analysefirmaet Yankee Group at 80 prosent av deres respondenter sa at de i løpet av de neste seks månedene ville kjøpe iOS eller Android og bare ni prosent Microsoft Phone.

Av denne grunn spår jeg Nokia motsatt vei - sør og ikke nord - enn hva Dagens Næringsliv fremhever i dagens artikkel. Nokia, Microsoft og Windows Phone er kanskje "too little too late" eller i beste fall: velkommen til Monsterbakken de må prøve å klatre med LUMINA 900.

5 teknologi trender for 2012

Kjære markedskolega!

Ett riktig godt nytt år ønsker jeg deg - et år som jeg tror vil by på forandringer. Som alltid kan man velge om man vil bli forandret av andre eller om man vil forandre andre. Jeg har tro på en offensiv tilpasning av og til andre. En vesentlig faktor for forandring er teknologi og hva bedrifter kan gjøre med den for å øke kundenes tilførte verdi.

I det vedlagte har jeg kopiert en teknologi/innovasjons artikkel fra Washington Post 31 Desember 2011 av Professor Vivek Wadhwa som har tilhørighet til en rekke ledende skoler, for eksempel Stanford, Berkley, Duke, og Harvard. Dette gjør han mer en gjennomsnitlig interessant å lytte til. Hans fem prediksjoner omhandler:
• sosiale medier,
• tablets,
• cloud computing,
• IT boble, og
• stemmegjenkjenning.

Din oppgave blir å tolke dette mht nye løsninger for dine kunder. Med ønske om god lesing, ser jeg frem til å lære av dine tanker.

beste hilsen
Tor

Five tech predictions for 2012
Vivek Wadhwa 1)

The really big Internet IPO returned and the massive venture capital funding bubble inflated, which seems difficult considering that the venture capital industry is far smaller than it was three years ago. But look at some of the crazy valuations on revenue-less photosharing start-ups like Color and Path. And there is clearly another bubble inflating in the cloud computing sector, with every company that uses a distributed architecture now calling itself a “cloud company.” So what does 2012 have in store? Here are my predictions.

1. Social media will lose its sizzle.
It’s already happening in fact, as growth of social media usage has begun to slow for upstarts such as FourSquare and stalwarts such as Facebook alike. Silicon Valley has been obsessed with social media and investors have funded hundreds of “me too” start-ups to the tune of billions of dollars. There are social networks for pet owners, all manner of marginal Twitter apps, a ridiculous number of mobile photo-sharing apps, hundreds of apps targeting social media analytics and on and on and on.
Just as location-based applications became a “feature” rather than the “big thing,” social media will live on and become an integral part of what we do. But the party’s over for investors and start-ups in this space. The big growth is behind us. Revenues from social media have not lived up to the promises, and the vast majority of those thousands of start-ups are either dying or on the ropes. It’s time to jump on the next bandwagon, folks.

2. The bubble will pop for the current crop of tech IPOs.
LinkedIn and Zynga will probably lose more than half their value. LinkedIn is a great company, but even its current valuation of $6 billion is hard to justify. Zynga’s valuation is based more on hype than business reality. Groupon will probably lose most of its value as well because of the inability of the company to actually make a real operating profit that doesn’t require odd accounting gyrations.
But we’ll see another bubble of inflated IPOs coming in the form of the next generation of social game companies, newfangled B2B technology players (if Salesforce.com CEO Marc Benioff doesn’t buy them all first), and cloud computing companies. And there is little doubt that Facebook will be the IPO of the year —but likely at a lower valuation than is being speculated.


3. An explosion of the tablet market driven by sub-$100 tablets.
The Kindle Fire made waves with its $199 tablet, but we will probably see a new generation of Android-powered tablets that are priced at $100 or below. Tablet manufacturers don’t have the financial incentive to make these too cheap because profits shrink along with price. Once these devices get in the $100 range, carriers may subsidize them as a way to get customers to buy data plans — just like they have done for years with smartphones. Or tablet manufacturers may offer these devices with internet service bundled for as little as $10-15 per month.
For sophisticated consumers, these cheap tablets will seem rudimentary. But there are many new markets that will embrace these devices. And they enable a quantum leap for education systems, communications and information sharing in the developing world. India’s $35 tablet is already a reality. The current version, produced by Montreal-based DataWind is underpowered and clunky, but the next versions will be very usable. Imagine the price pressure DataWind will put on the lower end (meaning everyone but Apple) of the U.S. market if it releases the Aakash tablet in the United States.

4. Voice recognition goes mainstream.
Former CEO and chairman Steve Jobs revolutionized user interaction by popularizing the Windows interface and mouse. With SIRI, he did his magic once again. SIRI is light-years better at handling complex requests than anything on a smartphone to date — and is getting better with each software update. Apple will embed this technology in new devices such as the Apple TV, in future versions of iPads and iMacs. It will probably open the interfaces to other applications and set off the voice revolution.
The type of voice command capabilities that we saw on “Star Trek” will start to become the reality.

5. “Cloudburst” shakes the tech industry.
Cloud computing is advancing faster than our ability to secure systems. Companies are rapidly moving their most critical data and information from file cabinets and secured servers to shared servers on the Web. Cloud computing provides significant cost savings and operational advantages. But it also unleashes a Pandora’s box of security concerns.
We’ve already seen cloud break-ins originating from China. And a number of legitimate Internet companies have suffered when the FBI confiscated a shared server in a cloud hosting facility that also hosted rogue applications. One major security breach could throw cold water over the entire industry and slow down the corporate adoption that is expected to drive cloud growth this year and for many years to come.

No doubt the tech world is in for another roller coaster ride—which will be a lot of fun.

1) Vivek Wadhwa is vice president of Academics and Innovation at Singularity University and Arthur & Toni Rembe Rock Center for Corporate Governance at Stanford University. His other academic appointments include Harvard, Duke and Emory Universities as well as the University of California Berkeley.