Gründere: Kremen vil alltid stige til opp

Innlegg publisert som kronikk på Ytring NRK.no 14 januar 2016.


NRK TV Forbrukerinspektørene har i disse dager oppstart på en ny programserie om gründere. Hvem er de? Hva skal til for å lykkes? Hva vil det si å være gründer etc. er sentrale spørsmål i serien. Dette er et svært prisverdig initiativ med god tidsmessig timing. Norge trenger flere gründere som lykkes!

Dagen før visning av første episode i serien 13. januar, inviterte redaksjonen til debatt med aktuelle gründere som var profilert i serien: Kahoot, GripX, Frank Walton, Vidflow, OnePiece, og Myldregard. Stemningen i salen på Kulturhuset i Oslo var elektrisk. Næringsminister Monica Mæland, Innovasjon Norge direktør Anita Krohn Traaset, Kahoot-gründer Johan Brand og jeg var invitert i panelet. To ting slo meg da jeg lyttet på hva de unge potensielle gründerne var opptatt av: lysten til å bli gründer var stor og hvordan få penger fra Innovasjon Norge. Dette gjorde meg betenkt.

Gründere er coole. 

Bildet som ofte tegnes av gründere i media er unge dynamiske mennesker som jobber i et spennende miljø, med spennende ting, sammen med spennende mennesker, gjerne i et spennende land eller by. Hverdagen og de mange som ikke lykkes, vises sjelden. Kombinasjonen av coolhetsfaktoren og regjeringens dusjing av gründere med penger, får meg til å spørre om Norge tiltrekker seg de rette gründerne? Vet de hva de går til? Har de den rette motivasjonen og forutsetningene? Mye tyder på at mang er lykkelig uvitende - i dobbelt forstand.

 Faktum er at de aller fleste gründere går konkurs eller må gi seg tre til fem år etter oppstart. Slik er det i Norge og slik er det i USA. Hovedgrunnen er at det ikke er tilstrekkelig etterspørsel etter den nye løsningen og at de går tom for penger. De mangler med andre ord markedskunnskap. Dette minner meg på en annonsen som Fritjof Nansen rykket inn i Aftenposten før en av sine polarekspedisjoner: ”Mannskap til vitenskapelig ekspedisjon med usikker retur, søkes”. Jeg antar at de som søkte mente at de hadde den rette motivasjonen og kvalifikasjoner for å komme tilbake. Jeg skulle ønske meg det samme for norske gründere.

Alle vil ha penger. 

Før eller siden trenger gründere penger. Innovasjon Norge er bare ett av mange virkemidler for å hjelpe gründere. Faktisk er det så mange virkemidler for at gründer skal lykkes, at verken Innovasjon Norge, kommunene, eller gründerne har oversikten. Jeg mener at tiltakene er bra, men Norges praksis er vesentlig annerledes enn andre land hvor gründerne i stor grad er overlatt til seg selv. Kan det være at i iveren for å få gründere til å lykkes gir man for lett midler til gründere som ikke burde hatt det? 

I USA, som vi liker å kopiere, må gründerne gå til private investorer og legge frem sin ide. Dette er et svært trangt nåløye – mye smalere enn Innovasjons Norges nåløye. Kobler vi det faktum at de fleste gründere blir borte fordi få eller ingen ville kjøpe deres nye løsningen med lett tilgang på penger, kommer vi til mitt spørsmål: er problemet i Norge at vi har for mange middelmådige gründerideer som søker lett tilgjengelige penger fra det offentlige? Jeg tror at gode ideer vil alltid finne sin finansiering, at mindre gode ideer vil oppsøke lav-terskeltilbud ala Innovasjon Norge. 

 Jeg mener at det er prinsipielt galt at offentlig ansatte skal vurdere gründerideer og bestemme hvem som får finansiering eller ikke. Dette bør, på lik linje med Oljefondet, settes helt eller delvis ut til et profesjonelt marked. Konkret vil jeg foreslå at Innovasjon Norge engasjerer analytikere i ulike private equity firmaer – firmaer som lever av å investere i og utvikle selskaper for salg – for å bistå i utvelgelsen av hvilke gründerideer skal få midler eller ikke. Om for eksempel halvparten av søknadsmassen til Innovasjon Norge ble videresendt til disse profesjonelle investorene for vurdering, kunne vi ved slutten av året sammenligne hvem av disse to miljøene – byråkrater kontra profesjonelle investorer - som var dyktigst til å identifisere gründere som lykkes. 

 Avslutning

Oppsummert mener jeg at vi alle må bringe mer hverdagsrealisme inn i det å være gründer. Vi må tiltrekke oss flere gründere som kan lykkes. I dette har undervisningssektoren, inkludert meg selv, et ansvar å gi dem slik kunnskap. Akkurat nå virker det som om at regjeringen er mer opptatt av antall gründere enn kvaliteten i gründerne. Kan logikken være at de tror at dersom man gir mange nok en skrivemaskin eller PC vil det før eller siden dukke opp en William Shakespear eller Steven Jobs? Jeg tror at det er med gode gründere som det er med alt her i livet: kremen vil alltid stige til opp - men vi vet ikke bare hvor og når! Til det trenger vi og de hjelp.