Norge har store ambisjoner om å lede an i den grønne omstillingen, men satsingen på batteriproduksjon er på vei mot fiasko. De grønne jobbene vi ble lovet, ser ut til å bli offer for global konkurranse, høye kostnader og manglende strategisk retning.
Northvolt, Britishvolt, Automotive Cells Company, Freyr, og Morrower fire batteriselskaper som har én ting til felles: De er eller var død ved ankomst. Samtidig fortsetter norske politikere å male et bilde av batteriproduksjon som en nøkkel til grønn vekst og nye arbeidsplasser. Realiteten er at denne industrien, preget av knallhard global konkurranse, høye kostnader og politiske subsidiekappløp, gir lite rom for norske aktører.
Batteriproduksjon har blitt utpekt som en fremtidsrettet eksportindustri for Norge, men realitetene er brutale. I dag kontrollerer Kina, Korea og Japan 90 % av det globale markedet, og bare Kina alene forventes å stå for 70 % av produksjonen innen 2027. I tillegg har USA sikret seg en fordel gjennom Inflation Reduction Act, som gir betydelige subsidier til batteriprodusenter som etablerer seg på amerikansk jord. Dette setter europeiske aktører, inkludert Norge, i en svak posisjon.
De norske batterifabrikkene som fremdeles planlegges eller er under bygging – som Morrow i Arendal og Beyonder på Jæren – møter formidable utfordringer. For det første krever produksjonen ikke bare billig og sikker strøm, men også kompetent arbeidskraft. Norsk industri mangler i dag erfaring med effektiv batteriproduksjon, noe som gjør det vanskelig å konkurrere med etablerte aktører i Asia.
For det andre er tilgang til kritiske råvarer som litium og nikkel en flaskehals. Disse materialene er allerede svært etterspurte globalt, og Norge har ingen infrastruktur for storskala utvinning. Avhengigheten av import gjør produksjonen både dyrere og mer usikker.
I tillegg kommer logistikkulempene. Batteriproduksjon er tungindustri, og transport av ferdige batteripakker til markeder i Europa, Asia og USA innebærer betydelige kostnader. Norge, med sin perifere beliggenhet, står langt bak aktører som allerede har etablert seg nær markedene.
Selv om batterifabrikker kan skape kortsiktige arbeidsplasser, vil automatisering prege produksjonen, og de langsiktige jobbene vil være få. En rapport fra IEA viser at flertallet av batterijobber ligger i verdikjeden, ikke i selve produksjonen – en verdikjede Norge i liten grad kontrollerer.
I et marked preget av knallhard konkurranse, prispress og lav merkelojalitet, blir batteriproduksjon i praksis et rotterace om kostnader og markedsandeler. Dette er en kamp Norge verken har skala, kapital eller tilgang til innsatsfaktorer for å vinne.
Når vi i tillegg vet at Kinas dominans, EUs subsidiering og USAs aggressive satsing vil forme fremtidens marked, må vi stille oss spørsmålet: Hvorfor satse på en industri der Norge er dømt til å tape? Vi bør heller fokusere på våre styrker – som energiteknologi, grønn skipsfart og resirkulering – og bygge vår grønne fremtid der vi har reelle konkurransefortrinn.
Det er på tide å innse at batteri-jobbene aldri vil komme, og planlegge for en mer realistisk fremtid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar