Filmskuespilleren Angelina Jolie i rollen som FN Ambassadør reiste nylig til Syria for å oppfordre til fred i landet og bedre forhold for flyktningene. Dette etter at FN og politikere har sviktet Syria og tusener sivile har dødd. Med seg i bagasjen hadde hun et haleheng av reportere. Jerusalem Post rapporterer at hun var rørt til tårer av hva hun har sett og opplevd av flyktningproblemer der.
Men har bruk av kjendiser for å fremme en sak noen effekt og eventuelt for hvem?
I utgangspunktet mener jeg at alle gode krefter som kan bidra til å løse eller redusere en krise eller en sak må ønskes velkommen. Slik sett er kjendiser like velkomne som «Herr og Fru Hvermansen». Problemet kan være at kjendiser kan ha en personlig agenda hvor de ønsker å fremme seg selv mer enn saken. Dermed snylter de på krisen.
Bruk av kjendiser i kommersielle eller veldedige sammenhenger er ikke nytt og reiser et interessant spørsmål: fremmer eller hemmer bruk av kjendiser saken eller hemmer/fremmer saken deres egen sak?
I en verden hvor ulike målgrupper bombarderes med påvirkning 24x7x365, reagerer hjernen med å bygge et filter mellom seg og omverdenen. Det gjør den for å bevare sinnet. Men da blir det vanskeligere å komme igjennom og få oppmerksomhet for sitt budskap. Gitt dette er det lett å forstå hvorfor veldedige organisasjoner velger å bruke kjendiser for å trenge igjennom støyen.
Men hvordan kan veldedige organisasjoner som Røde Kors eller Norsk Folkehjelp best benytte kjendiser for å løse en krise? Det første spørsmålet man må stille seg er: Hvem eller hvilken type kjendis er det som benyttes?
Vi har grovt sett tre kategorier av kjendiser: kongelige, politikere, og representanter fra idrett, musikk, film, etc. Av disse er kongelige første valget. Grunnen er enkel da disse ikke har en egen kommersiell agenda som skal ivaretas. De engasjerer seg for å bidra positivt uten å kalkulere inn at det er godt for dem utover image.
Prinsesse Diana i England gjorde dette i forbindelse med mineryddingssaken og ved at hun engasjerte seg i HIV/AIDS rammede i Afrika. Vår egen Methe Marit har i rollen som kronprinsesse engasjerte seg for de svake i samfunnet og dermed gitt oppmerksomhet rundt deres situasjon.
Den andre gruppen er politikere. De har som regel en personlig agenda: økt oppslutning og gjenvalg. Dette gjør at deres troverdighet ofte kommer i klem. Tanken mange gjør seg er at de er der primært fordi det gir mediedekning og at de er på første flyet hjem når kameralysene skrus av. Men politikere kan ha en rolle i en krise ved at de kan benytte den som bakteppe når de skal annonsere konkrete tiltak: lovendringer, finansiering, eller annen intervensjon for å løse krisen.
Kjendiser fra for eksempel film, musikk eller film kan være gode alternativer dersom de er genuint opptatt av krisen de knytter seg til. Et godt spørsmål man kan stille slike kjendiser er om de vil stille opp uten mediedekning? Poenget må være at de av altruistiske grunner bruker sin status som kjendis til å få media til å dekke en krise og dermed skape et politisk press på løsning. Vokalisten i gruppen U2, Bono, har for eksempel engasjert seg sterkt i fattigdomsproblemene i den tredje verden. Bob Geldof har gjort det samme.
Kjendiser kan bidra på mange måter for å hjelpe til i kriser. Dersom maksimal medieoppmerksomhet er målet, kan de benytte anledningen til å skape oppmerksomhet rundt noe som enten er glemt eller som ikke dekkes. De kan også ved sitt engasjement gi status til en krise eller sak som har lavt status.
Lederen av Leger uten Grenser i Norge, er fantastisk flink til dette. Hvert år er han i media med en liste over kriser som i følge dem, ikke dekkes godt nok av media. Fordi dette er godt stoff, slår han to fluer i ett smekk.
Men kjendiser kan også selv bidra for å løse en krise gjennom sin kunnskap, ferdigheter, egne penger, eller sitt nettverk. Den norske legen Mats Gilbert er et eksempel på dette da han engasjerte seg som lege under konflikten på Gazastripen og hvor han rapporterte «live» med tekstmeldinger fra sin mobiltelefon. Slikt gjorde inntrykk og media ga store oppslag om Israels bombing.
Kjendiser som er har et stort og viktig sosialt nettverk av andre ressurspersoner kan bidra til å åpne dører som er lukket eller kommet i klem. Typisk vil de da jobbe uten at media er tilstede. Slike kjendiser er like viktig (om ikke viktigere) som mediekjendisene.
Men tilbake til Angelina Jolie som dro til Syria i rollen som FN Ambassadør. Til tross for hennes dype og lenge engasjement for gode saker, mener jeg at dette blir feil. Hva kan hun gjøre for konflikten som ikke FN eller politikere kan gjøre eller har fått til. Syria lider fordi Kina og Russland i FNs Sikkerhetsråd har lagt ned veto om videre intervensjon fra verdenssamfunnet. Det denne saken trenger er ikke mer mediedekning, men handling for å spare liv.
Når Jolie ikke kan gjøre noe konkret for Syria eller deres flyktninger, er det fristende å tenke på hennes om et merkenavn med en kommersiell verdi – en verdi som øker når hun blir behørig dekket av et internasjonalt pressekorps. I dette tilfellet med Syria-krisen som bakteppe.
Styrken i merkevaren «Angelina Jolie» er viktig når hun skal forhandle om prisen for å promoverer andre merker. I 2006 ble hun for eksempel knyttet til merket St. John (kvinneklær, parfyme, smykker, og tilbehør), men ble løst fra avtalen i 2010 da merkenavnet «Angelina Jolie» overskygget merkenavnet St. John. I 2011 inngikk hun en USD 10 millioner-avtale med Louis Vouitton i tillegg til avtalen med det Japanske klær og kosmetikkselskapet Shisheido.
Det som gjør dette litt klamt er at Jolie har en ideell side som eksponeres gjennom sitt FN engasjement med store mediedekning og en kommersiell side som har verdi gjennom hennes filmsuksess og tilhørende pressedekning. I sum gir denne mediaeksponeringen henne som merkenavn stor verdi - noe hun nyter godt av i forhandling med nye sponsorer og ved fastsettelse av lønn som skuespiller. Den som vinner mest kan dermed fort være Angelina Jolie og ikke dem hun støtter.
Hva er moralen i dette? Mens en omfavnelse kan være godt for begge parter, kan noen (kommersielle)omfavnelser fort bli oppfattet som klamme. Mens ideelle organisasjoners bruk av kjendiser kan oppleves som enten varm eller klamt, vil bruk av kongelige kjendiser være unntaket fra regelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar