NRK har reist en sak om som innvolverer Nicholai Ramm sitt show på Latter og som vi nå kan kan kalle "Terningkast-gate" hvor tilliten til terningkast som uttrykk for kvalitet, angripes. Den fikk enda større oppmerksomhet i dag med nytt NRK.no oppslag.
Blanding av kommersielle interesser og vennskap er ingredienser i denne "Gate-saken". Her er mine tanker om saken, etter at NRK fulgte opp med et enda større bevismateriale som underbygger "Terningskast-gate".
Terningkast og kvalitet
Hvis en plakat viser en terning med seks øyne, betyr det at showet har mottatt toppvurderinger. Dette brukes som et markedsføringsverktøy for å tiltrekke publikum ved å vise at showet har mottatt positive anmeldelser.
Bruken av av terningene og de høye scorene kan brukes for å understreke kvaliteten og suksessen til de forskjellige showene, og dermed oppmuntre flere mennesker til å kjøpe billetter. Det er en direkte måte å kommunisere showets popularitet og aksept i samfunnet, noe som kan være spesielt overtalende for de som er usikre på om de skal delta eller ikke.
Bruken av terningkast i markedsføring, spesielt når det kommer til scenekunst som de nevnte forestillingene, bærer med seg en implisitt forståelse av objektivitet og uavhengighet i anmeldelser.
Etikk og moral
Når en kjent radiovert fra Radio Norge, Øyvind Loven, ifølge NRK, anmelder forestillinger produsert av et selskap tilknyttet hans egen manager og bestevenn, oppstår det flere problemstillinger relatert til troverdighet og interessekonflikter.
1. Interessekonflikter Den mest åpenbare problemstillingen her er potensiell interessekonflikt. Når en anmelder har personlige eller profesjonelle forbindelser til de han anmelder, kan det oppstå spørsmål om hans evne til å være objektiv. Selv om Loven skulle være helt ærlig i sine vurderinger, kan publikums oppfatning av hans troverdighet svekkes på grunn av hans forbindelser.
2. Troverdighet og Objektivitet: I media og kritikk er tilliten til anmelderens objektivitet grunnleggende. Hvis publikum føler at anmeldelser er farget av personlige relasjoner, kan det underminere tilliten ikke bare til individuelle anmeldere, men også til plattformene de representerer. Dette kan føre til en generell skepsis til mediaproduserte vurderinger.
3. Markedsføringsvirkning: Når positive anmeldelser brukes som en del av markedsføringsmaterialet, som i tilfellet med terningkast på plakater, blir troverdigheten av disse vurderingene spesielt viktig. Hvis publikum mistenker at anmeldelsene er resultatet av nepotisme snarere enn ekte kvalitet, kan det føre til en backlash mot både showene og anmelderne.
4. Etiske retningslinjer og standarder: Denne saken kaster lys over behovet for klare etiske retningslinjer og standarder innen journalistikk og anmeldelser. Det understreker viktigheten av åpenhet om mulige interessekonflikter og behovet for redaksjonelle retningslinjer for å håndtere slike situasjoner.
For å opprettholde troverdighet, bør anmeldere og mediehus jobbe for å være transparente om sine relasjoner og sikre at alle anmeldelser er basert på objektive kriterier. I tilfeller der det er en klar interessekonflikt, bør anmeldelser enten unngås, eller det bør tydelig angis at det eksisterer personlige eller profesjonelle bånd som kan påvirke bedømmelsen. Dette er avgjørende for å opprettholde publikums tillit og sikre integriteten til kunstkritikk og journalistikk.
