"Reclaiming Conversation": En bokomtale

Reclaiming Conversation: The Power of Talk in a Digital Age 

Penguin Press (2015)

av Sherry Turkle 

Det er ikke uten grunn at vi lever i i en duknakket tid – en tid hvor svært mange klager til sine terapeuter over ømme og stive iPhone og iPad-nakke. 

  I følge MIT-professor Sherry Turkle er resultatet av denne overdrevne bruken av smarttelefoner at den ufriserte og uredigerte samtalen – den mellom mennesker ansikt itl ansikt - er i ferd med å dø.  Årsaken er at i dag skjer de aller fleste dialogene ved hjelp av tekstmeldinger eller oppdateringer på sosiale medier hvor vi kan frisere svaret og innlegget til det perfekte.

Sherry Turkle har studert digital kultur  blant unge som gamle i over tretti år. Boken er delt i to: 

1. en argumentering av at dialogen dør og konsekvensene av dette og
2.  forslag til hva man kan gjøre for å vinne dialogen tilbake. 

Hele tiden lener hun seg på sin omfattende forskning. La det være klart: Den ufriserte dialogen har en egenverdi!

Hun peker på at middagsbordene blir stille fordi foreldrene er opptatt av telefonene sine – noe barna er raske med å kopiere straks de får egne telefoner. Venner lærer seg strategier for å holde samtaler i gang når bare noen få mennesker ser opp fra sine telefoner. Studenter mister konsentrasjonen når de sjekker mobilen under forelesning. På jobb, trekker vi oss tilbake til skjermene for å unngå felleskapet som defineres som en arena hvor man ikke kan redigere og polere svaret. Man mister kontrollen og viker unna. Da er det vesentlig enklere å snakke sammen gjennom emailer og tekstmeldinger. Julebordene blir tomme og arbeidsmiljøet blir aldri som før!

Oppskriften på å vinne dialogen tilbake er gjennom begrensning/grensesetting på mobilbruken. Men dette er ikke lett. En ting er arbeidspresset vi alle føler. En annen ting er at lett tilgang til Internett øker vår samlede bruk av nettbaserte duppe titter. En tredje ting er forventningen om at man alltid er tilgjengelig. Fra min egen forskning vil jeg kaste inn avhengigheten til vanene. Men dette blir feil! 

I følge Turkle har dialogen en egen verdi ved at den stimulerer den sosiale relasjonen, tanken og kreativiteten fordi man må følge med, være konsentrert for å kunne tenke ut et svar på til det den andre sier.

Jeg ble oppslukt av boken tiltross for at den ga meg dårlig samvittighet på hver eneste side. Samtidig innså jeg verdien og betydningen av samtaler mellom mennesker – en verdi som er atskillig større enn hva jeg trodde - og hva jeg må gjøre for å styrke eller dyrke den. Jeg ble frelst!

Mitt nyttårsforsett er klart: mindre mobil og mer dialog. Jeg får se hvor lenge jeg holder ut i ensomhetene. Følge med på oppdatering:-)

"Misbehaving": En bokomtale

”Misbehaving: The Making of Behavioural Economics”. 

Richard H. Thaler (2015). 

W.W. Norton & Company, New York.

Hvor mye vil du betale for å fjerne en dødsrisiko på 1 i 100 000?

Hvor mye ville du bli betalt for å akseptere en dødsrisiko på 1 i 100 000?

I henhold til standard økonomisk teori, vil svarene på disse to spørsmål være det samme. Men når Richard Thaler, for tiden professor ved Chicago Booth School of Business, stiller disse spørsmålene til sine studenter, svarer de på det første fra USD 2000 og oppover, og på det andre i området USD 500.000.

Den store forskjellen i verdier utløste hans interesse, og Thaler gikk videre til å bli en av grunnleggerne av atferdsøkonomi sammen med Amos Tversky og Daniel Kahneman (den siste kjent gjennom bestselgerboken ”Thinking fast and slow).

Misbehaving som er delvis biografisk, inkluderer ordentlige anekdoter som gir et innblikk i Thaler faglige reise, dokumentere de vanskelighetene han møtte som utfordrer til de tradisjonelle samfunnsøkonomene – spesielt de fra Chicago. Thaler forteller historien om hvordan atferdsøkonomi dukket opp og utviklet seg, og de utfordringene den står overfor i å bli tatt på alvor i akademia.

Atferds økonomi har utviklet seg til en innflytelsesrik felt, med innsikt som benyttes i  offentlig politikk både i USA og Storbritannia. I 2010, introduserte Statsminister David Cameron Atferds Insights Team (eller "Nudge Unit), som han benyttet atferdsforskningsresultater fra for blant annet å øke organdonasjon og pensjonsinnskudd. Ideen om "nudging", popularisert av Thaler og Sunstein i sin 2008 bestselger ”Nudge: Forbedre beslutninger om helse, rikdom og lykke”.

Thaler skriver i begynnelsen av Misbehaving at "det er på tide å slutte å lage unnskyldninger. Vi trenger en beriket måte å gjøre økonomisk forskning på, en som erkjenner eksistensen og relevansen av mennesker "(s. 7). Som markedsforsker vil jeg si; velkommen etter! Det var på høy tid.

Jeg likte boken svært godt – noen partier bedre enn noen få andre. Kapittelet om Behavioral Finance fant jeg av mindre interesse og hoppet over uten å miste tråden. For den nysgjerrige leser gir boken en flott introduksjon til atferdsøkonomi: historie, nåtid, og fremtid. Jeg anbefaler boken da den gir en lettfattelig innblikk i et voksende og viktig område.

Flyseteskatten belønner SAS, straffer Norwegian, og truer arbeidsplasser

Ved innføring av en flyseteskatt på 80kr, ser jeg to problemstillinger som viser hvor lempfeldig en slik innføring er.

For det første: En studie av de 20 største transatlantiske flyselskapene foretatt av International Council of Clean Transportation (ICCT) fant at det var 51% forskjell mellom drivstoffeffektiviteten mellom det beste flyselskapet, Norwegian, og de verste, SAS og British Airways (BA ).

 

En grunn for Norwegians gode resultater er at de hovedsakelig driver en flåte av moderne Boeing 787-8s som de innførte i sine transatlantiske flyvninger i 2013. Flyene som benyttes er i gjennomsnitt bare to år gammel. Norwegians fly har ingen business-class seter, og er i stedet konfigurert med 259 seter i økonomi kabinen og 32 seter i et premium-økonomi en. De tar heller ikke så mye gods  - noe som reduserer den totale vekten og drivstoffbruken.

Tradisjonelle flyselskaper som SAS og BA, derimot, benytter i langt større grad gamle fly: motorer og innredning. For eksempel er nesten halvparten av BAs transatlantisk kapasitet, Boeing 747s. Mange av disse flyene har også store forretnings- og førsteklasse seter (24% av setene i BAs sak). Dette betyr at de flyr færre passasjerer kilo-for-kilo i forhold til Norwegian.

På denne bakgrunn er det urimelig at Regjeringskoalisjonen foreslår innføring av  NOK 80 pr flysete som en generell ”grønn” skatt i budsjettforliket.

For det andre: En side-effekt og som få tenkte på er at for lavprisselskaper som Ryanair utgjør 80kr et prosentvis vesentlig påslag på prisen: 10% for en billett til 800kr. Resultatet av dette er at seteskatten truer blant annet Rygge flyplass som har Ryan air som stor-kunde og Torp som har en rekke mindre operatører på marginale ruter. For Ryan air og de andre mindre selskapene som ser på Norge som et marginalt marked, kan det nå bli uattraktivt å fly fra Norge. Testen på dette argumentet ligger i priselastisitet: hadde det vært slik at selskapene selv kunne øke prisen pr sete med 10% og bedret marginene, ville de ha gjort det for lenge siden.  Når de ikke gjør det er nettopp fordi de opererer i et prisfølsomt segment - de vet hvor smertegrensen går.

Avslutning
Innføringen av flyseteskatten skulle for det første ha vært tilpasset hvem som forurenser mest – på samme måte som de gjør med bilavgifter. I dette bildet skulle SAS vært skattelagt hardere enn Norwegian som er den ”flinkeste gutten i klassen” hva gjelder ”grønne flyvninger”. For Ryanair ville kanskje en lavere skatt ha smertet mindre enn en flat skatt. For det andre tror jeg ikke "budsjettkammeratene" hadde konsekvensene av prisfølsomme selskaper og kunder og effekt på flytilbud, flyplasser, og arbeidsplasser i tankene da de ble enige en sen nattestime.