Bilde: Hobsworks.ai
Publisert som innlegg i Finansavisen 1. januar 2024.
Digitaliseringsminister Karianne Tung kan ikke sette reguleringsarbeidet av AI ut til EU. Hun må være en pådriver og ikke en gratis-passasjer.
Ifølge norsk AI strategi fra 2020 er ambisjonen at «Norge skal ta en ledende posisjon i anvendelse av kunstig intelligens, spesielt innenfor områder der vi allerede har gode forutsetninger og sterke miljøer». At Digitaliserings-minister Karianne Tung tiltrådte sent 2023, sier litt om Norges fremdrift og bidrag til regulering.
Fordi beslutningene om hvordan man skal utvikle og anvende AI vil påvirke samfunnet, kan man ikke overlate beslutningene til private AI-aktører alene. På samme måte som tobakk-, og olje- og gassindustrien forholdt seg til lungekreft og klimaendringer, kan vi ikke stole på at profittorienterte AI-selskaper tar hensyn til de samfunnsmessige konsekvensene av sin aktivitet. Til det står for mye penger på spill. Derfor må AI-selskapene underkastes et reguleringsregime. Derfor må Karianne Tung øke innsatsen.
EU har nettopp vedtatt en egen AI Act - et arbeid Norge vil nyte godt av gjennom EØS-avtalen. Her har lovgiverne blant annet vært opptatt av å regulere de risikofylte bruksområdene av AI, spesielt i rettshåndhevelse og kritiske tjenester som vann- og energiforsyning. De foreslåtte reguleringene vil inkludere krav om transparens for skapere av store AI-systemer, som de som ligger bak ChatGPT. I tillegg vil innhold som er skapt av AI, som chatbots og deepfakes, måtte opplyse om deres AI-opprinnelse.
Som medlem av EØS er Norge forpliktet til å overholde prinsippene og kravene i EU AI Act. Det endrer ikke behovet for at digitaliseringsministeren må ta grep for å regulere AI slik at den er i tråd med menneskehetens mål. Norge bør gå lenger enn EU.
Norge har noe fleksibilitet i hvordan vi gjennomfører EU-direktiver. Dette betyr at Norge kan gå lenger enn minimumskravene i EU AI Act og etablere strengere reguleringer for AI i Norge. For eksempel kan Norge kreve at AI-systemer gjennomgår mer strenge testings- og godkjenningsprosesser, eller at AI-systemer er underlagt mer regelmessige revisjoner og kontroller.
I tillegg kan Norge også ta grep for å supplere EU AI Act med sin egen nasjonale lovgivning. Dette kan innebære å vedta tilleggslover eller forskrifter som tar for seg spesifikke problemstillinger som ikke er tilstrekkelig dekket av EU AI Act. For eksempel kan Norge vedta lovgivning for å beskytte personvernet til enkeltpersoner i forbindelse med bruk av AI, eller for å sikre at AI-systemer ikke diskriminerer mot visse grupper av mennesker. Et eksempel er Datatilsynet som sammen med sin søster organisasjon i Irland, har ilagt Meta et overtredelsesgebyr på 390 millioner euro i forbindelse med brudd på atferds-basert markedsføring.
Regulering av AI er en kontinuerlig prosess som krever aktiv deltakelse fra alle sektorer i samfunnet, inkludert politikere, næringsliv, akademia og sivilsamfunnet. Gjennom samarbeid og dialog kan vi sikre at AI utvikles og anvendes på en måte som tjener menneskehetens beste interesser. La oss ikke glemme at de aller fleste doktorgrads-kandidater innen STEM-fagene akseptere lukrative stillinger i private AI-selskaper. Konsekvensen er at det offentlige som skal regulere, blir underbemannet med slik kompetanse.
I denne katt og mus-leken mellom teknologisk innovasjon og regulering, er det ikke tilstrekkelig å holde tritt. Vi må lede utviklingen med velinformerte, visjonære og handlekraftige politikere som står mot presset fra globale AI-selskaper.
Digitaliseringsminister Karianne Tung kan ikke tillate seg å sette reguleringsarbeidet ut til EU. Hun må engasjere seg og være en pådriver – ikke en gratispassasjer.
