Reaksjonene fra sponsorene har ikke uteblitt. Armstrongs største sponsorer som for eksempel Nike, Trek og Oakley, har trukket seg som sponsorer.
De har trukket seg fordi de tar avstand fra hva han har gjort, men også fordi de vil beskytte sine egne forretningsinteresser og merkenavn. Det verste som kunne skje for sponsorene er at deres kunder slutter å kjøpe deres produkter fordi de var assosiert med en idrettsutøver som publikum tar avstand fra.
Parallelt med Armstrong-saken, har vi tidligere proffsykkellist Steffen Kjærgaard som nå har stått frem og vedgått doping over lengre tid da han var aktiv. At han fornektet dette da han var sportsjef i Norges Sykkelforbundet, viser bare at først når juksemakerne er avslørt, står de frem som angrende syndere - ikke før!!
Jeg mener at vi må lære oss å se på juksing innen toppidretten på lik linje som økonomisk kriminalitet. Sportslig doping er det samme som en hvitsnippsforbrytere som stjeler og lurer andre for økonomisk gevinst og må føre til en vanlig straffeforfølgelse. Argumentet er relevant når vi vet hvor mye penger som er involvert i toppidretten - under og etter at karrieren er avsluttet.
Jeg vil våge den påstand at det ikke bare er idrettslige motiver som ligger bak ønsket om å prestere og vinne, men også økonomiske interesser. Kombinasjonen av ære, berømmelse og økonomi er åpenbart så store at mange er villig til å gjøre nesten hva som helst for å få tilgang til disse fordelene - inkludert ta store sjangser om sin egen helse. Innen næringslivet er det også mange som er villig til å ta store sjangser fore gen vinning. Resultatet er det samme.
Som med økonomisk underslag, hvor man tilegner seg økonomiske fordeler gjennom uærlig adferd, får idrettsutøvere som doper seg tilgang til økonomiske fordeler som de egentlig ikke skulle hatt.Derfor mener jeg de burde straffes tilsvarende. Når Lance Armstrong dømmes til å betale tilbake 17 millioner kroner fra Tour de France, burde han også gått i fengsel.
Slik toppidretten har utviklet seg, står store penger på spill, både under og etter en idrettskarriere. Underveis bygger de beste utøverne seg opp en betydelig formue gjennom sine sponsorer og premier. Planen deres er at navnet deres – merkevaren - som de har bygget opp gjennom karrieren forvaltes i perioden etter de har lagt opp. Tenk på Bjørn Borg og boxer shorts og hva Bjørn Dæli, Kari Trå og Lasse Kjus utviklet av merkeklær etter at karrieren var over. Hledigvis er ingen av disse knyttet til uredelighet.
I sum er det betydelige midler vi snakker om som kan tilkomme juksemakeren gjennom uredelig atferd og praksis. Det økonomiske aspektet og de incentivene de skaper for juksing, har ikke kommet godt nok frem i slike saker. Åpenbart er ikke skammen ved å bli tatt og tap av ansikt og rennome tilstrekkelig for å holde juksemakerne vekke. Slik vil det alltid være - noen vil prøve seg.
Men ved å behandle juksemakerne som hvitsnippsforbrytere og behandle dem som økonomisk kriminelle, tror jeg at konsekvensene av å bli tatt vil virke enda mer avskrekkende. Kobler man dette med økt sannsynlighet for å bli tatt, skulle flere tenke seg om to ganger før de jukser.
3 kommentarer:
Konklusjonen din blir for enkel og simpel. Problemet er ikke at folk vil jukse for å vinne, men de vil jukse fordi det rett og slett er usunne beløper det er snakk om å tjene. Å behandle dem som hvitsnippsforbrytere vil neppe gjøre det mindre attraktivt å dope seg. Å skjerpe straffene vil neppe gjøre det heller. Så lenge premien for å lykkes er så stor som den er, både i form av kontantstrøm og berømmelse, vil man forsøke seg. Forskjellen vil bare være at flere vil være fristet til å prøve stoffer som kun er på forsøksstadiet. Dette vil gjøre *faren* større, og selv om det kanskje gjør at de smartere begrenser bruken på grunn av det, så vil ikke det igjen gjøre annet enn at gruppene forskyves. En annen gruppe vil seile opp i toppen som de nye heltene. Her er det dog en sammenheng med det du sier om hvitsnippsforbrytere, for de tråkker også over lik for å karre til seg litt mer penger - men dopingen er mer alvorlig siden yngre utøvere uten samme medisinske hjelp kan ønske å dope seg for å bli like gode som heltene.
Løsningen er komplisert, og vil høyst sannsynlig vis innebære å dempe heltestatusen idrettsutøverne får, og senke premiene - kanskje til og med forby sponsorer. Lavere premier vil gi en mindre vilje til å gamble med helsen. Større risiko for å bli tatt og strengere straffer gjør bare at man jobber hardere for å skjule bruken, og det har man jo allerede gjort i mange sporter i mange år.
Lars,
Takk for kommentar som jeg i stor grad er enig i. Incentivet til juksing og doping er utsiktene til store økonomiske gevinster i tillegg til ære og brømmelse. Talentene følger pengene, er en gammel sannhet - også innen sykkelsporten og andre idretter med betydelige sponsorinntekter. Fordi oppsiden er så forlokkende er man villing til å ta sjangser - store sjangser for egen helse. Slik har det vært og slik vil det være. Men dette må ikke hindre oss å øke smerten ved å bli tatt samt sannsynligheten for å bli tatt. Mitt bidrag er å se på juksemakere på samme måte som de som stjeler eller underslår penger eller tjener penger på inside handel. De må stå til rette for sine bevisste handligner i en sivil rettsak i tillegg til den dommen de måtte få fra idrettens organer.
Når alt kommer til alt, så underbygger dette også noe jeg har sagt i mange år. Folk vil se råskinnene - de som stadig bryter nye barrierer. Og så vil de late som de ikke forstår at det er doping med i spillet.
Det vi trenger er tre ligaer i proffidrett:
1. Jevnlige blodprøver siden fylte 16 år + spesifikk testing i forbindelse med løp.
2. Jevnlige blodprøver siste x år + spesifikk testing i forbindelse med løp.
3. Ingen krav til dopingtest.
Med et slik opplegg vil det være mye vanskeligere å dope seg, og folk kan konkurrere med jevnere motstandere. De som da er opptatt av anti-doping kan se på de som stiller til sine egne krav.
Selv ler jeg litt når jeg leser om "naturlige kroppsbyggere" og jeg tenker "jaha - hvor lenge har de vært rene?". Det samme tenker jeg om det meste av toppidrett, og jeg nekter å tro at det finnes så mange genetiske vidunderverker i verden på en tid. Derfor antar jeg at alle doper seg til det motsatte er bevist - noe jeg forsåvidt også har sagt i mange år om Armstrong og en del andre. Så for meg ligger mesteparten av moroa i å kunne si "hva var det jeg sa??".
Men når alt kommer til alt ønsker jeg, som de fleste andre, å se folk som løper raskere, sykler lengre, slår hardere, tåler mer osv osv. Forskjellen på meg og "de andre" er at jeg i det minste ikke forsøker å lure meg selv til å tro at de er rene.
Jeg lurer på hvor mange sponsorer det hadde vært i første forslaget mitt til ligaer. Det hadde nok vært heller labert, og det hadde neppe vært mange som så på når de rene utøverne avsluttet en uke etter første gruppen kom i mål...
Legg inn en kommentar