Publisert i Finansavisen
Skrevet sammen med Øystein Eriksen Søreide, Administrerende direktør i Abelia og Mille Haslund Mellbye, Konstituert administrerende direktør i Virke. Begge er tilknyttet DIG-senteret ved NHH
Når vi ikke måler verdiskapingen riktig, kan effektene av at privat sektor må bære hovedtyngden i Statsbudsjettet 2023 ta norsk økonomi i gal retning.
En gjennomgang av medieoppslagene i etterkant av fremleggingen av Statsbudsjettet 2023, tyder på at en rekke sentrale aktører ikke deler finansminister Trygve Slagsvold Vedum sin oppfatning om hva som skal til for å løse våre mange utfordringer. Når vi lener i samme retning, er det tre grunner til det.
Først litt bakgrunn. Norsk økonomi består grovt sett av tre sektorer: primærnæringer som jordbruk og fiske, sekundærnæringer som industri og bergverk og tertiærnæringer som i hovedsak er tjenester. Ifølge Perspektivmeldingen utgjør disse henholdsvis 5, 15 og 80 prosent av BNP.
Utfordringen er at målingen av den verdiskaping som skjer i tertiærnæringene, som vi gjerne kaller tjenestenæringene, ikke fanges godt nok i dagens mål for BNP. Da blir det som Ibsen skrev i Peer Gynt: «Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest.»
Vi ser tre utfordringer for å rydde opp i originaliteten: ledere og lovgivere må oppdatere sin forståelse av verdiskaping i en moderne økonomi, vi må måle verdiskapingen i tjenestesektoren bedre, og vi må oppdatere kodene for næringsinndeling i offisiell statistikk – NACE-kodene for å lykkes med vår vekststrategi.
De tre utfordringene blir kritiske i lys av næringsminister Jan Christian Vestre sitt mål om å øke fastlandseksporten med 50 prosent innen 2030. Logikken er enkel. Dersom ikke virksomhetene vokser og øker sin inntjening, lykkes ikke Vestre. Når Vestre ikke når sitt ambisiøse mål, vil ikke finansministeren lykkes da skatteinngangen blir lavere. Da har regjeringens omfordelingspolitikk feilet og «vanlige folk» lider.
Lovgiverne må erkjenne at Norge i 2022 er en liten, åpen kompetansebasert digital tjenesteøkonomi hvor mekanismene for verdiskaping er vesentlig annerledes enn den råvarebaserte industrielle verdiskapingen. Forskjellen ligger i at varer er ting. Tjenester er aktiviteter. Varer er noe man har. Tjenester er noe man gjør.
Det er kjensgjerning at vi har en manglende oversikt over verdiskapingen og omfanget av eksport av tjenester. For eksempel vet vi at REMA 1000 og Nordic Choice og en rekke andre norske tjenestevirksomheter har store inntekter gjennom datterselskaper i utlandet. Disse registreres ikke som eksportinntekter
Til slutt. NACE-kodene er en internasjonal klassifisering og inndeling av virksomheter og industrier. Det er de som SSB også benytter. Kodene ble utviklet da industrivirksomheter dominerte og passer ikke så godt for dagens virksomheter. La oss gi to eksempler.
Plattformselskapet TØRN.no, som er en digital plattform for overskuddsvarer fra byggevarehandel og opererer i flere land, blir definert i næringskoden for bygg og anlegg. Sirkulærøkonomi-selskapet New Movement som designer sko basert på resirkulert materiale og produserer i Portugal, blir definert som brukthandel. Begge gir et feilaktig bilde og inntrykk av verdiskaping.
Når en rekke økonomer, blant annet Eric Brynjolfsson på Stanford, mener at vi ikke måler brutto nasjonalproduktet riktig, kan det hende at omfordelingene ikke gir de ønskede effektene. Da er vi og fremtidige generasjoner ille ute.
De valgene regjeringen gjør nå og ikke minst de prioriteringer de legger opp til i statsbudsjettet, er bestemmende for omstilling, bærekraft, sysselsetting og finansiering av velferdsstaten. Vi har verken tid eller råd til å gjøre feil. Derfor er det viktig at vi diskuterer premissene for Statsbudsjettet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar