Sponsorene av Qatar mangler et verdikompass

Publisert i Dagenspeprspektiv og Finansavisen

Media har ikke vært nådige i sin avsløring og kritikk av humanitære forhold i det konservative monarkiet Qatar. 

Kritikken har gått i to bølger. Mens man før VM kritiserte nasjonen for umenneskelige arbeidsforhold for gjestearbeiderne, kritiserer man landet nå for sensur av blant annet regnbue-symbolet og uttrykket “One love”. 

FIFA-president Gianni Infantino kalte på en pressekonferanse av en annen verden, media for hyklerske og spurte retorisk: hvor var dere - journalister (og konsumenter) - i forbindelse med Vinter OL i Beijing 2022 og Vinter OL i Russland i 2014. Umiddelbart svir kritikken, men ikke ved nøyere ettertanke.

Siden Kina og Russland OL har Russland umotivert angrepet Ukraina. Som en reaksjon og mot forventningene og vanlig praksis, trakk en rekke globale selskaper, inkludert IKEA, JP Morgan, Goldman Sachs, Apple, McDonald’s, Coca Cola, Amazon, Hyundai, Visa, Mastercard, og Volkswagen, seg raskt ut av Russland. Yale-professor Jeffrey Sonnefeldt dokumenterte på sin «Naughty-or-nice» liste at over 400 globale selskaper gjorde det samme.

Det er flere gode grunner for at lederne av selskapene tok ansvar. En grunn var ønsket om å beskytte merkenavnet og unngå eventuelle kundeboikott og aksjekursfall ved at man var på feil side av historien. Et annet rasjonelt argument var at hensyn til ulike ESG mål tilsa det. En tredje grunn var internt press fra egne ansatte som opplevde selskapets tilstedeværelse i Russland, etter Ukraina, som umoralsk. Frykten for å miste talenter, kan få ledere til å tenke annerledes. Men den mest interessante årsaken er den som avisen New York Times pekte på: toppledernes sosiale samvittighet. De ønsket å kunne si til sin familie at de gjorde det eneste rett.

Det samme forventer vi i Qatar. Etter de massive avsløringene som media har lagt frem, er det det samme sosiale ansvaret og reaksjonsmønster storsamfunnet forventer av ledere av de globale sponsorene av FIFA og Qatar som for eksempel Coca Cola, McDonald, Adidas, Hyundai. Ved å ikke distansere seg, aksepterer de implisitt FIFA og Qatar sine mange brudd på normer og menneskerettigheter - for eksempel korrupsjon, homofili og ytrings- og religionsfrihet. Dette er rettigheter som vi har kjempet for i den vestlige verden- den samme delen av verden hvor mange av sponsorene holder til. 

Det paradoksale er at de samme sponsorene i «vestlige reklamekampanjer» smykker seg med å støtte de homoseksuelles kamp for like rettigheter. Åpenbart har disse sponsorene problemer med sitt moralske verdi-kompass når de støtter Qatar-VM og «homosaken».

 Og reaksjonene uteblir ikke. I enkelte medier har det dukket opp omarbeidede og illustrative versjoner av logoene til Coca Cola, McDonald, Adidas, Budweiser, Hyundie, Sony, KIA; og VISA. Alle de omarbeidede logoene inneholder slagord som «Proud sponsor of human rights abuses in Qatar/World Cup 2022».  På sosiale medier når de et stort publikum raskt.

 Men noe sponsorer tar ansvar. I Norge valgte Elkjøp å trekke seg fra kjøpt tv-reklame hos TV2 og ga plassen gratis til Amnesty International. Da det Tyske landslaget fikk forbud mot å bruke «one love» på et regnbuefarget armbind av FIFA, trakk varehandelskjeden REWE seg som sponsor. Det er slike virksomheter, som tør å ta et standpunkt og er lojale til egne og samfunnets verdier, forbrukerne respekterer. 

Det virkelige hyklerske er sponsorene som limer seg på FIFA og Qatar av kortsiktige kommersielle, PR, og merkevarebyggende grunner og samtidig hevde at de tar et langsiktig samfunnsansvar og peker på store og godt finansierte avdelinger for corporate social reponsibility (CSR).

The Chaos Machine - en bokanmeldelse

Uansett hva du har hørt om negative virkninger av sosiale medier, mener Max Fishers i boken «The Chaos Machine» (Little, Brown and Company, 2022) at den virkelige historien er langt verre. Det i seg selv er skremmende.

Boken og forfatterne svikter ikke i sin innsats for å drive hjem dette poenget. For dem som er glad i sosiale medier, er dette en dyster bok som gir innsikt i en bransje som er overmoden for offentlig regulering. 

Fisher viser med all tydelighet at bransjen ikke evner å regulere seg selv slik at de blir en positiv kraft i samfunnsutviklingen. 

Boken er en sammenkobling av dystre data og anekdoter, og knytter de store sosiale medieplattformer til vold og politisk uro i Europa, Asia, Latin-Amerika og USA. Nettsteder som Facebook, Reddit, Twitter og YouTube polariserer ikke bare politisk debatt, men skaper konspirasjonsteorier, skriver Fisher. 

I sin utforming har programmererne i de ulike selskapene, på bestilling fra ledelse, polert sine algoritmer til å fremheve ekstremt innhold og tillatt ellers isolerte mennesker med ekstreme meninger å finne hverandre. Plattformene har dyttet menensker mot ulike ekko kammer og kaninhull, godt assistert av algoritmene, hvor meningene blir mer homogene og ekstreme.

Sosiale medier kan oppildne følelsene dine – og det er et biprodukt av designet. Dette er sterke påstander. Max Fisher er e internasjonal reporter for The New York Times. For på å underbygge sine argumenter og påstander siterer han akademiske eksperter, varslere og sin egen etterforskningsinnsats. Grunnen til problemet, skriver han, er en profittorientert, amoralsk tankegang som tilskrives Silicon Valley-ledere som opererer under dekke av "total ytringsfrihet" – og de djevelsk effektive algoritmene designet for å maksimere brukerengasjementet i tid og lengde.

Han påstår at resultatene har vært katastrofale. Akkurat som hatfylte radiosendinger bidro til å provosere folkemordet i Rwanda i 1994, har Facebook-innlegg, som bygger på eksisterende fordommer, utløst slakting av rohingya-muslimene i Myanmar. De har også utløst anti-muslimsk vold på Sri Lanka, og støttet av rasende YouTube-videoer, anti-flyktningopptøyer i Tyskland. Når Facebook har stengt, har volden avtatt i takt, skriver Fisher.

I USA har sosiale nettverk forent anti-vaxxere, valgkonspiratorer og hvite nasjonalister, og bidratt til å brygge det dødelige Charlottesville-rallyet i 2017 og angrepet på den Amerikanske kongressen 6. januar 2021.

Det som er klart er at til tross for gjentatte advarsler, inkludert fra sine egne ansatte, har sosiale medieplattformer motarbeidet reformer og kun foretatt begrenset moderering og faktasjekking. Pandemisk isolasjon har bare forverret rollen til sosiale medier som "en maskin konstruert for å forvrenge virkeligheten gjennom linsen av stammekonflikt og trekke brukere mot ekstremer," skriver Fisher.

Utover bokens tiltale mot sosiale medier ligger en enda mer urovekkende en, som involverer menneskelig godtroenhet og vår tiltrekning til hat og vold. Det vil ikke være nytt for noen som er kjent med menneskets historie. Men det antyder at problemene våre overskrider de idiosynkratiske feilene i Silicon Valley.

Bottom line: dette er en bok som er verd å lese og som gir leserne en dypere og velbegrunnet innsikt i vår tids store utfordring: skape dialogarenaer for meningsutveksling på en ikke-manipulert måte.

AI AI AI for en fremtid

For et lite og åpent høykost-land som Norge, må vi bruke kunstig intelligens (AI) til å skape vekst og produsere nye ting fremfor å gjøre hva vi allerede gjør, med færre ansatte.

Kunstig intelligens (AI) er en teknologi som brukes i selvkjørende biler, som ser og gjenkjenner kreftceller, engasjerer seg i menneskelig tale, skriver artikler, anbefaler filmer og bøker, og ikke minst er vår personlige assistent når vi skal investere i pensjonen eller trene. Smarttelefonen er en AI-maskin.

Fordi kunstig intelligens kan gjøre det meste av hva vi kan – ofte bedre - er det rart å tenke at det er når AI støtter mennesker – ikke erstatter dem - og brukes for å skape nye verdier, at teknologien har størst nytte for oss alle. Men kortsiktige ledere kan være fristet til å gjøre det motsatte.

Ifølge McKinsey Global Institute kan automatisering erstatte mer enn 45 millioner amerikanske arbeidere, eller nesten 30 prosent av arbeidsstyrken, innen 2030. For Norge med en arbeidsstyrke på nesten tre millioner, ville dette betyr 900.000 arbeidstakere. Fordi dette er problematisk, må vi tenke annerledes.

Harvard-professor Niraj Dawar skriver i sin bok Tilt: Shifting Your Strategy from Products to Customers at ledere leter etter konkurransefortrinn på alle de gale stedene. Det er mye mer å hente ved å innovere i virksomhetenes ulike kontaktpunkter mot kundene fremfor i produksjon og administrasjon. Det gode spørsmålet er: "Hvilke nye ting kan vi gjøre med AI-teknologien som vi aldri før har kunnet gjort?" Her kjer det mye.

I følge Statistica ble det i 2021 investert totalt 94 milliarder dollar i utvikling av AI-teknologi hovedsakelig innen helse, jordbruk, finans, og romfart. I dag vet vi at kunstig intelligens har skapt en vesentlig økning i levestandarden i store deler av verden - hovedsakelig ved å skape nye muligheter og produkter fremfor å gjøre eksisterende varer og tjenester billigere. Men det er ting vi må tenke på. 

Ett forhold er at gjeldende skattepolitikk favoriserer de som investerer i selskaper, maskiner, roboter og AI i forhold til lønnsmottakere som lever av lønnen. Erfaringen viser at kapitaleierne har tatt største del av den økonomiske gevinsten. 

Det er dette den franske økonomen Thomas Piketty viser i boken «Capital in the 21st Century». I USA hadde vanlige familier fra 1950 til 1975 en lønnsutvikling som var lik produktivitets veksten. De fikk med andre ord sin del av den økonomiske utviklingen. 

Siden 1975 har timelønnen stagnert mens produktiviteten fortsatte å økte. I 2021 var forskjellen mellom timelønn og produktivitetsveksten på 120 prosent. Med andre ord hadde andre enn lønnsmottakerne nytt godt av den økonomiske veksten.

Et uendret skattesystem kan føre til en situasjon hvor AI bringer velstand til noen få og ikke til alle. Erik Brynjolfsson ved Stanford kaller dette Turing-fellen. 

Når maskiner blir bedre erstatninger for menneskelig arbeidskraft, mister arbeidstakere økonomisk og politisk forhandlingsmakt og blir stadig mer avhengige av de som kontrollerer teknologien. 

I Norge er vi er et godt stykke unna denne fellen fordi effekten av kunstig intelligens begynner så vidt å få innvirkning på samfunn, virksomheter, ansatte, kunder, og innbyggere. Men det er nå vi må handle. 

Løsningen er at vi bruke klokskap og fantasi - noe ingen super computer eller avansert algoritme besitter! Vi vet hvor vi vil: et inkluderende samfunn hvor mennesker er i produktivt arbeid for en bærekraftig økonomi som finansierer velferdsstaten.

Adidas har «skilt seg» fra Kanye West – var det lurt?

Adidas kunngjorde i forrige måned at de bestemte seg for å "stoppe Adidas Yeezy-virksomheten med umiddelbar virkning" i et grep som vil påvirke bunnlinjen med omtrent EUR250 millioner bare i 2022.

Bakgrunnen var en rekke antisemittiske utsagn. Selskapet sa at de ikke lenger vil produsere Yeezy-merkede produkter og vil kansellere alle betalinger til West sine selskaper.

Siden kunngjøringen har Okabashi Brands, et Georgia-basert produksjonsanlegg som har produsert Yeezy Foam Runner siden april 2020, sagt opp 142 arbeidere, eller to tredjedeler av arbeidsstyrken, rapporterte Atlanta Journal-Constitution (AJC).

En journalist tok kontakt. Her er mine svar som også kan sees i lys av fotball VM og sponsorer som IKKE dropper sponsingen av arrangementet og Quatar som land og merkenavn. 

Hvor avhengig av troverdighet er en merkevare som Adidas? 

Troverdighet betyr svært mye for globale konsument-merkenavn. Med skifte i lederfokus fra aksjonærene først til interessent-perspektivet og den tredoble bunnlinjen (profitt, mennesker, og miljø) forventer vi at selskaper i langt større grad er på linje med samfunnsnormene. Adidas viste at det er de da de tok ut skillsmisse med Kaney W. 

En grunn er at de er redd kundereaksjoner som kan oppstå for eksempel på sosiale medier hvor merkenavnet blir tilsølet og verdien synker og/eller at kundene snur ryggen til selskapet. Tanken på et fall i merkevareverdien og omsetningen som sender aksjekursen nedover, er skremmende for de fleste ledere og styrer. 

En annen grunn er at det Kaney gjorde kolliderer med de verdiene som Adidas står for og hva de ansatte forventer at man etterlever. Tanken på at ansatte slutter og vanskeligheter med å rekruttere nye talenter, kan virke skremmende på de fleste leder og styrer.

Hva gjør de strategisk for å vinne konkurransen mot de andre store? 

Det som gjør Adidas attraktive i markedet og kanskje relativt mer attraktive en feks Puma, er at kundene opplever design, kvalitet, og merke som noe de ønsker å assosiere seg med. 

Merkevarer i dag er et "statement" til andre om hvem man er - en form for merkevarebygging av individene.Dersom et merkenavn ikke opptrer i hht samfunnsnormene om god atferd, vil merket si litt om den som bruker det. 

Tenk på Anders Bering Breivik og hans bruk av Lacoste poloskjorter,  Burberry som ble kidnappet av fotball hooligans, eller Tiger Woods og Nike etter utroskapsaken. For å vinne kundene må man være attraktiv og da er det ikke bare kvalitet i produktet som gjelder, men hele pakken.

Og hva betyr det at de får en norsk toppsjef?

Håpet er at Gulden har med seg et sosialdemokratisk inkluderende samfunnssyn som i større/stor grad speiler samfunnsnormene mht hva merket og selskapet står for og evner å etterleve dem på en tydelig måte - en som de ansatte også stiller seg bak. 

Da snakker vi om å ta ansvar for hva som skjer i hele verdikjeden - fra valg av råvarer, hvor de produseres og av hvem under hvilke forhold, etc etc frem til konsumentene. Men det vil også handle om design og innovasjon som fanger tidsånden. 

Ingenting er så «forrige tirsdag» som en design som bommer på mote. Gjør man det mer enn en gang, er man fort definert som et gammelt merke. Joggesko er i en del av motebransjen.

Hva betyr dette for merkenavnet Adidas?

Jeg mener at merkenavnet er styrket nettopp fordi Adidas gjorde det som «alle» forventet: tok avstand fra en reklame-person som stod for nesten 10% av Adidas omsetning. Slikt krever mot og respekt. Men jeg tror ikke at de på kort sikt vil oppleve en omsetningsvekst, men snarere en økning i merkevareverdien og at kundenes lojalitet til merket er styrket. På sikt er dette gull på balansen og i firmaverdi/børskurs.

Husk Henning Kvitnes sin sang: Evig eies kun et dårlig rykte.

Hvordan Twitter kan overleve Elon Musk

Publisert i Finansavisen 7 nov 2022.

Så kjøpte Elon Musk Twitter. «Fuglen er fri» skrev han samme dag. Som lovet, sa han umiddelbart opp en rekke ledere og ansatte. 

Det store spørsmålet er om Twitter vil overleve Musk? Det er vanskelig å spå, men her er noen tanker. 

Elon Musk er en smart fyr som vet hva han gjør. Han har sagt at han vil si opp 75% av de ansatte og at han vil gjøre Twitter til en åpen allmenning for ytring. Det kan bety at Donald Trump er velkommen tilbake. Han vurderer å tilby videoer for opplasting som han vil ta betalt for å se. Men en ting er hva han kan og vil. En annen er hva markedet vil. 

Twitter opererer i et tosidig marked av annonsørene og brukere med gjensidig avhengighet. Det gjorde også det sosiale nettverket Friendster som gikk konkurs i 2018. Hva kan Musk lære av det? Svaret ligger i en akademisk disiplin som er kalt nettverk-vitenskap og det de kaller for effekten av oppløsning av sosiale nettverk. 

Oppløsningsprosessen begynner med at brukere velger å forlate plattformen ofte på grunn av at kostnadene ved å bruke den stiger (for eksempel betalt for videoer), av prinsipielle årsaker (for eksempel at Musk eier plattformen), eller nytten og gleden blir borte ved å være der (for eksempel at Trump kommer tilbake). 

Til å begynne med vil de som føler sterkest for en av de tre forholdene forlate plattformen etterfulgt av mindre aktive brukere. Deres venner opplever nå at de har færre kontakter og reduserer eller avslutter forholdet. Annonsørene opplever at det er færre spennende mennesker på plattformen og reduserer omfanget eller avslutter sin annonsering. 

Det kritiske tallet for prosessens hastighet og omfang, er det man kaller K-faktoren. Dette er et tall for antall mennesker som en bruker er knyttet til. En høy K-faktor betyr at man er koblet til mange brukere. 

Men det sentrale er ikke hvor mange venner en bruker har, men hvor mange venner vennene har. Når mange brukere med mange venner som har mange venner slutter å bruke Twitter, går det fort nedover. 

 Twitter sin styrke er at brukerne er tett koblet på hverandre – høy K-faktor - og at de er krysskoblet til andre interessegrupper som for eksempel økonomi, finans, politikk, sport, eller etnisitet. Dermed får man forbindelser som øker robustheten mot oppløsning. 

 Så hva kan senke Twitter? Faktum er at Twitter ikke har tjent penger åtte av de 10 siste årene. Med Musk sin overtakelse må selskapet øker renteutgiftene med 1 milliard dollar hvert år. Selv for verdens rikeste mann er dette krevende. Skulle Tesla-aksjene synke i verdi, er han ille ute. 

 Men kanskje den største trusselen er Elon Musk selv som med sin «løs-kanon-på-dekk» atferd kan dytte vekk både annonsører og brukere. Dersom Musk gjør Twitter til en åpen allmenning for fri meningsytring uten redaktør eller ansvar for innhold styrt av algoritmer som fremmer sterke emosjonelle reaksjoner blant brukerne for å øke engasjementet, kan det starte dødsprosessen. 

Mest sannsynlig vil Twitter overleve Elon Musk, men ikke de oppløsningsmessige og økonomiske tyngdelovene som Musk kan forårsake. Slik sett er han sin egen verste fiende. Ironien er at mens fuglen er fri kan Musk bli sittende igjen - med stor gjeld.

EKSPORT AV TJENESTER ER EN BÆREKRAFTIG VEKSTSTRATEGI

Eksport av tjenester er ikke nytt. I 2015 forklarte utenriksminister Børge Brende (H) i en kronikk (DN: Avtale kan gi eksportvekst) hvorfor Regjeringen hadde signert en avtale om økt eksport av tjenester – Tisa (Trade in service agreement). 

Syv år senere lanserer industriminister Jan Christian Vestre (Ap) et dristig mål: en økning på 50 % i eksporten av ikke-tradisjonelle varer innen 2030. For Brende og Vestre er eksport av tjenester fellesnevneren og løsningen.

 

Tjenester er aktiviteter, mens varer er ting, dvs. objekter. Varer er noe du har, mens tjenester er noe du gjør(mot kropp, sinn eller ting). I dag er 80 prosent av Norges BNP tjenester. Dersom eksport av olje og gass holdes utenfor, er omkring halvparten av den norske eksporten tjenester.

 

Med økt eksport av tjenester kan Vestre slå tre fluer i en smekk: Ved å bevege oss opp i den industrielle verdikjeden kan vi bedre finansiere velferdsstaten, utvikle humankapitalen og beholde folk i arbeid, og til slutt transformere og utvikle en mer bærekraftig økonomi ved å koble vekst fra CO2. 

Med tjenester er frikoblingen mulig da teknologi og data utgjør en vesentlig del i utvikling og leveringen av tjenester. At åtte av verdens ti mest verdifulle selskaper er plattformselskaper som kan skalere med marginale investeringer, illustrerer poenget.

 

Grovt sett utgjør tjenester om lag 30 % av BNP i lavinntektsland, rundt 50 % i mellominntektsland og nær 70 % i høyinntektsland (78% Norge). De fleste tjenester er markedsbaserte og i økende grad grenseoverskridende. I dag utgjør tjenesteeksporten om lag 20 prosent av fastlands-BNP for næringslivet og globalt bare 20 % av den totale verdenshandelen. Det er med andre ord et stort potensial for videre vekst.

 

Lønnsom og bærekraftig vekst i eksport av tjenester er ukjent farvann for beslutningstakere og ledere i privat og offentlig sektor. Derfor må vi skynde oss forsiktig. Det som har tatt oss til hvor vi er i dag er ikke det samme som vil ta oss dit vi må være i fremtiden. Vi må vite hva vi gjør.

Derfor må ethvert initiativ for å fremme bærekraftig og lønnsom vekst i eksport av tjenester sikre at sentrale design- og implementerings-beslutninger er vitenskapelig og evidensbasert. For å legge til rette for dette har DIG-senteret ved NHH satt i gang et nytt forskningsprosjekt: «Digital innovasjon og bærekraftig vekst i eksport av tjenester» (DIG-x).

Målet er å støtte ledere og beslutningstakere med vitenskapelig bevis som bedre reflekterer verdiskaping og ytelsen til en tjenesteøkonomi og forbedre virkningen av tiltak på mikro- og makronivå som fremmer eksport av tjenester. En ting er sikkert. Dersom vi ikke måler verdiskapingen riktig, vil Vestre ikke kunne sette inn de beste virkemidlene der de har størst effekt. Ei heller vil han få vite om han nådde eksportmålet innen 2030. En lykkelig uvitende "anything goes" eksportstrategi er ikke en god vekststrategi.

 

Hvorfor vi må diskutere Statsbudsjettet 2023

Publisert i Finansavisen

Skrevet sammen med Øystein Eriksen Søreide, Administrerende direktør i Abelia og Mille Haslund Mellbye, Konstituert administrerende direktør i Virke. Begge er tilknyttet DIG-senteret ved NHH 

Når vi ikke måler verdiskapingen riktig, kan effektene av at privat sektor må bære hovedtyngden i Statsbudsjettet 2023 ta norsk økonomi i gal retning. 

En gjennomgang av medieoppslagene i etterkant av fremleggingen av Statsbudsjettet 2023, tyder på at en rekke sentrale aktører ikke deler finansminister Trygve Slagsvold Vedum sin oppfatning om hva som skal til for å løse våre mange utfordringer. Når vi lener i samme retning, er det tre grunner til det.

Først litt bakgrunn. Norsk økonomi består grovt sett av tre sektorer: primærnæringer som jordbruk og fiske, sekundærnæringer som industri og bergverk og tertiærnæringer som i hovedsak er tjenester. Ifølge Perspektivmeldingen utgjør disse henholdsvis 5, 15 og 80 prosent av BNP. 

Utfordringen er at målingen av den verdiskaping som skjer i tertiærnæringene, som vi gjerne kaller tjenestenæringene, ikke fanges godt nok i dagens mål for BNP. Da blir det som Ibsen skrev i Peer Gynt: «Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest.» 

Vi ser tre utfordringer for å rydde opp i originaliteten: ledere og lovgivere må oppdatere sin forståelse av verdiskaping i en moderne økonomi, vi må måle verdiskapingen i tjenestesektoren bedre, og vi må oppdatere kodene for næringsinndeling i offisiell statistikk – NACE-kodene for å lykkes med vår vekststrategi.

De tre utfordringene blir kritiske i lys av næringsminister Jan Christian Vestre sitt mål om å øke fastlandseksporten med 50 prosent innen 2030. Logikken er enkel. Dersom ikke virksomhetene vokser og øker sin inntjening, lykkes ikke Vestre. Når Vestre ikke når sitt ambisiøse mål, vil ikke finansministeren lykkes da skatteinngangen blir lavere. Da har regjeringens omfordelingspolitikk feilet og «vanlige folk» lider.

Lovgiverne må erkjenne at Norge i 2022 er en liten, åpen kompetansebasert digital tjenesteøkonomi hvor mekanismene for verdiskaping er vesentlig annerledes enn den råvarebaserte industrielle verdiskapingen. Forskjellen ligger i at varer er ting. Tjenester er aktiviteter. Varer er noe man har. Tjenester er noe man gjør.

Det er kjensgjerning at vi har en manglende oversikt over verdiskapingen og omfanget av eksport av tjenester. For eksempel vet vi at REMA 1000 og Nordic Choice og en rekke andre norske tjenestevirksomheter har store inntekter gjennom datterselskaper i utlandet. Disse registreres ikke som eksportinntekter

Til slutt. NACE-kodene er en internasjonal klassifisering og inndeling av virksomheter og industrier. Det er de som SSB også benytter. Kodene ble utviklet da industrivirksomheter dominerte og passer ikke så godt for dagens virksomheter. La oss gi to eksempler. 

Plattformselskapet TØRN.no, som er en digital plattform for overskuddsvarer fra byggevarehandel og opererer i flere land, blir definert i næringskoden for bygg og anlegg. Sirkulærøkonomi-selskapet New Movement som designer sko basert på resirkulert materiale og produserer i Portugal, blir definert som brukthandel. Begge gir et feilaktig bilde og inntrykk av verdiskaping.

Når en rekke økonomer, blant annet Eric Brynjolfsson på Stanford, mener at vi ikke måler brutto nasjonalproduktet riktig, kan det hende at omfordelingene ikke gir de ønskede effektene. Da er vi og fremtidige generasjoner ille ute. 

De valgene regjeringen gjør nå og ikke minst de prioriteringer de legger opp til i statsbudsjettet, er bestemmende for omstilling, bærekraft, sysselsetting og finansiering av velferdsstaten. Vi har verken tid eller råd til å gjøre feil. Derfor er det viktig at vi diskuterer premissene for Statsbudsjettet.